Fase 2 av den 71. Internasjonale filmfestivalen i Berlin, kjent som Berlinalen, åpnet med en visning av Kevin Macdonalds kraftfulle film The Mauritanian, om Mohamedou Ould Salahis sak. Salahi ble fengslet og utsatt for alvorlig tortur av amerikanske myndigheter, uten å være skyldig i noe lovbrudd, i den beryktede Guantanamo-fangeleiren i over 14 år.

Menneskerettighetsadvokaten Nancy Hollander, som bidro til å sikre Salahis løslatelse, deltok personlig på Berlinalens åpningsseremoni og introduserte filmen. Videohilsener ble også sendt av skuespillerne Jodie Foster, som spiller Hollander i filmen, og Benedict Cumberbatch, som spiller en militæraktor, i tillegg til fra Macdonald. Salahi selv kunne ikke delta. Tyske utlendingsmyndigheter avviste hans søknad om et innreisevisum som også ville gjøre det mulig for ham å gjenforenes med hans familie i Berlin.

I en rørende tale beskrev Hollander Salahis prøvelser, som begynte under George W. Bush og fortsatte under Obama-administrasjonen. Hun oppfordret de tyske myndighetene til å la ham komme inn i Tyskland, og ikke videreføre hans tidligere «umenneskelige behandling».

Verdens største offentlige filmfestival, Berlinalen, finner i år sted i to faser på grunn av Covid-19-pandemien. Ved begynnelsen av mars ble flertallet av festivalfilmene presentert online for filmindustrien og utvalgte mediarepresentanter, og hovedprisene, Gull og Sølv-bjørnene, ble utdelt. Under festivalens andre fase, avholdt fra 9. til 20. juni, har publikum kunnet se en stor del av festivalens mer enn 160 filmer i byens parker og torg, i samsvar med de gjeldende helseforskriftene. En ekstra publikumspris er opprettet for filmene som ble vist i konkurranseseksjonen.

The Mauritainian

The Mauritainian er en amerikansk-britisk samproduksjon som for tiden vises på tyske kinoer. Den er basert på Salahis rystende memoarbok Guantanamo Diary (2015) [engelsk omtale]. Salahi ble arrestert i Mauritania etter angrepene den 11. september 2001, fraktet til interneringsleiren Guantanamo på Cuba i 2002, og holdt der til 2016 uten noen gang å bli formelt siktet.

Som WSWS kommenterte i sin filmomtale 8. mars [på norsk 10. mars], avslører Macdonalds film virkeligheten av Amerikas «krig mot terror», angrep på demokratiske rettigheter og illegale praksiser, inkludert tortur og drap, utført siden den 11. september av påfølgende amerikanske regjeringer, ledet av både Republikanerne og Demokratene, i samspill med CIA og det amerikanske militæret.

Salahi ble født i 1970 i den tidligere franske kolonien Mauritania i Nordvest-Afrika, og mottok et stipend for å studere ingeniørfag i Duisburg, Tyskland i 1988. I 1991 bodde han en kort tid i Afghanistan og uttrykte sympati for Al-Qaida, som på den tiden fremdeles nøt amerikansk støtte. Han returnerte til Tyskland etter den afghanske sentralregjeringens fall i 1992, og har siden da ikke hatt mer å gjøre med Al-Qaida. Noe senere bodde han en periode i Canada hvor han arbeidet som elektroingeniør.

Filmen begynner på det tidspunkt da Mohamedou blir bedt om å rapportere til et avhør på en politistasjon i Mauritania, to måneder etter hendelsene den 11. september. Dette markerte starten på hans prøvelser. Etter å ha blitt falskt anklaget for å ha vært i kontakt med Osama bin Laden ble han fengslet i Jordan og deretter i Afghanistan, for til slutt å bli sendt til Guantanamo, lenket og med en sekk over hodet.

Som Salahi skriver i hans publiserte dagbok begynte den amerikanske regjeringen «en hemmelig operasjon med siktemål å kidnappe, arrestere, torturere eller drepe terrormistenkte – en operasjon uten noe juridisk grunnlag. Jeg ble offer for en slik operasjon, selv om jeg ikke hadde gjort noe av den typen ting og aldri hadde vært involvert i slike forbrytelser.»

