Jeremy Corbyn og den politiske blindgata til den offisielle kampanjen Don't Extradite Assange

Forrige onsdagens høring om Julian Assanges utlevering markerte den endelige kollapsen av det politiske perspektivet til den offisielle kampanjen Don't Extradite Assange (DEA).

Jeremy Corbyn [Foto: Garry Knight, Wikimedia Commons]; til høyre: Julian Assange [Foto: Cancillería del Ecuador, Wikimedia Commons]

Dette perspektivet ble oppsummert utenfor retten av Jeremy Corbyn, tidligere leder av Labour Party. Om WikiLeaks-grunnleggeren sa Corbyn til ei lita gruppe demonstranter: «Vi har her en som i et annet land, i en annen verden, i et annet trossamfunn, av Vesten ville vært sett som en helt for å ha avslørt sannheter et eller annet sted. Journalister avslører sannheter over hele verden, og de burde alle få støtte for å avsløre disse sannhetene.»

Forskjellen med Assange er at han avslørte sannheter som «beskjemmet» USA. Corbyn fortsatte: «Mitt syn er at han må løslates.»

Der han uttalte seg til journalister uttrykte Corbyn også hans «forhåpninger» til Høyesterett, og utstedte moralske appeller til Storbritannias Konservativ-statsminister Boris Johnson og til USAs president Joe Biden, der han sa det var «skuffende» at Biden videreføre Trump-administrasjonens forsøk på å få utlevert Assange.

Hva sier dette om DEA-kampanjen?

Corbyn ønsker å framstille Assange som bare nok en journalist som avslører sannheter som beklageligvis er pinlige for USA. Men Assange foresto noen av de viktigste eksponeringene av krigsforbrytelser begått i historien, utført av amerikansk imperialisme og dens allierte, framfor alt britisk imperialisme. Assange beskrev WikiLeaks som et «folkets etterretningsagentur» dedikert til å motsette seg slike forbrytelser, og kommenterte så berømt: «Dersom krig kan startes med løgner, da kan fred startes med sannhet.»

WikiLeaks-avsløringer utløste ei global bølge av antiimperialistisk sentiment og bidro til Den arabiske våren. Styringsklassen erkjente en dødelig fiende og responderte med en nådeløs kampanje for å få ødelagt Assange, som den konsekvent har ført i et tiår, og satte en diktatorisk presedens for forfølgelsen av sine motstandere, i forberedelse for nye forbrytelser.

Det å ganske enkelt redusere dette til forlegenhet, er bevisst å skjule politiske realiteter, for å forsterke påstanden at Biden og Johnson kan overtales av moralsk press til å endre deres kurs.

Men Corbyn kom med hans patetiske appeller utenfor en høring som avgjorde på hvilket grunnlag Bidens utenriksdepartements anke for å få utlevert Assange kan videreføres. Og Storbritannias rettsvesen gjorde det klart at de, i likhet med Johnson-regjeringen, har til hensikt å tilrettelegge for Bidens bestrebelser.

Alle USAs fem begrunnelser fremmet for å anke mot rettsbeslutningen som forbyr utlevering av Assange ble opprettholdt – som kollektivt reiste spørsmål ved dommer Vanessa Baraitsers konklusjon at Assanges psykiske helse ville gjøre ham til en selvmordsrisiko, dersom han skulle oversendes til USA, og der holdes i deres brutale straffesystem.

Det skal bemerkes at DEA har fulgt den samme agendaen i mange måneder, der kampanjen først appellerte til Donald Trump og de fascistiske elementene som graviterte til ham, om å benåde Assange, før den sømløse overgangen til moralske appeller rettet til den innkommende Biden-administrasjonen.

Dette har blitt ledsaget av forsøk på å understreke det tragiske elementet av Assanges separasjon fra hans kone, Stella Moris, og deres to små barn. For Assanges 50-årsdag, hans tiende under effektiv eller faktisk forvaring, arrangerte DEA en piknik på Parliament Square, komplett med bursdagskake og strykekvartett.

