New York Times publiserte fredag en kommentarartikkel skrevet av Zeynep Tufekci, som opprettholder troverdigheten av Wuhan Lab-konspirasjonsteorien for koronavirusets opprinnelse.

Påstanden at Covid-19 er forårsaket av et menneskeskapt virus ble avvist som «ekstremt usannsynlig» i rapporten om sykdommens opprinnelse utarbeidet av forskere på oppdrag for Verdens helseorganisasjon (WHO), og den blir ansett som en konspirasjonsteori av verdens ledende eksperter på opprinnelsen av smittsomme sykdommer.

Påstanden om at koronavirus ble sluppet løs fra Instituttet for virologi i Wuhan (WIV), har blitt promotert av den fascistiske tidligere amerikanske presidenten Donald Trump, som sist helg sa «det kommer fra laboratoriet». USAs president Joe Biden har feilaktig hevdet at konspirasjonsteorien om «lab-lekkasje» er like sannsynlig som forskernes påstand at koronavirus har oppstått naturlig, og har oppfordret de amerikanske etterretningsbyråene til å fastslå hvorvidt det ble sluppet løs «av ei laboratorieulykke».

Publiseringen av Tufekcis rapport kommer etter diskrediteringen av to ledende forfektere av konspirasjonsteorien.

I en bredt referert 1. juni-artikkel rettet World Socialist Web Site oppmerksomhet på det faktum at Michael R. Gordon, som med hans Wall Street Journal-artikkel førte alle vesentlige amerikanske aviser til å erklære lab-lekkasje-teorien som «troverdig», sammen med Judith Miller var medforfatter for artikkelen i Times den 8. september 2002 som feilaktig hevdet at Iraks president Saddam Hussein forsøkte å bygge et atomvåpen.

World Socialist Web Site gjorde 6. juni [på norsk 7. juni] oppmerksom på at Nicholas Wade, referert av New York Times, Wall Street Journal og Washington Post som en autoritet på lab-lekkasje-teorien, er en serie-forfalsker og talsmann for rasistisk pseudo-vitenskap.

Siden publiseringen av disse artiklene har verken Wade eller Gordon blitt henvist til med navn i New York Times, Washington Post eller Wall Street Journal i forbindelse med «Wuhan lab»-teorien.

Nå har Zeynep Tufekci, en «tekno-sosiolog», troppet opp i deres sted i et forsøk på å redde den diskrediterte lab-lekkasje-teorien først fremmet av Trumps fascistiske rådgiver Steve Bannon og en rekke kinesiske multimillionær-eksilanter.

Tufekci hevder: «Det syntes som vitenskapen selv, for første gang, hadde forårsaket en pandemi, mens den forsøkte å forberede for den.»

Tufekcis tekst er et eksempel på det som i regnskapets verden omtales som hvitvasking av penger. Tufekci tar Wades argumenter og pakker dem om, uten henvisning. Hun kommer gjentatte ganger med de samme argumentene som Wade, og lenker til-og-med til de samme primærkildene, alt uten attribuering til Wade selv.

To eksempler får være tilstrekkelig. I hans ofte-siterte artikkel i Bulletin of the Atomic Scientists, søkte Wade å gi forskning fra to av verdens ledende eksperter innen farlige smittsomme sykdommer – Ralph S. Baric og Shi Zhengli – en falsk og faretruende koloritt.

Wade skriver:

Shi gikk deretter sammen med Ralph S. Baric, en eminent koronavirusforsker ved University of North Carolina. Deres arbeid fokuserte på forbedring av flaggermusvirusers evne til å angripe mennesker, for å «undersøke framvekstpotensialet (det vil si, potensialet for å infisere mennesker) av sirkulerende flaggermus-CoVs [koronaviruser].» I forfølgelsen av dette målet skapte de i november 2015 et nytt virus ved å ta ryggraden av SARS1-viruset og erstatte dets pigg-protein med et fra et flaggermusvirus (kjent som SHC014-CoV). Dette manipulerte viruset var i stand til å infisere menneskelige luftveisceller, i det minste når de ble testet mot en laboratoriekultur av slike celler.

