USA’s, Storbritannia’s og Australia’s beslutning om å opprette militæralliansepakten AUKUS er et historisk vendepunkt for britisk utenrikspolitikk, og et med betydelige konsekvenser.

AUKUS-pakten (Australia, United Kingdom, United States) fokuserer på regionen Det indiske hav-Stillehavet, og er rettet mot Kina, en av verdens vesentlige atomvåpenmakter. Australia blir tillatt å dele amerikansk og britisk nukleærteknologi, og vil bli utstyrt med åtte nukleærdrevne ubåter. Storbritannia vil tildele kontakter for å levere hovedkomponenter til de nye ubåtene, med våpenprodusenten BAE Systems og motorprodusenten Rolls-Royce satt til å spille vesentlige roller.

Som uttrykk for oppråtningen av det borgerlige demokratiet eskalerer alle de tre involverte regjeringene en farlig militaristisk agenda, uten engang å foregi noen demokratisk ansvarlighet.

Det var ingen offentlig diskusjon, verken i den amerikanske Kongressen eller i parlamentene i Storbritannia og Australia. Det første verden fikk høre om AUKUS var på onsdag, da pakten ble kunngjort på en felles pressekonferanse av USA’s president Joe Biden, Storbritannia’s statsminister Boris Johnson og Australia’s statsminister Scott Morrison.

Planene ble klekket ut over flere måneder bak lukkede dører, i en konspirasjon mot befolkningene i de tre involverte landene, og mot arbeiderklassen i hele verden.

Johnson’s Konservativ-regjering avsatte mindre enn 45 minutter til en «debatt» i House of Commons på torsdag, for å diskutere etableringen av AUKUS. Han åpnet diskusjonen med en åpningsuttalelse på mindre enn syv minutter.

Johnson uttalte: «Om det noen gang var noe spørsmål om hva det globale Storbritannia’s tilt [dreining; forflytning] i retning av Det indiske hav-Stillehavet [‘Indo-Pacific’] i virkeligheten skulle bety, eller hvilke evner vi har å tilby, dette partnerskapet med Australia og USA gir svaret. Pakten utgjør en ny søyle i vår strategi, som viser Storbritannia’s generasjoner-lange forpliktelse til Indo-Pacific’s sikkerhet, og viser nøyaktig hvordan vi kan hjelpe en av våre eldste venner med å bevare regional stabilitet.»

Johnson skjulte ikke hva som står på spill i det å vinne kontroll over det han kalte «verdens nye geopolitiske sentrum», og han intervenerte i debatten for å erklære: «Hele Indo-Pacific-dreiningen, som dette er del av, er en erkjennelse av det faktum at CPTPP-området [Comprehensive and Progressive Agreement for Trans-Pacific] ... er et £ 9 billioner-handelsområde, der Storbritannia har en økende diplomatisk og kommersiell tilstedeværelse.»

Så kort som diskusjonen var i parlamentet, understreket den hvorfor Biden, Morrison og Johnson kan ture fram med deres rovgriske imperialistagenda – de kan alle trygt basere seg på at deres «opposisjonspartier» deler deres målsetninger.

Labour Party-leder sir Keir Starmer sa: «Nye utfordringer kan framkomme, og anliggender i fjerne hjørner av kloden kan raskt bli til trusler på hjemmebane, så Labour ønsker økt samarbeid med våre allierte velkommen.»

«Kina’s selvsikkerhet utgjør faktisk risikoer for britiske interesser i et trygt Stillehavsområde, for stabile handelsomgivelser og for demokrati og menneskerettigheter,» la han til.

Labour-lederen var en mer åpenlys hauk enn det Johnson var, og han insisterte på at dreiningen til Asia-Stillehavet ikke måtte sette i fare den pågående militære omringingen av Russland, og Storbritannia’s strategiske interesser i Europa og Asia. «For å beskytte vår sikkerhet og interesser må vi også ta vare på våre bredere allianser,» sa han. «NATO er fortsatt vår viktigste strategiske allianse. Det er også den mest vellykkede, etter at den har levert fred og sikkerhet i Europa i tre-kvart-århundre. Uansett merittene av en Indo-Pacific tilt, må det å opprettholde sikkerheten i Europa forbli vårt primære mål.»

Deretter ba han Johnson om å «garantere at ordningen ikke vil se ressurser omdirigert fra Europa og det høye nord, over til Stillehavet».

Andre parlamentsmedlemmer var engstelige for ikke på noen som helst måte å kunne anses som upatriotiske, eller være ute av takt. Det ble overlatt til Johnson’s forgjenger Theresa May, som i 2019 ble hensynsløst kastet ut av statsministervervet av Johnson’s Brexit-fløy av partiet, å skulle påpeke de potensielt katastrofale implikasjonene av en militær konfrontasjon med Kina.

May spurte: «Hva er konsekvensene av denne pakten for det standpunkt og den respons Storbritannia ville innta dersom Kina skulle prøve å invadere Taiwan?»

Johnson nektet å svare direkte, og repliserte at «Storbritannia forblir fast bestemt på å forsvare folkeretten ...» og det ville være «det sterke rådet vi ville gi regjeringen i Beijing».

Farene forbundet med Storbritannia’s nye kurs ble bekreftet samme dag fra Taiwan, som refererte til en ‘alvorlig trussel’ fra Kina, og åpenbart tidsbestemt for å sammenfalle med kunngjøringen av AUKAS, kunngjorde en ytterligere økning av forsvarsutgiftene, på £ 6,28 milliarder, i løpet av de neste fem årene, blant annet for nye missiler og krigsskip.