I et intervju med WSWS beskrev Salahi torturmetodene han ble utsatt for, deriblant søvnberøvelse i 70 dager, uavbrutte avhør i skift, stressposisjoner, waterboarding [simulert drukning], seksualovergrep, og slag som brakk flere ribbein. Filmen skildrer disse opplevelsene nøyaktig, fortalte han WSWS.

Det faktum at Guantanamo-filmen ble vist ved innledningen av den offentlige delen av Berlinalen, er signifikant. Fornemmelsen av Amerika som ei nødhavn for demokrati og frihet, utbredt etter slutten av nazi-diktaturet, falmet for lenge siden. Siden 1990-tallet har verdens befolkning opplevd den ene kriminelle krigen etter den andre ledet av USA – opp til og inkludert den nylig morderiske kampanjen ført av Israel mot Gazastripa, en kampanje som i vesentlig grad var styrt og finansiert av den amerikanske regjeringen. Ytrehøyre-kuppforsøket i Washington den 6. januar demonstrerte også på sjokkerende måte i hvilken grad USAs rolle har blitt endret.

Samtidig har sosial konflikt og angrep på demokratiske rettigheter blitt intensivert over hele kloden, også i Tyskland, under koronaviruspandemien.

Dette understrekes av det faktum at Salahi siden 2019 forgjeves har søkt å kunne gjenforenes med hans familie i Tyskland. Til støtte for hans innsats anla menneskerettighetsadvokatene fra European Center for Constitutional and Human Rights (ECCHR) i slutten av april et søksmål mot den føderale tyske regjeringen.

Ved avslutningen av hennes tale erklærte Hollander at de tyske myndighetenes handlinger, forsinkelsen med å gi ham hans visum, «er virkelig en videreføring av den umenneskelige behandlingen» Salahi har lidd i mer enn 20 år. Og hun understreket: «Så derfor spør jeg, jeg forlanger, at Tyskland gjør det rette, står for menneskerettigheter, ikke går mot rettsprinsippet, men står for rettsstaten, står for menneskerettighetene og innvilger ham hans familiegjenforening.»

Politisk urolige tider for Berlinalen

The Mauritainian fikk ikke en eneste nominasjon under den siste Oscar-utdelingsprosessen i USA. Beslutningen om å vise filmen på Berlinalen hadde politisk betydning. På den ene siden representerte den en innordning med et voksende antikapitalistisk, antimilitaristisk sentiment i befolkningen; på den andre siden var det et uttrykk for tiltakende transatlantiske spenninger, og et forsøk på å innta en mer uavhengig posisjon vis-à-vis Hollywood.

Desto mer slående var at Hollanders opptreden under åpningsseremonien ble besluttsomt undergravd og svekket.

Til deltakerenes overraskelse under den offisielle seremonien på Berlins Museumsøy, og stikk i strid med arrangementets protokoll, ble Hollander først gitt anledning til å innta scenen etter en pause, og etter de viste videohilsenene, dvs. kort før filmen skulle begynne. Mange journalister hadde allerede forlatt seremonien på grunn av den sene timen, og ZDFs fjernsynsteam fikk ikke gjort opptak av hennes bemerkninger, som del av kanalens direktedekning av arrangementet. Det var heller ingen pressekonferanse med Hollander på forhånd.

Dette betydde at advokatens viktige kommentarer ikke ble dekket av mediene. Filmens representanter, som hadde strukket seg langt for å sikre den berømte menneskerettighetsadvokatens personlige tilstedeværelse, uttrykte deres skuffelse overfor WSWS.

Hvorvidt den frekke og sensuraktige behandlingen av Hollander var resultat av politisk innblanding bak kulissene, er ukjent. Det som imidlertid er klart er at The Mauritainian – en tiltale av amerikanske imperialistforbrytelser i løpet av det siste kvarte århundre – også er foruroligende for den tyske styringseliten, som for tiden strekker deres egne militære og nykoloniale muskler. Angrepet på demokratiske rettigheter antar en stadig mer aggressiv form i Tyskland.