SHC014-CoV/SARS1-viruset er kjent som en kimære fordi dets genom inneholder genetisk materiale fra to virusstammer.

Tufekci gjentar dette narrativet nesten ordrett, og henviser til-og-med til den samme 2015-artikkelen som Wade:

I en artikkel i Nature Medicine i 2015 skrev forskere fra to av de største koronaviruslaboratoriene i verden – dr. Shi; Ralph Baric, en professor ved University of North Carolina at Chapel Hill; og andre – at de hadde bio-manipulert og utviklet et koronavirus. Arbeidet ble utført i dr. Barics laboratorium ved U.N.C. De tok et pigg-protein, «nøkkelen» koronavirus bruker for å låse opp og infisere celler, fra et hestesko-flaggermusvirus og kombinerte det med et menneskelig SARS-virus tilpasset for mus. De rapporterte at dette «kimære» viruset kunne infisere menneskelige celler, som tyder på at noen flaggermus-viruser kan være «i stand til å infisere mennesker uten mutering eller tilpasning».

I et annet tilfelle henviser Wade til et tillegg til en artikkel i Nature av Shi Zhengli, som han hevder impliserer en slags ondsinnet tildekning fra forskerens side.

Flaggermus-koronavirusene i Yunnan-hulene kan smitte mennesker direkte. I april 2012 fikk seks gruvearbeidere som måket flaggermus-guano fra Mojiang-gruva, alvorlig lungebetennelse med Covid-19-lignende symptomer, og tre av dem døde til slutt. Et virus isolert fra Mojiang-gruva, kalt RaTG13, er fortsatt den nærmeste kjente slektningen av SARS2. Mye er uklart om opprinnelsen, rapporteringen og RaTG13s merkelig lave affinitet for flaggermusceller, så vel som karakteren av 8 lignende viruser som Shi rapporterer at hun samlet på samme tid, men enda ikke har publisert, til tross for deres store relevans for opphavet til SARS2.

Ikke bare låner Tufekci Wades narrativ, men henviser også til det samme obskure tillegget på to avsnitt, som ble publisert i Nature 17. november 2020:

Mistenksomme internett-detektiver kammet gjennom genomiske databaser og fant at RaTG13 var nøyaktig match med et flaggermus-koronavirus kalt 4991, innsamlet fra ei hule implisert i et uforklart utbrudd av lungebetennelse i 2012 blant gruvearbeidere som samlet flaggermus-guano fra ei gruve i Yunnan. Tre av de seks gruvearbeiderne døde.

Artikkelen lånte på tilsvarende måte også mange argumenter ført til torgs av Katherine Eban fra Vanity Fair uten henvisning, blant annet sammenligningen av noen bio-forskningsanlegg med amerikanske tannlegers kontorer. Tufekci beklaget senere overfor Eban på Twitter, og hevdet uten å overbevise at «vi brukte ikke teksten din,» men satte likevel inn ei lenke til Ebans rapport.

Selv om Ebans artikkel er mindre direkte avledet av Wades artikkel enn Tufekcis, henviser den direkte til Wade og lenker til hans skrifter, og bemerker også hans «kontroversielle» skriverier om rasisme.

Hvorfor henviser ikke Tufekci til Wade? Det sentrale formålet med hennes artikkel er å hvitvaske de pseudo-vitenskapelige argumentene til Nicholas Wade, for nok en gang å gjøre dem egnet for referering uten å måtte forklare at Wade er en notorisk løgner og rasist. Hun tilegner seg argumentene til Wade, samtidig som hun hele tiden hevder at hun, i motsetning til Wade, forblir fordomsfri.

