Tyskland og EU trapper opp deres offensiv for en uavhengig europeisk krigspolitikk etter fiaskoen i Afghanistan. På et uformelt møte i Kranj i Slovenia på torsdag diskuterte EU’s forsvarsministre etableringen av en hurtigreaksjonsstyrke som også skal kunne handle uavhengig av det amerikanske militæret.

Josep Borell, EU’s høye representant for utenriksaffærer og sikkerhetspolitikk, sa etter møtet at USA’s tilbaketrekning fra Afghanistan vil foranledige EU til å etablere sin egen permanente styrke.

«Det er klart at behovet for mer europeisk forsvar aldri har vært så tydelig som det er i dag, etter hendelsene i Afghanistan,» sa Borrell. «Det er noen hendelser som katalyserer historien. Noen ganger skjer det noe som skyver historien, det skaper et gjennombrudd, og jeg mener hendelsene i Afghanistan i sommer er et av disse tilfellene.»

De europeiske maktene reagerte initielt med en blanding av desillusjon og forargelse over tilbaketrekningen av amerikanske tropper, og den raske kollapsen av det pro-vestlige marionettregimet i Kabul. Nå søker de å få posisjonert seg slik at de i framtiden vil kunne utføre militæroperasjoner som den i Afghanistan uten Washington’s støtte.

Europeisk forsvarspolitikk vil «bare være troverdig dersom vi også er i stand til å iverkssette komplekse militæroperasjoner utenfor våre grenser,» sa Thierry Breton, fungerende EU-kommissær for det indre marked og industripolitikk, til avisa Süddeutsche Zeitung. Dette vil fordre en EU-intervensjonsstyrke som kan mobiliseres raskt, «med alt det innebærer når det gjelder logistikk, forberedelser og kommandostrukturer – og med tanke på risikoen for de mennene og kvinnene som ville bli utplassert for Europa.»

Allerede før møtet i Kranj hadde Borell publisert en gjestekronikk i New York Times. Under overskriften «Europa, Afghanistan er din vekker-alarm» bønnfalte han for etableringen av en europeisk militærstyrke, og ytterligere økning av europeiske forsvarsutgifter.

«Ved siden av å øke viktige militære kapasiteter – lufttransport og gjen-tanking, kommando og kontroll, strategisk rekognosering og rom-baserte evner – trenge vi styrker som er mer kapable, mer utplassbare og mer interoperable,» skrev han, og la til: «Men vi må gå videre, og raskere fram. Det europeiske forsvarsfondet [European Defence Fund], som ble opprettet for å bygge opp under blokkas forsvarsevner, vil i løpet av de neste seks årene motta opp mot € 8 milliarder, eller $ 9,4 milliarder [NOK 81,35 milliarder]. Dette bør brukes til betydelig å støtte felles forskning og utvikling av sårt tiltrengte forsvarsteknologier.»

Borell etterlot ingen tvil om at EU ikke er bekymret for «menneskerettigheter» eller «demokrati», propagandaen som ble anvendt for å berettige USA-ledede militærintervensjoner i Afghanistan, Libya og Irak, men for håndhevingen av imperialistinteresser gjennom krig.

«Et mer strategisk autonomt og militært kapabelt EU ville være bedre i stand til å takle utfordringene som kommer i Europa’s nabolag, og utover» og til «å forsvare EU’s interesser,» skrev Borell i Times.

EU vil ikke bare måtte bekjempe «trusler», for eksempel «risikoen for fornyede terroristangrep» og «irregulær migrasjon», men må også kunne slåss tilbake mot andre makter. «Kina, Russland og Iran vil få større innflytelse i regionen, mens Pakistan, India, Tyrkia og Gulf-monarkiene alle vil reposisjonere seg,» advarte han. Europa kan ikke «la dem være de eneste av Afghanistan’s samtalepartnere, etter den vestlige tilbaketrekningen» og «må sammen med USA omformulere sitt engasjement».

Tysk imperialisme opptrer spesielt aggressivt. Annegret Kramp-Karrenbauer (CDU), Tyskland’s forsvarsminister, beklaget i en uttalelse at europeerne ikke hadde klart å forhindre tilbaketrekningen av vestlige tropper fra Afghanistan. «Vi europeere tilbød knapt noen motstand mot USA’s beslutning om å trekke seg ut, fordi vi var ute av stand til det på grunn av manglende egne evner,» søyt hun på Twitter.

Dette er utvetydig. Hadde Berlin fått det som de ville hadde den brutale 20-år-lange krigsinnsatsen fortsatt, som har kostet hundretusenvis av liv, i jakten på imperialistkontroll og utbytting av det ressursrike og geostrategisk viktige landet. For Kramp-Karrenbauer og det tyske borgerskapet er den sentrale lærdommen fra Afghanistan ikke mindre opprustning og krig, men mer.

Ifølge forsvarsministeren må «Europa nå bli sterkere, for å kunne gjøre den vestlige alliansen som helhet sterkere, og på lik linje med USA». Ved å gjøre det bør man ikke stoppe ved «spørsmålet om vi vil ha en ‘europeisk intervensjonsstyrke’ eller ikke». Det sentrale spørsmålet for framtiden, for den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikken, er «hvordan vi endelig bruker våre militære evner sammen innen EU! Med hvilke effektive beslutningsprosesser, virkelige fellesøvelser og felles militæroppdrag.»

