For flertallet av befolkningen har Covid-19-pandemien vært en katastrofe av en størrelsesorden ikke sett siden den andre verdenskrig. Med dødstall på over 586 000 bare i USA har millioner av familier mistet deres kjære, der foreldre, ektefeller, søsken og til-og-med barn ble syke og bukket under for viruset i løpet av få dager. Millioner flere har overlevd en infeksjon bare for å møte svekkende langsiktige helsekonsekvenser.

For de som er sysselsatt i fabrikker, lageranlegg og utallige andre arbeidsplasser som har blitt holdt åpne, har arbeidsdagen blitt å sjanse med døden. For de millioner av andre som har blitt kastet ut i arbeidsledighet og er fratatt tilstrekkelige inntekter, er trusselen om nød, sult og hjemløshet en alltid tilstedeværende realitet.

Men for en liten del av samfunnet har det siste året budt store gevinster.

Lønnspakker for administrerende direktører i store amerikanske selskaper gikk til himmels under pandemien, ifølge årlige selskapsopplysninger utgitt de siste ukene. Og noen direktører mottok langt større utbetalinger enn andre, der de «tjente» stratosfæriske kompensasjoner som passerte det inntil nylig enestående rekordbeløpet på $ 100 millioner [NOK 830,43 millioner]:

• Chad Richison, adm. dir. [CEO] i Paycom, et programvareselskap basert i Oklahoma, håvet inn over $ 211 millioner i lønn og aksjeopsjoner [NOK 1 752,21 millioner].
• Amir Dan Rubin, adm. dir. for 1Life Healthcare, en kjede av helseklinikker i San Francisco, ble tildelt over $ 199 millioner [NOK 1 652,56 millioner].
• John Legere, adm. dir. i mobiltelefoniselskapet T-Mobile – som i fjor fullførte en sammenslåing med rivalen Sprint – mottok over $ 137 millioner [NOK 1 137,69 millioner].

For selskaper notert på S&P 500-indeksen, som inkluderer mange av de største amerikanske virksomhetene, traff mediankompensasjonen for konsernsjefer i 2020 det relativt mer «beskjedne» beløpet på $ 13,3 millioner [NOK 110,45 millioner], ikke desto mindre et all-time high og den 11. strake årlige økningen, ifølge ISS EGG, ei rådgivningsgruppe for aksjonærer.

Store summer ble sågar overlevert til CEOs i selskaper som led store tap på grunn av pandemien:

• James Murren, styreleder og adm. dir. for MGM Resorts, den Las Vegas-baserte hotell- og kasinogiganten, fikk en gylden fallskjerm på $ 32 millioner [NOK 265,74 millioner] da han forlot i fjor, og ble den 14. best betalte direktøren i 2020, til tross for selskapets tap på $1 milliard.
• Chris Nassetta, toppsjef for Hilton-hotellkjeden, fikk $ 55,9 millioner [NOK 464,21 millioner], og kom inn som nummer fem på lista over de best betalte topplederne. Selskapet rapporterte for året et tap på $ 720 millioner.
• David Calhoun, president og adm. dir. i luftfartsindustrigiganten Boeing, mottok over $ 21 millioner [NOK 174,39 millioner] i kompensasjon, selv om selskapet rapporterte et enormt tap på $ 12 milliarder [NOK 99,65 milliarder].

Selskaper som Boeing, Hilton, Norwegian Cruise Lines sparket eller permitterte tusenvis eller titusenvis av arbeidere, samtidig som de forespurte om regjeringens multi-milliarder-dollar redningsaksjoner. I siste instans klarte Boeing å skaffe seg privat finansiering, men bare som resultat av [sentralbanken] US Federal Reserves direkte støtte for selskapsobligasjonsmarkedet og opprettholdelsen av ultra-lave rentenivåer.

I ei rekke tilfeller gjennomførte selskaper nedskjæringer under patetiske påskudd om «delte oppofrelser», og i Hiltons tilfelle ble det misvisende erklært at Nassetta skulle gi avkall på si lønn for store deler av året. For Nassetta og mange andre utgjør imidlertid tildelinger av selskapsaksjer nå langt større andeler av lederkompensasjonen enn deres grunnlønn.

