Veggmalere – muralister – har avduket et 20-meter-høyt veggmaleri til forsvar for WikiLeaks-medgrunnleggeren Julian Assange, tvers overfor Willy Brandt Huset i Berlin, hovedkvarteret til Tysklands Sosialdemokratiske Parti (SPD).

Veggmaleriet, som bærer emneknaggen #freeassangeyesterday, ble hyllet av WikiLeaks for å rette oppmerksomhet på det faktum at journalistene fortsatt holdes i forvaring uten dom. Avdukingen markerte jubiléet for WikiLeaks’ publisering av Collateral Murder-videoen, og også for Assanges arrestasjon av britisk politi, etter at han ble utvist fra hans asyl i Ecuadors London-ambassade.

Veggmaleriet, «Collateral Crucifixion», er et forsvar for pressefrihet. Assange, iført en beskyttelsesvest med påskriften presse og drapert med kameraer rundt halsen, vises korsfestet på et fengselstårn, med ei rekke fjersynsskjermer på tvers, og kronet av et kombinert britisk og amerikansk flagg. For hans føtter er det oppstilte rekker av soldater med trommer, mens militærfly og helikoptre flyr over. I bakgrunnen ses oljebrønner og skyline-omriss av de britiske regjeringsbygningene.

Veggmaleriet er produsert av Captain Borderline, det kollektive artist-pseudonymet anvendt av kunstnerne Shanti, Signl og Dabtar siden 1999. Assange-veggmaleriet er Shantis og Signls verk. Ifølge deres nettsted er Captain Borderlines «hovedaktivitet å male samfunnskritiske og politiske veggmalerier over hele verden, men også å føre kampanjer for street art, lage screenprints, animasjoner, filmer og installasjoner, som er blant de mange kunstneriske redskapene».

Veggmaleriet ble avduket i mars i år, kort før 11-årsjubiléet for WikiLeaks’ publisering av Collateral Murder-videoen den 5. april 2010. Video-opptakene, filmet fra cockpit’n av det amerikanske militæret 12. juli 2007, avslørte blodige krigsforbrytelser fra den illegale, nykoloniale amerikanske invasjonen og okkupasjon av Irak.

Videoen viste amerikanske soldater i et Apache-helikopter som skøyt mot ubevæpnede sivile og journalister i den irakiske hovedstaden Bagdad. Mannskapet spør gjentatte ganger om de har fått tillatelse til å åpne ild mot ei gruppe som driver deres egen virksomhet under dem, og ikke utgjør noen tenkelig trussel. Når autorisasjonen blir gitt slipper soldatene løs en massakre som drepte opptil 18 personer, deriblant to Reuters-journalister. Uhyrligheten er forsterket av mordernes jublende blodtørstighet.

Captain Borderline har også produsert en 34 sekunders animasjon av veggmaleriet. Oljebrønner pumper og militærfly passerer mot himmelen, mens vi ser og hører soldatenes trommehvirvler, og ikke minst mannskapets kommentarer der de regner død ned over de sivile – som avsluttes: «Nice!».

Opptakene har hatt en uutslettelig innvirkning på millioner av mennesker over hele verden. Likevel, et tiår etter, har ingen av de ansvarlige for 2007-massakren, eller for den illegale invasjonen som førte til over én million menneskers død, blitt ført for retten.

De eneste individene som har fått å lide konsekvenser av Collateral Murder-opptakene, er de som brakte dem til verdens oppmerksomhet – Chelsea Manning, menig i den amerikanske hæren [‘US Army private’] som lekket videoen, og Assange, som publiserte den.

Manning satt sju år fengslet – derav ett år i isolasjon – for å ha lekkert dokumenter som avslørte amerikanske krigsforbrytelser. Hennes dom ble omgjort, uten presidens benådning, på slutten av Obama-presidentskapet i 2017, men Manning ble deretter trakassert og fengslet igjen i et mislykket forsøk på å presse henne til å skaffe materiale som kunne anvendes mot Assange. Hun ble igjen utsatt for psykologiske traumer og nektet tilgang til tilstrekkelig medisinsk bistand, og hun ble lammet av straffende finansielle tiltak.

Angrepet på Assange har vært enda mer febrilskt og ondsinnet. En fabrikkert preliminær etterforskning av seksualovergrep ble kokt sammen av svenske myndigheter, kort tid etter at videoen ble publisert. Hensikten var å bakvaske Assange, få påkalt bakking og støtte fra liberale og pseudo-venstre krefter internasjonalt, og for å tilrettelegge for hans utlevering til USA.

Joe Biden, den gang visepresident i USA for Det demokratiske partiet, kalte i 2010 Assange en «high-tech terrorist». Det var gjentatte oppfordringer om å utøve et attentat på ham, i tråd med de utenomrettslige politiske orienteringene den amerikanske styringsklassen i økende grad henfalt til.

Da den bånnfalske kampanjen begynte å miste damptrykk skrev den britiske kronens påtalemyndighet [British Crown Prosecution Service] – den gang ledet av Labour Party-leder sir Keir Starmer, senere slått til ridder for hans arbeid der [‘knighted’; og derfor sir] – til svenske etterforskere: «Bare ikke prøv å få kalde føtter!!!»