For å få gjennomført krigsplanene kan «koalisjoner av de villige gå videre innen EU, etter at alle har tatt en felles beslutning». Det ville også bli nødvendig å undersøke om EU’s medlemsland «etablerer regionale ansvar for sikkerhet, trener spesialstyrker sammen, og organiserer viktige evner, som eksempelvis strategisk lufttransport og satellitt-rekognosering». Tyskland var allerede «i diskusjon med interesserte EU-stater om disse anliggendene».

Arbeidere og ungdom over hele kontinentet må ta dette som en advarsel. Styringsklassen i Tyskland har lenge jobbet febrilskt for å få organisert Europa under sitt lederskap, for å gjenoppbygge seg som en stormakt i utenrikspolitikken og med tilhørende militærkapasitet, etter å ha tapt to verdenskriger. Etter den tyske gjenforeningen og det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen for 30 år siden har ledende politikere og militærledere bønnfalt om en sterkere rolle for Tyskland i Europa og verden.

På München-sikkerhetskonferansen i 2014 proklamerte daværende forbundspresident Joachim Gauck og Frank-Walter Steinmeier, hans sosialdemokratiske etterfølger og dengang utenriksminister, sammen med Ursula von der Leyen (CDU), dengang forsvarsminister og nåværende president for Europa-kommisjonen, tysk militarismes endelige gjenkomst. Dette ble fulgt opp av en massiv opprustning av Bundeswehr [de tyske væpnede styrker], forflytningen av tyske kamptropper opp til Russlands grenser, og av nye krigsoppdrag i Midtøsten og Afrika. Midt under Covid-19-pandemien utnytter styringsklassen nå fiaskoen i Afghanistan for å presse fram offensiven den har innledet.

Den føderale regjeringen kan bare opptre så aggressivt fordi dens kurs også støttes av opposisjonspartiene, som nominelt skal være et slags «venstre». Mer enn to tiår etter at De Grønne var med på å lansere det første tyske krigsoppdraget siden slutten av andre verdenskrig, i Kosovo, står de nå i fronten av den tysk-europeiske krigsoffensiven.

I den pågående valgkampen for det kommende Bundestag-valget kritiserer De Grønne’s kanslerkandidat Annalena Baerbock konsekvent den regjerende storkoalisjonen (CDU/CSU/SPD) fra høyre, relatert en tysk-europeisk stormaktspolitikk. I den siste fjernsynsdebatten [engelsk tekst] beskyldte hun regjeringspartiene for internasjonalt å «dukke unna», og oppfordret til en «mer aktiv tysk utenrikspolitikk».

Venstrepartiet [Die Linke] har også begge føttene gått plassert i tyske imperialismes leir. For valget ser partiet for seg en regjeringsallianse med SPD og De Grønne, og har for lengst gjort det klart at det som regjeringsparti ville støtte [engelsk tekst] NATO’s og Tyskland’s militæroppdrag i utlandet.

Die Linke godkjente [engelsk tekst] 25. august «utplasseringen av væpnede tyske styrker for militær evakuering fra Afghanistan». Mens flertallet av partiets Bundestag-gruppe avsto var det fem parlamentsrepresentanter, deriblant Matthias Höhn [engelsk tekst], partiets talsmann for sikkerhetspolitikk, som åpent stemte for utplasseringen.

Det er noe megalomanisk over styringsklassens planer om å erstatte USA som den førende intervensjonistmakten. Men de må tas på blodig alvor. Til syvende og sist er det de samme grunnleggende motsetningene i kapitalismen som er underliggende for amerikansk imperialismes aggresjon, og som etter tilbaketrekningen fra Afghanistan stadig mer direkte påkaller faren for atomkrig med Russland og Kina, som ligger til grunn for den tysk-europeiske militæroffensiven.

Dette intensiverer i sin tur konfliktene mellom imperialistmaktene selv – også innen Europa.

Den eneste måten å forhindre en katastrofal tredje verdenskrig på er å bygge en antikrigbevegelse av den internasjonale arbeiderklassen. De objektive betingelsene for dette modnes raskt. WSWS skrev i perspektivartikkelen om USA’s president Joe Biden’s nylige tale om fiaskoen i Afghanistan:

Den ydmykende tilbaketrekningen fra Afghanistan signaliserer ikke bare falleringen av USA’s politikk i dette ene landet, men av en hel strategi, et verdenssyn og et program for global dominans, og den innenlandske reaksjon som har vedvart i 30 år.

Denne fiaskoen, som krysser med en eskalering av klassekampen i USA og internasjonalt, under innvirkningen av voksende sosial ulikhet og den mordiske, profittdrevne politikken til verdens styringsklasser som respons på Covid-19-pandemien, har dypt revolusjonære implikasjoner.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Socialist Equality Party i Tyskland] stiller kandidater i det kommende føderale valget, for å bevæpne arbeidernes utviklende kamper, deriblant de viktige streikene til lokførere, sykepleiere og leveringsarbeidere i Tyskland, med et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv for å stoppe utviklingen i retning av krig, og for å eliminere dens årsak, det kapitalistiske profittsystemet.