Selv når hun hevder at hennes narrativ «ikke passer inn i ‘camper’ rundt ‘opprinnelse’-spørsmålet,» konstruerer hun et narrativ som peker alle fingre mot forskere og Kina. For eksempel:

Mens den kinesiske regjeringens obstruksjon kan forhindre oss fra å kunne vite helt sikkert om hvorvidt viruset SARS-CoV-2 kom fra naturen direkte eller gjennom et laboratorium i Wuhan, eller om genetisk eksperimentering var involvert, er det vi allerede vet foruroligende.

År med forskning på koronavirusers farer og den bredere historien om laboratorieulykker og feiltak rundt om i verden, besørget forskere mange grunner til å gå fram med forsiktighet når de undersøkte denne klassen patogener. Men foruroligende sikkerhetspraksis vedvarte.

Det sentrale argumentet fremmet i Tufekcis tekst er at det er to «teorier» om Covid-19’s opprinnelse, som begge er omtrent like sannsynlige. Dette er ikke sant. Samtidig som det har vist seg at alle pandemier kjent for mennesker har blitt vist å ha en zoonotisk opprinnelse, har det aldri blitt bevist at noen har dødd av en genetisk-manipulert sykdom. Som Dan Samorodnitsky fra Massive Science skrev:

Én hypotese krever en kolossal tildekning og den tause, standhaftige, lekkasje-sikre etterlevelsen fra et stort nettverk av forskere, sivile, og myndighetspersoner i over et år. Den andre krever bare at biologi oppfører seg som den alltid har gjort, for at en familie av virus som har gjort det før, skal gjøre det igjen. Hypotesen om zoonotisk overgang er enkel og forklarer alt. Det er vitenskapelig uansvarlighet å late som om den ene ideen er like fortjenestefull som den andre. Lab-lekkasje-hypotesen er en vitenskapelig deus ex machina, et snarvei-narrativ som peker en finger mot et bestemt sett av slette aktører. Jeg ville være beskjemmet av å stå opp foran et rom med forskere, legge fram begge hypotesene, og så late som at den ene ikke er klart, åpenbart bedre enn den andre.

Fordømmelsen av Nicholas Wades 2014-bok i en tidligere omtale i New York Times passer like godt på Tufekci: «han gjør denne slags ting gjentatte ganger: Han samler kontinuerlig opp drøye påstander, spekulasjoner og forvrengte påstander, og erklærer deretter at de sammenlagt underbygger hans sak.»

For eksempel erklærer Tufekci kategorisk: «1977-pandemien var knyttet til forskningsaktiviteter,» lenker deretter til en artikkel som sier rett ut: «Det er ingen harde bevis tilgjengelig» for å underbygge denne, i det alt vesentlige, spekulative påstanden.

Med andre ord, for Tufekci, som for Wade, er det faktum at noe kan ha skjedd et vesentlig argument for at det faktisk skjedde.

I likhet med Wade opererer Tufekci ved å fornekte den såkalte Sagan Standard, det at «ekstraordinære påstander fordrer ekstraordinære bevis».

Hun framsetter en ekstraordinær påstand – den at Covid-19 sannsynligvis vil være historiens første menneskeskapte pandemi – og byr bare fram spekulasjoner i stedet for bevis – at et virus potensielt kunne ha blitt skapt i et laboratorium, at det kunne potensielt ha blitt sluppet løs, at denne unnslippingen kunne ha blitt tildekket av laboratoriearbeidere, myndighetspersoner på lokalt, delstatlig og nasjonalt nivå, så vel som i en sammensvergelse som har omfattet FN og enhver ledende ekspert på smittsomme sykdommer.

Med andre ord er Zeynep Tufekci en konspirasjonsteoretiker.

Dette faktum er spesielt betydningsfullt gitt hennes bakgrunn og rolle som en ledende forfekter av teknologiselskapers sensur av Internett.

I 2016 gjentok hun kritiske viktige argumenter i de amerikanske forsøkene for å få rettsforfulgt journalisten Julian Assange for å ha avslørt amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan, som bidro til hundretusener av menneskers død.

«WikiLeaks er ikke varsling,» skrev hun.