Stilt overfor slike bestrebelser ble Assange tvunget til å søke politisk asyl i den ekvadorianske ambassaden, hvor han tilbrakte syv år, under det som juridisk kalles vilkårlig forvaring. I USA var det to-parti-enighet om oppfordringer om å få ham arrestert, der 10 senatorer fra Det demokratiske partiet i 2018 skrev til visepresident Mike Pence og forlangte Trump-administrasjonens press på Ecuador, for Assanges utkastelse.

Gjennom alle hans år i ambassaden ble Assange utspionert av amerikanske agenturer. Privilegert kommunikasjon med hans advokater og leger ble overvåket, og hans personlige dokumenter ble stjålet. CIA fortsatte å diskutere planer for hans kidnapping eller attentat.

I 2019 – året den oppblåste svenske etterforskningen endelig kollapset – gikk Ecuadors president Lenin Moreno med på å overlevere Assange til det britiske politiet. Hans politiske asyl ble ensidig og illegalt terminert, og den 11. april 2019 slepte britisk politi og sikkerhetsoffiserer en åpenbart uvel Assange ut av ambassaden.

Siden den gang har Assange vært utsatt for en kafkaesk pseudo-juridisk forfølgelse, som kulminerte i en skuerettssak. Han ble dømt til nesten-maksimumsstraff for overtredelse av kausjonreglementet og sendt til maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, hvor han fortsatt blir holdt, lenge etter at dommen var ferdigsonet. Han blir innesperret for varetektsfengsling og er ikke dømt for noen forbrytelse, også selv om han er medisinsk sårbar og koronavirus har feid gjennom fengselet. Han har gjentatte ganger vært nektet relevant tilgang til sitt juridiske team og rettsmateriale, som har vært nødvendig for hans forsvar. Under hans rettshøring ble han først holdt i en glassboks, og forhindret kommunikasjon med sine advokater.

Disse pågående forhindringene ble designet for å gi den amerikanske regjeringen tid til å eskalere deres kampanje, og legge på flere anklagepunkter. Det første tiltaledokumentet, der forseglingen ble brutt og innholdet kjent ved arrestasjonen, siktet ham bare for sammensvergelse for å begå inntrengning i ei datamaskin, og hadde ei strafferamme på maksimalt fem år. Seks uker seinere var 17 anklagepunkter i henhold til spionasjeloven fra 1918 lagt til, med en samlet potensiell dom på 170 år i fengsel. Ytterligere et overordnet tiltaledokument, presentert etter at den første fasen av rettshøringen allerede var sluttført, utvidet rammeverket av anklager, der det videre avslørte at påtalemyndigheten siktet mot enhver journalistisk aktivitet som kunne avsløre imperialisme.

Kaptein Borderline har helt rett i at angrepet på Assange er rettet mot alt av pressefrihet, og kriminaliserer grunnleggende journalistisk praksis som likestilles med landssvik eller spionasje.

Derfor var det overraskende da distriktsdommer Vanessa Baraitser den 4. januar i år dømte mot utlevering. Hennes politisk kalkulerte kjennelse blokkerte imidlertid for utlevering bare med den begrunnelsen at Assanges fengsling i USA ville kompromittere hans mentale helse. Hun aksepterte hvert eneste av de andre elementene i påtalemyndighetens sak, medregnet nektingen av ytringsfrihet og pressefrihet, og påtalemyndighetens begrunnelse for tråkkingen på demokratiske rettigheter.

Dette var ment å lette en amerikansk anke, som det amerikanske justisdepartementet takknemlig erkjente. I mellomtiden nektet Baraitser nok en gang å innvilge Assange kausjon, og etterlot ham nå i et høysikkerhetsfengsel uten engang juridiske anklager mot seg. Han forblir der, mens den innkommende Biden-administrasjonen fornyer sin kampanje mot ham.

Det prominente veggmaleriet er en rettidig og velkommen protest. Håp om at SPD skulle gripe inn er imidlertid feilplasserte. Partileder Sigmar Gabriel var i fjor en av de flere tidligere føderale ministre som signerte en appell for Assanges frihet. Da han var utenriksminister (januar 2017 til mars 2018) og visekansler (desember 2013 til mars 2018) hadde han mange muligheter til å hjelpe Assange, og tilby ham asyl. Det gjorde han imidlertid ikke og han fortalte på en pressekonferanse at, selv i ettertid, nei, han ville ikke ha gjort noe annet.

Han sa: «Jeg forstår hvert et medlem av den føderale regjeringen som ikke vil ha offentlig å gjøre med saker som denne. Det er forskjellen mellom min nåværende situasjon og den jeg hadde tidligere.» Han er, med andre ord, bare på Assanges side så lenge det ikke har noen praktiske konsekvenser.

Gabriel gikk videre hen til å snakke om «å ha å gjøre med mennesker vi ikke er enige med, som er fremmede for oss, og noen ganger virker underlige for oss, eller som har begått alvorlige forbrytelser.» Han spesifiserte ikke hvilke forbrytelser Assange angivelig skal ha begått.

Captain Borderlines veggmaleri er en kraftfull påminnelse om de reelle anliggender som er involvert i forfølgelsen av Assange, og om de virkelige kreftene som blir satt i spill mot ham. Assange er fengslet fordi han avslørte imperialismens forbrytelser. Angrepet på hans demokratiske rettigheter er et politisk angrep. Hans skjebne og frihet er uadskillelig fra den internasjonale arbeiderklassens kamp for å få satt de reelt kriminelle på tiltalebenken.