Denne sentimentale appellen falt naturligvis på døve ører, med aktoratet som bruker det faktum at Assange skjulte relasjonen til Moris for å beskytte hans nærmeste, til å beskylde forsvarets viktigste medisinske ekspertvitne, professor Kopelman, for å ha villedet retten om Assanges psykiske helse.

Den samme falske orienteringen gjelder Corbyns forsøk på å redusere Assange til kun nok en journalist, i tråd med DEAs fokus på å få sikret seg medias støtte.

De fleste mediegrupper og deres journalister «avslører ikke sannheter», men formidler offisiell propaganda – derfor ble Assange i årevis utsatt for en bakvaskende pressekampanje, og hans forferdelige behandling ble enten berettiget eller ignorert. Selv nå har den klare trusselen mot pressefrihetene fra Assanges rettsforfølgelse etter spionasjeloven bare framkalt den aller mest dempede respons i de store dagsavisenes redaksjoner.

Corbyns uttalelser avslører en klasseagenda som er giftig for kampen for Assanges frihet. Han unngår enhver referanse til den sosiale kampen mellom arbeiderklassen og imperialismen, som Assanges sak er uløselig knyttet til, og søker i stedet å sikre hans frihet ved å prøve å få gjort ham spiselig for sjikt av den «progressive» middelklassen, og gjennom dem, til å vinne gehør fra det politiske etablissementet.

Men det meste av den «progressive» middelklassen, de sosiale typene som okkuperer redaksjonene til Guardian og New York Times, politikere fra Labour and Det demokratiske partiet, fagforeningsledere, det liberale akademia, feminister og framfor alt de forskjellige pseudo-venstre gruppene, har enten holdt helt tett om Assange eller de har forblitt åpent fiendtlige mot ham.

Og det burde ikke være nødvendig å si at siden Assanges livsverk har vært dedikert til avsløringen av imperialistforbrytelser, er det ingenting som vil gjøre ham til en sympatisk skikkelse for styringsklassene i Storbritannia eller Amerika.

Det er ingenting utillatelig i det å søke støtte for Assanges frihet fra journalister, frivillige organisasjoner, kjendiser og sågar fra borgerlige politikere, men bare som et biprodukt av en folkelig kampanje for å få sikret støtte fra den ene sosiale kraften som faktisk kan få slutt på hans forfølgelse – den internasjonale arbeiderklassen.

DEA appellerer overhodet ikke til arbeiderklassen, eller til noen bredere lag av befolkningen. Organisasjonen har produsert en nærmest hermetisk forseglet kampanje med mer eller mindre prominente individer, høyt respektert av hverandre, som deltar på hverandres events og deler hverandres kommentarer. Ingen av dem fører noen kamp blant arbeidere for å avklare problemene som blir reist av forfølgelsen av Assange, eller for å mobilisere dem til hans forsvar.

Yanis Varoufakis, grunnleggeren av Diem25 som spilte en sentral rolle som Syrizas finansminister i å forråde greske arbeideres kamp mot innstramminger, viste hans egen og hans medtenkeres forakt for arbeiderklassen på et DEA-arrangement i fjor.

Han sa at Assanges «verste fiende» var «mennesker for slitne, for utmattede, for mismodige av å jobbe på null-timers kontrakter, eller hva det nå er, for å kunne bruke energi» til å slåss for hans frihet. Det samme gjaldt for «mennesker som verken er gode eller slette, som jobber på disse kontorene i Whitehall», det britiske embetsverkets lokaliteter. Men hva det angikk disse regjeringsfunksjonærene, så insisterte han: «Vi må få dem til å bry seg.»

I den utstrekning det er en oppfatning blant Assanges supportere om at slike høyprofilerte figurer byr en vei til bredere masser av mennesker, så er den helt malplassert.

Corbyn gjorde det klart at han bare deltok på onsdagens protest i helt personlig egenskap, og brakte ingen andre med seg. Han nevnte ikke med ett ord Labour, hans eget parti, enn si oppfordret partimedlemmene til å støtte Assange, og unngikk omhyggelig temaet, som han gjør i alle hans offentlige opptredener.