Faktisk har kløfta mellom direktørlønninger og den gjennomsnittlige arbeiderens blitt dramatisk utvidet. For S&P 500-selskaper falt median lønningene for ansatte med 17 prosent, slik at forholdet mellom direktørlønn og den ansattes gikk fra 182: 1 opp til 227: 1, ifølge Financial Times.

I flere tiår har akkumuleringen av formuer på toppen blitt mer og mer adskilt fra den produktive prosessen, og de hentes i stedet fra spekulasjoner på aksjemarkedene og fra finansiell manipulasjon, en omdanningsprosess som har funnet sted under både Republikanernes og Demokratenes administrasjoner. Faktisk har Biden-presidentskapet hatt tilsyn med den raskeste stigningen av S&P-500 indeksen av enhver administrasjon de siste 75 årene, helt tilbake til Eisenhower.

For arbeidere har den tilsynelatende uendelige stagnasjonen eller nedgangen i lønningene og arbeidsbetingelsene resultert i en voksende stemning av opposisjon, og gjenoppblomstringen av streiker de siste ukene. I hvert tilfelle har arbeidernes krav om at deres essensielle behov imøtekommes – inkludert reverseringen av tidligere kutt i lønninger og rettigheter, tilstrekkelige bemanningsnivå, og helt spesielt, gjennomføringen av seriøse tiltak for å hanskes med Covid-19 – blitt bittert opponert av selskapsledere som selv har høstet multi-millioner-dollar-kompensasjoner:

• På sykehuset St. Vincent Hospital [engelsk tekst] i Worcester, Massachusetts, eid av Tenet Healthcare, er anslagsvis 700 sykepleiere i den andre måneden av deres streik, der de slåss for trygge sykepleier-til-pasient bemanningsrelasjoner, og en slutt på farlige arbeidsbelastninger. Tenets adm. dir. Ronald Rittenmeyer, hentet seg i 2020 $ 16,7 millioner [NOK 138,68 millioner]. Under Rittenmeyer permitterte selskapet, et multibillion-dollar-foretak, i fjor rundt 11 000 arbeidere og håvet samtidig inn nesten $ 399 millioner i profitt.
• Ved stålkonsernet Allegheny Technologies Incorporated (ATI) [engelsk tekst] har 1 300 stålarbeidere i fem delstater streiket mot selskapets krav om store innrømmelser på arbeidsplasser, helserettigheter [o. anm.: dvs. forsikringspremierer] og pensjoner, selv om fagforbundet United Steelworkers (USW) har forsøkt å unngå å reise noen konkrete krav ved å gjennomføre arbeidsnedleggelsene som «streiker mot urettferdig arbeidspraksis», og har hevder at ATI ikke forhandler «i god tro». ATI-sjefen Robert Wetherbee fikk i 2020 en kompensasjon på $ 5,7 millioner [NOK 47,33 millioner], opp 3 prosent fra året før.
• På Volvo Trucks’ fabrikkanlegg New River Valley, i det sørvestlige Virginia, har siden den 17. april nesten 3 000 arbeidere vært i streik. Martin Lundstedt, president og adm. dir. for Volvo AB, det svensk-baserte morselskapet til Volvo Trucks North America, hentet inn anslagsvis $ 5,2 millioner [NOK 43,18 millioner] i 2020, mens Jan Gurander, hans nestkommanderende, fikk ca. $ 2,5 millioner.
• Ved Warrior Met Coal [engelsk tekst] i Alabama har 1 100 gruvearbeidere streiket i mer enn tre uker med krav om reversering av lønnskutt på $ 6 timen og innrømmelsene for kontraktsrettighetene fagforbundet Union Mine Workers of America framforhandlet i 2016. Warrior Mets adm. dir. Walter J Scheller III mottok for 2020 over $ 4,3 millioner i lønn [NOK 35,71 millioner], opp 8 prosent fra året før.
• Og ved Columbia University [engelsk tekst] i New York City har rundt 3 000 studentarbeidere ført en kamp for anstendige lønninger, helseforsikringer og andre rettigheter. Columbias president Lee Bollinger, i likhet med mange av hans kollegaer blant universitetsadministratorene innhentet fra selskapsamerika, hadde ei lønnspakke på $ 4,5 millioner [NOK 37,37 millioner].

