En analyse publisert av New York Times av USA’s droneangrep i Kabul, Afghanistan den 29. august, basert på militær-etterretningskilder så vel som på intervjuer med overlevende og ofrenes medarbeidere, demonstrerer at forbrenningen av ti medlemmer av en afghansk familie, deriblant syv barn, var et hensynsløst massemord.

Til tross for påstander fra general Mark Milley, styreleder for de felles stabssjefer, om at angrepet fulgte en streng protokoll, og var et «rettferdig angrep», indikerer Times-rapporten, publisert 11. september, at hvert et trinn, fra den første identifiseringen av målet til den endelige beslutningen om å lansere det, ble utført på en hensynsløs måte, og var helt likegyldig for de menneskelige konsekvensene. Hver stereotype om trykk-knapp, fjernkontroll-krigføring er bekreftet.

Militær-etterretningskilder innrømmet overfor Times at de ikke visste identiteten til føreren av den hvite Toyota Corolla de hadde i siktet, da de ga ordre om å ramme den med et Hellfire-missil, og de visste heller ikke hvem som bodde i hjemmet der bilen nettopp hadde svingt inn på gårdsplassen. Beslutningen om å angripe var helt basert på førerens «handlingsmønster», der han angivelig besøkte et «safe house» for Islamsk stat-Khorasan (ISIS-K), og seinere ble sett laste tunge gjenstander forsiktig inn i sin bil, på en måte som antydet bombematerialer (det var faktisk vannkanner).

De initielle påstandene fra Pentagon var at fire ISIS-K-militante hadde blitt drept, sammen med tre sivile, og at en sekundær eksplosjon, mye større enn den første hadde funnet sted, som skulle indikere at det amerikanske missilet hadde forårsaket at en stor cache av eksplosiver detonerte. Det faktiske antallet dødsofre var tre voksne og syv barn, seks av dem ti år eller yngre, og det var ingen sekundær eksplosjon.

Hovedmålet for angrepet, Zemari Ahmadi, føreren av et kjøretøy som angivelig ble forberedt for å utføre et bombeangrep mot amerikanske styrker på Kabul-flyplass, var faktisk en mangeårig ansatt i ei California-basert bistandsgruppe, Nutrition and Education International. Han og et annet av ofrene, hans fetter Naser, hadde søkt den amerikanske ambassaden om flyktningestatus i USA, i frykt for at de ville bli målrettet av Taliban fordi de jobbet for en amerikansk frivillig organisasjon. I stedet ble de myrdet av den amerikanske regjeringen.

Ahmadi hadde dratt til hans arbeidsplass på gruppas kontor i Kabul, en mangeårig lokalisering av en amerikansk organisasjon som ganske sikkert må ha vært kjent for den amerikanske ambassaden og amerikanske etterretningstjenester, og i løpet av dagen lastet han sin bil med beholdere med vann til familien og naboer, fordi det ikke var funksjonerende vannforsyning der han bodde, i kaoset etter at den afghanske regjeringen kollapset.

Da han kom til sin bopel, som han og hans tre brødre og deres familier delte, skjedde det på den typisk måten i Afghanistan at husets barn løp ut for å ønske ham velkommen hjem – og de ble alle brent ihjel av ildkula forårsaket av detonasjonen av et Hellfire-missil, skutt fra en sirklende drone.

Ofrene inkluderte Ahmadi, 43; hans sønner, Zamir, 20, Faisal, 16, og Farzad, 10; tre nevøer, Arwin, 7, Benyamin, 6, og Hayat, 2; hans fetter Naser, 30; og to 3-år-gamle jenter, Malika og Somaya, der familie-relasjonene er uavklarte.

Ifølge informasjon som ble besørget Times av militær-etterretningskilder, ble Ahmadi initielt identifisert som et potensielt mål fordi han på vei til jobben stoppet ved et hjem som hadde blitt identifisert som et «safe house» for ISIS-K, terrorgruppa som utførte et selvmordsbombeangrep den 27. august på Kabul-flyplass, som drepte 13 amerikanske soldater og minst 170 sivile afghanere.

Ahmadi skal ha stoppet tre ganger på vei til jobben, to ganger for å plukke opp medarbeidere, én gang for å besøke hjemmet til hans sjef, direktøren for Kabul-greina av Nutrition and Education International. Hvordan noen av disse stedene – alle tilhørende ansatte i en amerikansk veldedig organisasjon – kunne identifiseres av amerikansk etterretning som tilfluktssteder for terrorisme, ble ikke forklart.

Den faktiske beslutningen om å skyte mot dette påståtte ISIS-K-målet var like uforklart. Ifølge Times: «Selv om målet nå var inne i et tett befolket boligområde, skannet droneoperatøren raskt og så bare én eneste voksen mann, som kom bilen imøte, og vurderte derfor med «rimelig sikkerhet» at ingen kvinner, barn eller ikke-stridende ville bli drept, sa offisielle amerikanske embetsrepresentanter.»

Øyenvitneskildringer ga et diametralt motsatt bilde. Times-rapporten fortsetter:

Men ifølge hans slektninger kom flere av hans barn og brødrenes barn ut da Mr. Ahmadi svingte inn på gårdsplassen, glade for å se ham, og satte seg inn i bilen mens han rygget den på plass. Ahmadi’s bror Romal satt i første etasje med hans kone, da han hørte lyden av porten som ble åpnet og Ahmadi’s bil kom inn. Hans voksne fetter Naser hadde gått ut for å hente vann til hans vasking for bønn, og hilst ham imøte.

Bilmotoren gikk enda da det plutselig smalt, og rommet ble sprayet med knust vindusglass, mintes Romal. Han stavret seg på beina. «Hvor er barna?» spurte han kona. «De er utenfor,» svarte hun.

Rapporten om droneangrepet i Kabul gjør mer enn bare å avsløre det monstrøse blodbadet som det amerikanske militær-etterretningsapparatet i dette tilfellet er ansvarlig for. Det har vært utallige slike episoder de to siste tiårene, alltid berettiget på samme måte: USA’s etterretning identifiserte en terrorist-«operatør» eller «tilrettelegger», «handlingsmønsteret» indikerte at et angrep på et amerikansk mål var «nært forestående», angrepet ble utført på en måte beregnet å skulle «minimere sivile tap», og alle disse handlingene ble utført på grunnlag av «rimelig sikkerhet».

De fleste av disse drone-missilangrepene har blitt utført i landlige områder, eller i fjerntliggende byer som er utilgjengelige for mediegranskninger, i motsetning til dette Kabul-angrepet som ble utført, på en måte, med hele verden som tilskuere. Men det er ingen tvil om at dersom det ble utført en seriøs etterforskning av noen av de tusenvis av slike rakettangrep, som har brent ihjel titusenvis av mennesker i et område som strekker seg fra Sentral-Asia til Nord-Afrika, ville resultatene være like de som ble avdekket av Times i Kabul.

Amerikansk imperialisme er, i ordets fulle betydning, et gigantisk kriminelt forehavende. Dens ledere burde bli rettsforfulgt, dømt og straffet på det strengeste. Og dens apologeter – som Times selv, på 364 av 365 dager hvert eneste år – burde brennmerkes som sådanne. Én dags sannhet kan ikke oppveie årene med bevisst løgn og tildekking, som har skjult for det amerikanske folket realiteten av den imperialistiske «krigen mot terror».