Perspective

Abortforbudet i Texas: Et massivt angrep på demokratiske rettigheter

Den amerikanske høyesteretts beslutning om å la Texas’ abortforbud tre i kraft den 1. september er et brutalt angrep på demokratiske rettigheter, som hele arbeiderklassen må motsette seg. Med ett slag har abort faktisk sett blitt gjort illegalt i en delstat med nesten ti prosent av den amerikanske befolkningen. Hele to dusin andre delstater er forventet å følge Texas-eksemplet. Påleggingen av forbud mot abort i halve landet vil ikke vente på en formell beslutning fra Høyesterett om å velte Roe v. Wade: Det har allerede begynt.

I dette arkivbilde fra 30. juni 2021 ses Høyesterett i Washington. Høyesterett tillater at en Texas-lov forblir i kraft, som forbyr de fleste aborter og fratar de fleste kvinner retten til abort, i landets nest største delstat. Domstolen stemte, med 5 mot 4, for å nekte en nødappell fra abort-klinikker og andre som forsøkte å blokkere håndhevingen av loven, som trådte i kraft onsdag 1. september [Foto: AP Photo/J. Scott Applewhite, Arkiv] [AP Photo/J. Scott Applewhite]

Loven i delstaten Texas, som ble vedtatt i mai, pålegger den såkalte «foster-hjerteslag»-regelen vedtatt av et halvt dusin delstater tidligere, som effektivt sett forbyr abort etter rundt seks ukers graviditet – før de fleste kvinner vet at de har blitt gravide. Regelens benevnelse er i seg selv en medisinsk absurditet, siden det på seks-uker-stadiet ikke er noe foster, bare et embryo og ikke noe hjerte som kan slå, bare en samling celler som kan utlade elektrisitet, som kun er påviselig på skjermer utviklet i løpet av de siste tiårene.

Et bemerkelsesverdig trekk ved Høyesteretts handling er dens moralske og intellektuelle feighet. De fem høyesterettsdommerne som utgjorde flertallet i beslutningen tilbød bare ett enkelt avsnitt for å forklare seg, ikke signert av noen av dem, offentliggjort 24 timer etter at loven hadde blitt gitt anledning til å tre i kraft, og ble bekjentgjort offentliggjort kort før midnatt. Dette var for en beslutning som har ukalkulerbare og umiddelbare konsekvenser for livene til tusenvis av kvinner, og faretruende implikasjoner for millioner.

De fire dommerne som motsatte seg 5–4 beslutningen, belyste motsetningene og de juridiske absurditetene i Høyesteretts handling i deres disenterende oppfatninger. Dommer Sonia Sotomayor skrev at Texas-loven «er en fenomenal trossing – av Konstitusjonen, denne Rettens presedenser, og av rettighetene til kvinner som søker abort i hele Texas ... domstolen har belønnet delstatens forsøk på å forsinke føderal gjennomgang av en åpenbart konstitusjonsstridig forordning, vedtatt i misaktelse av domstolens presedenser, gjennom prosessuelle forviklinger skapt av delstaten selv.»

Dommer Elena Kagan fokuserte på den antidemokratiske prosedyren anvendt av høyesteretten selv, ikke bare i Texas’ abort-anliggende, men i ei rekke andre saker besluttet av det som nå kalles «skyggebenken», der retten beslutter på en nødssituasjonsbasis, uten høringer og andre essensielle juridiske prosedyrer. Én slik handling var den nylige høyesterettsdommen som avviste forbudet mot de fleste utkastelser, som var pålagt som et folkehelsetiltak av [den føderale folkehelseetaten] Centers for Disease Control and Prevention.

Hun skrev: «Uten full orientering eller argumentering, og etter mindre enn 72 timers overlegning gir Domstolen grønt lys til ikraftsetting av Texas’ åpenbart konstitusjonsstridige lov som forbyr de fleste aborter. ... Den har bare gjennomgått de mest overfladiske partsinnmeldinger, og disse bare hastig. Og den bryr seg knapt om å forklare sin konklusjon – at en utfordring av en åpenbart konstitusjonsstridig abortforordning støttet av en håndhevingsordning i sin helhet uten presedens, har stor sannsynlighet for ikke å opprettholdes.»

Dette er et kritisk anliggende, slik en juridisk analytiker forklarte det for WSWS: «Den kanskje ene mest viktige overveielsen ved beslutning av slike forordninger er ‘sannsynligheten for merittenes suksess’. Texas-loven kan ikke opprettholdes med mindre [den gjeldende høyesterettbeslutningen] Roe blir omgjort, som dissensdommerne påpeker. Det faktum at Høyesteretts flertall nektet forordningen uten å diskutere sannsynligheten for merittenes suksess kan bare tolkes av de som forstår hvordan disse rettsjuridiske anliggender fungerer som en velting av Roe, i all stillhet [‘stealth-overruling of Roe’].»

Reaksjonære og antidemokratisk politiske orienteringer fordrer reaksjonære og antidemokratiske metoder. Nesten like signifikant som den regelrette opphevingen av abortrettigheter i Texas-loven er metoden valgt for å utføre dette angrepet: Autoriseringen av ethvert individs anledning til å anlegge søksmål mot enhver som «bidrar til, eller tilrettelegger for» en abort [‘aids or abets’], med løfte om en belønning på $ 10 000 og dekning av alle saksomkostninger dersom søksmålet opprettholdes. Som dommer Sotomayor skrev: «Faktisk sett har Texas-lovgivningen bemyndiget delstatens borgere som dusørjegere, og tilbyr dem pengepremier for sivilt å rettsforfølge naboers medisinske prosedyrer.»