I diskusjoner med arbeidere blir World Socialist Web Site og Socialist Equality Party (SEP) ofte spurt: Hvordan kan det ha seg at ledelsen ikke erkjenner at vi er utsatt for Covid-19, at folk dør, at vi trenger mer for å kunne leve? Hvorfor ser de ikke at vi trenger å stenge ned for å hanskes med viruset? Og hvorfor stiller fagforeningene, som sier de representerer oss, alltid opp for ledelsen?

Svaret er at inntektene og formuene til direktørene for storkonsernene, og bak dem finansierene og storinvestorene, dikteres av deres besluttsomhet om at arbeidsplasser skal forbli åpne og at produksjonen av profitter gjennom arbeiderklassens utbytting opprettholdes, både i USA og globalt. Ikke bare det, kapitalistklassens materielle interesser fordrer at denne utbyttingen intensiveres, med nye runder av lønnskutt, permitteringer og omstrukturering av selskaper, som er under planlegging og implementering.

Og direktørene for de korporative virksomhetene som kalles «fagforeninger og -forbund», har blitt integrerte bestanddeler for håndhevingen av denne politikken, som juniordirektører i systemene for arbeidsledelse, og som sådanne blir de også kompensert. Fra Randi Weingarten, president for lærerfagforbundet American Federation of Teachers (årslønn, $ 564,236 / NOK 4 685 585), til Stuart Applebaum i RWDSU – Retail, Warehouse and Department Store Union (årslønn $ 344,464 / NOK 2 860 532), til Mary Kay Henry, president for SEIU – Service Employees International Union (årslønn $ 279,126 / NOK 2 317 946), til utallige andre fagforeningsledere med oppblåste utgiftskontoer og sekssifrede lønninger, alle har de formuer og interesser som plasserer dem i et sosialt sjikt, både atskilte fra og fiendtlig innstilte overfor arbeidere. Integreringen av fagforeningene inn i ledelsen har skjedd internasjonalt, eksempelvis med Bernd Osterloh, styreleder for de felles bedriftsrådene [‘Gesamtbetriebsratsvorsitzender’] i Volkswagen Group, og ledende medlem av industrifagforbundet IG Metall, kunngjorde nylig å ha akseptert en lederstilling i VWs lastebil- og buss-selskap, med en forventet inntekt på rundt € 1 million [NOK 10,04 millioner].

Interessene til konserndirektører og finansaristokratiet, lojalt forsvart av deres medhjelpere i fagorganisasjonene, har blitt en kreftsvulst på samfunnet. Hele deres sosiale orden, kapitalismen, er den viktigste hindringen for å imøtekomme noen av de essensielle behovene til flertallet av befolkningen, og forhindrer tiltakene som er nødvendige for å få slutt på pandemien, inkludert en nødnedstengning av ikke-essensiell produksjon, med full kompensasjon for arbeidere og støtte for små næringsvirksomheter.

Voksende lag av arbeiderklassen blir flyttet inn i kamp, kamper som i økende grad vil reise spørsmålet, hvem styrer samfunnet – kapitalistene og pandemiprofitører, med deres interesser som fordrer profitter og død, eller arbeiderklassen, med interesser som fordrer forsvar av livet og tilfredsstillelse av sosiale behov, dvs. sosialisme?

For å utruste disse kampene med det nødvendige internasjonale perspektivet, programmet og organisasjonen, har Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) meldt en oppfordring til etableringen av en Internasjonal Arbeiderallianse av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC), et globalt nettverk av fabrikk- og arbeidsplasskomitéer, demokratisk kontrollert av arbeidere og organisert uavhengig av fagforeningene og alle borgerlige partier. I år avholder ICFI sitt internasjonale May Day Online Rally lørdag 1. mai, for å forklare logikken i kapitalismens globale krise og fremme dette initiativet blant arbeidere over hele verden. Vi oppfordrer alle våre lesere til å delta i dette tiltaket, og registrere seg for å delta på Det internasjonale 1. mai-stevnet i dag.