Denne måneden ble Covid-19 offisielt det dødeligste utbruddet av smittsom sykdom i amerikansk historie, og overgikk 1918-influensapandemien, spanske syken, som i løpet av to år drepte 675 000 amerikanere.
Denne grimme milepælen kommer samtidig som de daglige dødstallene stiger over hele USA. Det svimlende antallet 2 228 amerikanere ble onsdag ofre for Covid-19, etter at 2 152 døde tirsdag. Innen denne artikkelen publiseres vil det amerikanske dødstallet ha nådd 700 000, ifølge Worldometers.info.
Det offisielle dødstallet i USA er høyere enn i noe annet land. USA utgjør bare 4,2 prosent av verdens befolkning, men landet står for 14 prosent av de nesten 4,7 millioner dødsfallene globalt, ifølge offisielle tall.
Pandemiens skjulte tapstall er imidlertid langt høyere enn de som er offisielt rapportert. En studie fra januar i år konkluderte med at anslagsvis 35 prosent av Covid-19-dødsofrene ikke blir talt med i de offisielle tallene, hvilket betyr at det reelle tallet for døde amerikanere er høyere enn én million, et antall som samsvarer med en nylig studie fra Institute for Health Metrics and Evaluation (IHME).
Mer enn 9,1 millioner leveår har gått tapt for Covid-19 i USA, ifølge en studie publisert denne uka i Annals of Internal Medicine. «Våre resultater viser at Covid-19 ikke har vært en pandemi bare for de gamle og de sårbare, men også for de yngre og sunnere gruppene,» bemerket studiens forfattere.
Den katastrofale innvirkningen av spanskesyken, i likhet med Covid-19-pandemien, var resultatet av styringsklassens bevisste beslutning om å underordne bevaringen av menneskeliv til profitt.
Influensapandemien kjent som spanskesyken hadde sin opprinnelse i delstaten Kansas, men den spredte seg over hele planeten, og smittet en tredjedel av verdens befolkning. Den spredte seg under første verdenskrig i skyttergravene, som var beryktet for deres mangel på hygiene og utilstrekkelige medisinske behandling.
Selve navnet på sykdommen, «spanskesyken», gjenspeilte det amerikanske og europeiske politiske etablissementets bestrebelser for å undertrykke folkelig kunnskap om sykdommens eksistens. Krigstidens sensur forbød seriøs og ærlig rapportering om sykdommen, men pressen i Spania rapporterte om dens spredningen, hvilket førte til det misvisende navnet.
USAs president Woodrow Wilson, som var meget vel inneforstått med influensaens dødelige kakrakter, kom aldri med én eneste offentlig uttalelse om epidemien. Historikeren John M. Barry, forfatter av The Great Influenza, bemerket: «Hva angikk det å lede en føderal respons på pandemien var det ikke noe lederskap, eller noen veiledning av noe som helst slag fra Det hvite hus. Wilson ville at fokuset skulle forbli på krigsinnsatsen. Hva som helst negativt ble ansett som å skade moralen, og være til skade for krigsinnsatsen.»
Den store 1918-influensapandemien var nært tilknyttet krigen, som brakte sammen legioner av tropper over havene, for å kjempe en krig for imperialisterobring. Og til tross for troppenes katastrofale tap for kuler, granater og landminer, drepte influensaviruset enda flere.
Mer enn 100 år etter influensapandemien, kalt spanskesyken, er det menneskelige samfunn objektivt sett langt bedre forberedt for å kunne stoppe og utrydde Covid-19. Svært effektive vaksiner mot Covid-19 ble utviklet på bare 10 måneder. Revolusjoner innen kommunikasjon og informasjon har gjort det mulig å ha detaljert kunnskap om infiserte menneskers tilholdssteder og kontakter. Muligheten til å kunne behandle pasienter med effektive og trygge medisiner og virkemidler er lett tilgjengelig.
Kapitalismens sosiale relasjoner har imidlertid forhindret den rasjonelle anvendelsen av disse virkemidlene for å redde liv, og få avsluttet pandemien. Selv midt under det massive oppsvinget av dødsfall som følge av Covid-19 har den amerikanske styringsklassen forskanset seg på bestrebelsene for å gjenåpne skoler og arbeidsplasser, som fører til det eksperter advarer for kan bli sykdommens massive gjenoppblomstring.
I stedet for å anvende disse virkemidlene for å få utryddet pandemien, har kapitalismen «normalisert» massedød.
Som World Socialist Web Site skrev i desember 2020:
Normaliseringen av død har sitt opphav i beslutningen, forankret i klasseinteresser, om å behandle «økonomisk helse» og «menneskeliv» som sammenlignbare fenomener, med førstnevnte prioritert framfor sistnevnte. Så snart sammenligningens og prioriteringens legitimitet er akseptert – som den er av det politiske etablissementet, oligarkene og media – blir massedød vurdert som uunngåelig.
Det faktum at tusenvis av mennesker dør hver dag blir knapt rapportert i kveldsnyhetene og hovedstrømsmediene. Disse dødsfallene, langt fra å bli vurdert som en unødvendig sløsing med menneskeliv, blir behandlet som et livets faktum.
Dette er fordi hele det amerikanske politiske etablissement har avvist den sosialt nødvendige og vitenskapelig begrunnede responsen på Covid-19: Den totale utryddingen. Den amerikanske styringsklassen har forlangt at befolkningen skal «leve med» pandemien.
Arbeiderklassen må avvise og motsette seg en politisk orientering for massedød! Den må slåss for en strategi for utrydding, basert på de politiske retningslinjene som forfektes av de fremste epidemiologer, virologer og andre forskere. Pandemien kan bli brakt til opphør, men det krever anvendelsen av alle våpen i arsenalet av virkemidler for å bekjempe Covid-19 – nedstengningen av skoler og ikke-essensiell produksjon, massetesting og kontaktsporing, i tillegg til vaksineringer –koordinert på en global skala, for å få utryddet viruset én gang for alle.
Som med den første verdenskrig, som var konteksten for influensapandemien spanskesyken, fordrer opphøret av Covid-19-pandemien arbeiderklassens intervensjon, den eneste sosiale kraften som kan føre en kamp for å utrydde den dødelige sykdommen.