May’s intervenering gjorde det klart at det å forlate en tiår-gammel politikk som har sett Storbritannia massivt utvide landets økonomiske relasjoner med Kina, betyr å sette kurs for ukjent terreng. Tory-regjeringen ledet av David Cameron (fra 2010 til 2015) etablerte en «gullæra» relatert britiske relasjoner med Kina, som førte til at Beijing investerte milliarder i den britiske økonomien, blant annet i utviklingen av britiske atomkraftverk, og i mobiltelefoninfrastrukturen. Dette førte til at antiKina-hauker i Tory-partiet, i militæret og i sikkerhetsapparatene insisterte på at Huawei’s rolle måtte begrenses.

I 2015 opprettet Kina Den asiatiske investeringsbanken for infrastruktur, Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB), for å utvide operasjoner inn i mindre utviklede land, og for å fungere som Kina’s ekvivalent av Verdensbanken (WB). Storbritannia var det første vestlige landet som lovet sin deltakelse.

Starmer insisterte, der han talte for de betydelige deler av kapitalistklassen som bekymrer seg for implikasjonene av å forpurre økonomiske relasjoner med Beijing, på Johnson’s kurs: «Vi må hanskes med de risikoene, forsvare våre verdier og forsvare våre interesser, men det samme [strategiske forsvarsdokumentet – integrert gjennomgang av utenriks- og forsvarspolitikk] uttalte også med rette at Storbritannia må opprettholde en kommersiell relasjon med Kina, og vi må arbeide med dem om defineringen av dagens globale saksanliggender.»

Hvordan få hode og hale på dette anliggendet [‘how to square that circle’], sa ikke Starmer noe om. Men fraksjonskrigen innen de styrende kretser, som brøt ut over det å tre ut av EU har ikke lagt seg.

Johnson’s politiske kurs da han kom til makten var basert på en allianse med USA og Trump-administrasjonen, som erklærte EU for å være et «kartell» og en økonomisk rival. Han hevdet det åpnet muligheten for å utvikle «et globalt Storbritannia» med tilgang til det amerikanske markedet og investeringer i Kina, og andre ekspanderende markeder i Samveldelandene [‘Commonwealth’], som skulle kompensere for tapt handel med Europa.

Den bobla sprakk etter Trump’s valgnederlag mot Biden, der lederen for Det demokratiske partiet gjorde det klart at Storbritannia’s pris for å opprettholde en relasjon med Washington er å melde seg med på USA-ledet handel og militært krigspådriv mot Kina.

Dette har forgiftet Storbritannia’s allerede forsurede relasjoner med Europa.

Storbritannia spilte en vesentlig rolle i å sikre at Australia skrotet sin ubåtavtale for $ 90 milliarder (£ 48 milliarder / NOK 569 milliarder) med Frankrike. Den britiske forsvarsministeren Ben Wallace sa på torsdag at Australia i mars hadde kommet til Storbritannia i deres søk etter en avtale, og ønsket å droppe den franske oppgraderingen, og at Johnson, Morrison og Biden hadde diskutert dette på sidelinja av det britiske G7-toppmøtet i juni.

De hemmelige samtalene satte de siste månedenes uforlignelige tilspissing av Storbritannia’s posisjon overfor Kina i kontekst. Parlamentspresidenten sir Lindsay Hoyle, Speaker i House of Commons, forbød denne uka Kina’s ambassadør til Storbritannia å komme inn på parlamentets eiendom, der hans skulle tale for et planlagt møte i den innflytelsesrike all-party-parlamentsgruppa om Kina, der Hoyle henviste til Beijing’s pågående sanksjoner mot syv britiske parlamentarikere.

Dette etterfølger den uforlignelige lanseringen i mai av den britiske marinens angrepsgruppe Carrier Strike Group (CSG), anført av hangarskipet HMS Elizabeth, på et seks måneders seilas til Det indiske hav og Stillehavet. At HMS Elizabeth skulle bli sendt til Det indiske hav og Stillehavet, inkludert for provoserende seiling inn i Sør-Kinahavet, ble besluttet i fjor. Da Washington skrudde opp spenningene med Kina ble CSG oppskalert med en betydelig amerikansk deltakelse. På vei til Stillehavet deltok HMS Elizabeth og CSG også i militæroperasjoner i Svartehavet og i Midtøsten.

Tory-hardliner Ian Duncan Smith uttaltet kort før CSG forlot Storbritannia, til Telegraph: «Jeg er glad for at hangarskipet blir sendt til Sør-Kinahavet, men de må fullføre denne prosessen ved å la kineserne få vite at deres veldig aggressive handlinger mot deres naboer mislikes, ved at de seiler gjennom Taiwanstredet.» Han ble støttet av Tobias Ellwood, Tory-styreleder for parlamentets forsvarskomité.

Johnson nektet å gi klarsignal for CSG til å seile gjennom Taiwanstredet, men det er nå klart, med etableringen av AUKUS, at han forberedte «aggressive handlinger» mot Kina av en langt større skala, og med uberegnelige konsekvenser.

Selv da Johnson skrøyt i AUKUS-debatten om at militærutgiftene hadde skutt i været med £ 24 milliarder [NOK 284,55 milliarder] under hans premierskap, sa Ellwood han håpet statsministeren «nå erkjenner at vårt forsvarsbudsjett i fredstid ikke lenger er tilstrekkelig, og at vi snart må øke det til 3 prosent av BNP, dersom vi skal inneslutte de truslene vi nå står overfor».

Som med hvert pund og hver penny overlevert til militæret vil kostnaden for dette måtte bæres av arbeiderklassen, med ødeleggelse av arbeidsplasser, lønninger og betingelser, og den videreførte utraderingen av tilgangen til helsetjenester, utdanning og boliger. Alt er nå avhengig av å bygge en antikrigbevegelse, som er forankret i arbeiderklassen og animert av motstand mot kilden til krig, kapitalistsystemet.