Han kom heller ikke med noen personlig appell til sine 2,4 millioner følgere på Twitter, verken før eller etter protesten utenfor domstolen. Hans tweets fra dagen var å tilby «Solidaritet og de beste ønsker» til familien og venner av en britisk advokat som er savnet under fjellklatring, og å pushe Momentum’s World Transformed-arrangement, og å tilby «Solidaritet med studenter» som protesterer mot passivitet mot klimaendringer utenfor utdanningsdepartementet. Det eneste personlige eventet han meldte var et besøk i «et nytt kooperativ for etisk matlevering», som han foretok etter at han forlot Assange-protesten.

Ingenting av dette er noen forglemmelse eller tilfeldighet. Corbyn har kun publisert åtte tweets om Assange i hele hans Twitter-kontos historie. Disse tweetene besørger ei tidslinje for hans råtne historikk om WikiLeaks-grunnleggerens sak.

Hans første tweet ble gjort i desember 2010, der han sa: «USA og andre liker ikke noen gransking via wikileaks, og de lener seg på alle for å sette seg tungt på Assange. Hva skjedde med ytringsfriheten?» Så er det et tidsgap på to år inntil Corbyn omtaler Assange igjen i 2012. Den desidert lengste tausheten begynner da, etter at Assange ble falskt anklaget for seksualovergrep i Sverige, og den ble først brutt i 2019. Denne tausheten [engelsk tekst] dekker størstedelen av Corbyns periode som leder for Europas største politiske parti.

Etter å ha sendt ut en tweet den 11. april 2019, den dagen Assange ble slept ut fra den ekvadorianske ambassaden i London av britisk politi, som sa utleveringen «burde motarbeides av den britiske regjeringen», trakk Corbyn seg nok en gang tilbake fra et angrep fra Labours høyrefløy, der han to dager seinere uttalte at han bare motsatte seg utlevering til USA, og at Assange måtte svare for anklagene om seksualovergrep i Sverige. Han nevnte ikke Assanges navn igjen, på noe medium, for helheten av 2019-valgkampen.

Den neste tweeten som motsatte seg utlevering kom i februar 2020, i skumringstimen for hans Labour-lederskap, og de fire neste først et år seinere, i januar, juni og juli 2021, som promoterte symbolske initiativ fra Europarådet og fra Labour MP-ers Socialist Campaign Group.

Hva har en politisk figur som dette å tilby i kampen for Assanges frihet? Corbyn ga svaret på onsdag – appeller til mediene, det britiske rettsvesenet, Johnson og Biden.

John Rees, fra pseudo-venstre gruppa Counterfire, og en ledende figur i DEA-kampanjen, tilsluttet seg Corbyn utenfor retten på onsdag, der han uttalte at Assanges «sak endelig har nådd en seriøs domstol» – som om en rent juridisk tilnærming, støttet av moralsk press, nå endelig kan sikre hans frihet, og lærdommene av den pseudo-juridiske vendettaen som har blitt drevet mot Assange de ti siste årene bare kan forbigås. Som hans allierte Tariq Ali sa til et DEA-møte i februar 2020: «Forhåpentligvis, når saken går oppover til overordnede domstoler, da kommer vi til noen dommere som er beredte til å være, kort og godt, anstendige.»

Dette perspektivet er det ingenting igjen av. Biden-administrasjonen fortsetter å forfølge Assange, de britiske domstolene støtter dens bestrebelser og WikiLeaks-grunnleggerens situasjon blir stadig mer desperat. Dersom hans utlevering til USA skal forhindres, er det nå på tide for arbeidende mennesker å gripe inn på hans vegne. Kampen for Julian Assanges frihet er en kamp mot imperialistkrig og til forsvar for grunnleggende demokratiske rettigheter.

Socialist Equality Party i Storbritannia, partiets søsterpartier og World Socialist Web Site oppfordrer alle våre supportere og lesere til å kontakte oss og ta opp denne kampen for alvor.

Loading