I dagene etter den desperate evakueringen av amerikanske tropper fra Afghanistan har foretakspressen lansert en internasjonal propagandakampanje som reiser bekymringer for «menneskerettighetene» til innbyggerne i det sentralasiatiske landet.
Over de 20 siste årene har verdens foretaksmedier og imperialistmaktene ikke reist noen innvendinger mens USA drepte over 100 000 mennesker, opprettet black site-torturkamre – hemmelige fengsler i forskjellige land – utførte droneattentater, og frarøvet landet dets ressurser. De store imperialistmaktene sluttet seg til USA i invasjonen og okkupasjonen. Foretakspressen muliggjorde grusomme forbrytelser ved å promotere krigen som å være for et «rettferdig formål» [‘just cause’], et nødvendig svar på 11. september 2001. De som avslørte Afghanistan-krigens reelle karakter – deriblant Julian Assange, Chelsea Manning og Daniel Hale – ble satt i fengsel.
Men nå gjenopplives alle tropene anvendt av foretaksmediene for å «selge» den globale opinionen 2001-invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan, uansett hvor møllspiste og tynnslitte de er.
Dette tjener to formål: Å tildekke krigsforbrytelsene utført av USA tidligere, og forberede den offentlige opinion for en intensivering av imperialistpress på den krigsherjede befolkningen.
Rapporter om undertrykkingen av en håndfull små protester mot den nye regjeringen gir få detaljer om denne «opposisjonens» karakter, inkludert om hvorvidt de som deltar i protestene handler på oppfordring fra de tusenvis av CIA-agenter og «kontraktører» den amerikanske regjeringen har etterlatt i Afghanistan.
Mediekampanjen om undertrykking er imidlertid helt kynisk og taler med to tunger. Ingenting gjort i Jalalabad eller Kabul denne uka kommer i nærheten av masseslaktingen USA har utført på ukentlig basis i løpet av de 20 siste årene.
Mediene er ikke i harnisk over den egyptiske militærdiktatoren Abdel Fattah el-Sisi, som kommanderte hans tropper og politi til å drepte mer enn tusen protesterende under én enkelt demonstrasjon mot regjeringen, som ble avholdt etter hans 2013-militærkupp. El-Sisi, med titusener fengslet, tusenvis av dem under dødsdommer, er nå en av søylene i amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten.
Både Det demokratiske og Det republikanske partiet og helheten av foretaksmediene er fulle av fromme fordømmelser av behandlingen av afghanske kvinner. Det samme politiske etablissementet snudde seg vekk mens titusenvis av afghanske kvinner ble drept av amerikanske soldater i amerikanske droneangrep, eller gjennom den ødeleggende sosiale kollapsen forårsaket av invasjonen og okkupasjonen.
New York Times, talerør for Det demokratiske partiet og identitetspolitikken, har tatt føringen i dette saksanliggendet, og publiserte en ytringskronikk skrevet av Malala Yousefzai, i sin tid tenåringsforfekter for jenters utdanning, og en overlevende etter et attentatforsøk fra den pakistanske Taliban. Hun formaner nå amerikanerne til å «lytte til afghanske kvinners og jenters stemmer. De ber om beskyttelse, om utdanning, om frihet og den framtid de ble lovet ...»
Men igjen, medienes dobbeltmoral er svimlende hyklersk. I Saudi-Arabia, den ledende USA-allierte blant de arabiske nasjonene, kan ikke kvinner kjøre bil, stemme eller vise seg offentlig uten å være ledsaget av en mannlig slektning. Utroskap er en forbrytelse straffbar med døden, selv om sjiamuslimer involvert i politisk opposisjon mot det sunnimuslimske monarkiet er hovedofrene for massehalshugginger som finner sted regelmessig.
Ingen av disse barbariske praksiser har truet Pentagons tette samarbeid, som muliggjør den pågående Saudi-krigen i Jemen, der massesult anvendes som et vesentlig våpen, håndhevet av en marineblokkade og luftangrep styrt av amerikansk satellitt-etterretning.
Mediene og det militær-politiske etablissementet gjentar også bekymringer for at Afghanistan vil bli en «frihavn» for Al-Qaida. Den har vi hørt før. Dette var tross alt det viktigste påskuddet for USAs invasjon i oktober 2001, én måned etter 11. september-terroristangrepene.
Det har lenge vært kjent at Al-Qaida først ble dannet under Osama bin Ladens ledelse på 1980-tallet, som del av den USA-støttede geriljakrigen ført av islamske fundamentalister mot den Sovjet-støttede regjeringen i Afghanistan. Men etter intervallet med brutal fiendtlighet som inkluderte 2001-terrorangrepene har Al-Qaida vendt tilbake til sine røtter, som et instrument for amerikansk imperialisme i både Libya og Syria.
Den kommanderende sjefen for NATOs bombekampanje i Libya beskrev hans rolle som å fungere som «Al-Qaidas luftvåpen», siden islamistene utførte bakkekrigen mot Muammar Gaddafis regime. I Syria fikk både Al-Qaida og organisasjonens avlegger ISIS støtte fra amerikanske allierte som Saudi-Arabia og Qatar, så vel som direkte støtte fra CIA.
I mellomtiden har ISIS’ bestrebelser for å få fotfeste i Afghanistan brutt ut i voldelige sammenstøt med Taliban og deres allierte militser, eksempelvis Haqqani-nettverket. De som forfekter den angivelige faren for fornyet antiUSA-terrorisme med opphav fra Afghanistan, har ikke vært i stand til å identifisere noen faktiske terrorister som skulle bli understøttet av det nye regimet i Kabul.
Biden gjorde en betydelig innrømmelse for presset om å reversere hans politikk, da han under ABC News-intervjuet kringkastet torsdag morgen erklærte at fristen 31. august for fullføring av amerikanske evakueringsoperasjoner fra flyplassen var fleksibel. «Dersom det er amerikanske statsborgere igjen, da kommer vi til å bli for å få dem alle ut,» sa han.
Denne formuleringen er så elastisk at den godt kan berettige en nesten fristløs forlengelse av USA’s okkupasjon av Kabul-flyplassen, og til-og-med fornyet amerikansk militær aggresjon mot landet.
Den mer fundamentale hindringen for en fornyelse av amerikansk aggresjon mot Afghanistan er imidlertid ikke i dette torturerte landet. Det er opposisjonen innen USA selv. En meningsmåling gjennomført av Associated Press i løpet av den siste uka av det afghanske marionettregimets kollaps, fant at nesten to tredjedeler av de intervjuede mente Afghanistan-krigen ikke var verdt å utkjempe.
Det amerikanske folket er sterkt imot ytterligere intervensjon i Afghanistan. Det er én grunn til den stadig mer hysteriske karakteren av mediekampanjen for krig. Den amerikanske styringseliten fornemmer dette og uttrykker gjennom sine mediekanaler en frykt for at den mister sitt politiske grep om flertallet av den amerikanske befolkningen. Det amerikanske folket, og fremfor alt den amerikanske arbeiderklassen, er i ferd med å kommer til sine egne konklusjoner om livsviktige spørsmål angående krig og fred, og reiser spørsmål om amerikansk kapitalismes sosiale, økonomiske og politiske strukturer.