Hun kalte den Nobels fredspris-nominerte journalisten, mottakeren av Martha Gellhorn-prisen for journalistikk, og av Amnesty International UK Media Award, for en «hacker», og kalte hans publiseringsaktiviteter «en form for sensur», en forvrengning av orwellske dimensjoner.

Dette er tull og tøys og bare meningsløsheter. Som Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff gjorde det klart:

Siden 2010, da Wikileaks begynte å publisere bevis for krigsforbrytelser og tortur begått av amerikanske styrker, har vi sett en vedvarende og samordnet innsats fra flere Stater for å få Assange utlevert til USA for rettsforfølgelse, som reiser alvorlig bekymring over kriminaliseringen av etterforskende journalistikk, i strid med både den amerikanske Konstitusjonen og internasjonal lov om menneskerettigheter.

Fra først bare å heie på den amerikanske regjeringens forfølgelse av journalister gikk Tufekci hen til aktivt å oppfordre til sensur. I 2018 konkretiserte Tufekci ideer hun hadde fremmet i flere år, og skrev en kommentarartikkel publisert av Times den 10. mars 2018, med overskriften «YouTube, den store radikalisereren.»

Hun hevdet at ved å «betjene oss med det vi vil ha» hjalp Google til å forplante «konspirasjonsteorier».

Hun forlangte at Google skulle slutte å vise fram videoer av en «venstreorientert konspiratorisk rollebesetning», og fordømte selskapet for å promotere «ytrevenstre-videoer». Løsningen, hevdet Tufekci, var at Google måtte endre algoritmene for å slutte å vise folk «hva vi vil ha», og i stedet vise noe annet.

Som med hennes heiing for forfølgelsen av Julian Assange berettiget Tufekci det som allerede var på gang. I april 2017 implementerte Google en endring av deres algoritme, benevnt Project Owl, som skar ned søketrafikk til venstre-orienterte, antikrig og sosialistiske nettsteder.

Da World Socialist Web Site publiserte et åpent brev til Google og krevde at selskapet måtte avslutte sin sensur av sosialistiske, progressive og antikrigpublikasjoner kom det ingen respons fra selskapet. Men i 2020, spurt av Republikaner-senator Mike Lee under en kongresshøring om å «navngi for meg en høyt profilert person eller enhet, fra en liberal ideologi, som dere har sensurert,» navnga Google-sjefen Sundar Pichai «World Socialist Review [sic], som er en venstre-lenende publikasjon».

Både Tufekcis forfektning av Internett-sensur og Googles handlinger ble solgt til publikum som nødvendige for å bekjempe «ikke-funderte konspirasjonsteorier», med Google-direktør Ben Gomes’ ord. Både Tufekci og Google argumenterte for at en epidemi av «falske nyheter» undergravde eksperters evne – eksempelvis forskeres og historikeres – til å bistå allmennheten med å se og forstå sannheten.

Tufekcis forfektning av en høyreorientert konspirasjonsteori gjør det klart at denne berettigelsen for sensur alltid var et hult påskudd. Sensorene var ikke opptatt av å fortelle allmennheten sannheten, men av å forsikre at allmennheten bare fikk vite den versjonen av sannheten som er favorisert av den amerikanske regjeringen.

I åpen trossing av folkehelseeksperter promoterer sensurforfekteren Tufekci den høyreorienterte konspirasjonsteorien om at «forskningsaktiviteter har utløst en pandemi». Hun deltar med andre ord i en oppstand mot vitenskapelig autoritet.

Faktum er at sensur mot venstresiden aldri hadde noe å gjøre med å forsvare historisk sannhet og forskeres eller historikeres innflytelse. Det handler om å sikre at krigspropaganda forblir uutfordret.

Det er en rød tråd som forbinder Tufekcis fordømmelse av Julian Assange, hennes oppfordringer til Internett-sensur mot venstreorienterte, sosialistiske og antikrigsynspunkter og hennes promotering av en høyreorientert konspirasjonsteori innrett mot å besørge påskudd for konflikt med Kina.

Historien om Zeynep Tufekci viser at propaganda og sensur er to sider av samme sak.