Ifølge pressemeldinger har [interesseorganisasjonen] Texas Right to Life allerede begynt å be om anonyme tips på sitt nettsted, og ber om frivillige til å «bli med i teamet av pro-lifers som jobber for å håndheve» loven. Et elektronisk skjema ber informanter om å navngi en klinikk eller lege som kan være involvert, og lover å «sikre at disse lovbryterne blir holdt ansvarlige for deres handlinger».

Appellen til selvoppnevnt rettshåndhevelse [‘vigilantism’] er et karaktertrekk ved andre nye Texas-lover, eksempelvis lovproposisjonen som begrenser stemmeprosedyrene signert til lov av guvernør Abbott i forrige uke, som bemyndiger langt mer aggressiv opptreden fra «poll watchers» [valgfunksjonærer], som har som oppgave å utfordre velgernes rett til å avgi stemmeseddel. På grunn av en ny delstatslov, som tillater ubegrenset «åpen bæring» av skytevåpen uten lisens eller tillatelse, vil velgere som går til valgurnene sannsynligvis konfrontere bevæpnede utfordrere som forlanger å se deres legitimasjon.

President Biden meldte på onsdag en uttalelse der han fordømte høyesterettshandlingen som «et uforlignelig angrep på ei kvinnes konstitusjonelle rettigheter i henhold til Roe v. Wade», og Texas-loven som en «som slipper løs konstitusjonsstridig kaos, og bemyndiger selvoppnevnte håndhevere mulighet for ødeleggende innvirkninger.»

Men hans forslag som respons på dette var ikke mer enn konsultasjoner mellom Det hvite hus og forskjellige føderale departementer «for å se hvilke skritt Den føderale regjeringen kan ta for å sikre kvinner i Texas tilgang til trygge og legale aborter ...» Med andre ord ingenting. Han ba ikke Kongressen om å vedta en lov for å kodifisere Roe v. Wade, som ville fordre overstyring av en filibuster i Senatet. Det er for mange Demokrater i Senatet som støtter filibuster-ordningen – eller som motsetter seg abortrettigheter – for å få gjennomført dette.

Demokratene anvender uavlatelig ultra-høyre-flertallet av de fem høyesterettsdommerne, som en unnskyldning for å ikke gjøre noe som helst, samtidig som hver og én av disse fem skylder deres dommersete til Det demokratiske partiets hykleri og manglende ryggrad.

Clarence Thomas ble bekreftet etter den notoriske høringen som senator Joe Biden presiderte over, som daværende styreleder i justiskomitéen, der han nektet å blokkere nominasjonen. Samuel Alito ble bekreftet etter at 18 Demokrater sluttet seg til Republikanerne for å få lagt ned en filibuster.

Neil Gorsuch ble bekreftet for å fylle setet som ble ledig da den erkereaksjonære Antonin Scalia døde, etter at Mitch McConnell, Republikanernes leder i Senatet, blokkerte for president Obama’s nominering for stillingen, som bare foranlediget en formell og overfladisk respons fra både Det hvite hus og Demokratene i Senatet. McConnell avskaffet deretter filibuster-regelen for nominasjoner til Høyesterett – det Demokratene nå nekter for å få konsolidert Roe v. Wade til lov.

Da Trump i 2018 nominerte Brett Kavanaugh for høyesterettsbenken unnlot Demokratene enhver granskning av hans høyreorienterte politiske og juridiske historikk – inkludert på abortrettigheter – til fordel for en #MeToo-type fordømmelse av handlinger han angivelig skulle ha utført som tenåring, 30 år før han ble nominert. Denne tilnærmingen, så vel som hele #MeToo-kampanjen, ble entusiastisk støttet av pseudo-venstre og publikasjoner som Jacobin.

To år seinere, etter at Ruth Bader Ginsburg døde mindre enn to måneder før valget, droppet McConnell kynisk det angivelige prinsippet om å holde igjen med å fylle en stilling i Høyesterett i løpet av det siste året av et presidentskap, og banket gjennom Trump’s nominasjon av Amy Coney Barrett. Hennes kjønn gjorde henne immun mot den typen angrep som ble ført mot Kavanaugh, i tillegg til at det vant henne poeng i de sjiktene av den øvre middelklassen som er besatt av identitetspolitikk.

Som World Socialist Web Site skrev i 2019,

Den systematiske utviskingen av abortrettigheter over hele landet har tiltrukket seg bare en brøkdel av energien, pengene og medieoppmerksomheten som har vært viet Demokratenes reaksjonære #MeToo-kampanje, som søker å få forbedret formuene til høyinntektskvinner – skuespillere, konserndirektører, fastansatte professorer – ved å fjerne deres mannlige overordnede og jevnbyrdige, ved stort sett oppblåste påstander om seksuelle misgjerninger. Denne verdens Alyssa Milano-er bryr seg ikke om abortrettigheter for arbeiderklassekvinner i Alabama og Georgia. Selv med et totalt amerikansk forbud, ville de alltid være i stand til å ta et fly til Toronto eller London.

Denne politiske historikken viser at selv på de områder der Det demokratiske partiet bekjenner seg til de mest uforsonlige forskjeller med Republikanerne, som for eksempel på abortrettigheter, er dette storselskap-kontrollerte partiet ikke i stand til å tilby noen seriøs motstand mot de tiltakende angrepene på arbeiderklassens demokratiske rettigheter.

Kampen for å forsvare abortrettigheter og alle demokratiske rettigheter kan bare føres framover gjennom arbeiderklassens uavhengige politiske mobilisering, i en kamp mot Det demokratiske partiet og hele det kapitalistiske to-parti-oppsettet, for et revolusjonært sosialistisk perspektiv.

Loading