Spanias Høyesterett har funnet Alberto Rodríguez, Podemos-parlamentariker og partiets tidligere organisasjonssekretær, skyldig for overgrep begått mot en politimann, og dømte ham til én måned og 15 dager i fengsel, og ei bot på € 540, på uredelige anklager. Dommen diskvalifiserte ham også fra offentlige verv og truer dermed å frata ham hans parlamentariske sete. En beslutning må treffes av Spanias sentrale valgstyre i løpet av de kommende dagene.
Rodríguez ble dømt skyldig, uten noe som helst bevis, for å ha sparket en politimann under en protest i 2014, i La Laguna på Kanariøyene. Dette kommer etter at Isabel Serra, Podemos-lovgiver for regionen Madrid, ble tiltalt [engelsk tekst] for å ha fornærmet en politimann og kastet gjenstander mot politiet, funnet skyldig og idømt 19 måneders fengselstraff. Begge dommene var utelukkende basert på politiets vitnesbyrd og medisinske rapporter.
I Rodríguez’ tilfelle uttalte høyesterettsdommerne i deres rettskjennelse at politimannen «ikke uttrykte noen tvil» da han identifiserte ham, som de hevdet var forsterket av «fravær av fiendskap» mot parlamentarikeren fra politimannens side, og hans insistering. Hovedbeviset er den medisinske rapporten etter at politibetjenten oppsøkte lege for å registrere hans kneskade som et angrep.
Serras anke over hennes dom på 19 måneders fengsel ble avvist i mars. I likhet med Rodríguez ble hun dømt for å ha kastet gjenstander og ha fornærmet en politibetjent. Selv om det ikke engang ble bevist at hun var tilstede på angjeldende tidspunkt, besluttet dommerne: «Vi er ikke i tvil om vissheten i gjenkjennelsen av tiltalte.» De refererte også medisinske rapporter, og hevdet at «realiteten av de påførte skadene og de forårsakede skadekonsekvensene» er bevist.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) opponerer mot forfølgelsen av Rodríguez og Serra. ICFI har uoverstigelige politiske forskjeller med Podemos, som sitter i Spanias regjering, der partiet under Covid-19-pandemien, som har etterlatt over 100 000 døde i Spania, prioriterer profitter framfor menneskeliv. Podemos er også ansvarlig for å utdype sosiale angrep på arbeiderklassen, for å støtte imperialistkriger og for politiets gjennomføring av masseundertrykking.
Dommene mot Serra og Rodríguez – som finner sted henholdsvis seks og sju år etter at de påståtte hendelsene skal ha funnet sted – utgjør imidlertid det spanske borgerskapets forsøk på å få installert en politistat-atmosfære, for å intimidere enhver form for politisk opposisjon.
Det skapes en farlig presedens som de facto truer med å eliminere antagelsen om uskyld. En politibetjent kan anklage en parlamentariker, en streikende eller en demonstrant. Deretter, kort og godt på grunnlag av en politibetjents påstand og en medisinsk rapport, ilegger dommeren fengselsdom og ei bot.
Politiagenturer er ikke nøytrale meklere, som de borgerlige mediene rutinemessig presenterer dem. Som Friedrich Engels skrev, er de «de spesielle organene av bevæpnede menn» som er opprettet for å forsvare kapitalistisk eiendom, ulikhet og klassestyre. Mange politifolk og dommere er skamløse tilhengere av det nyfascistiske partiet Vox.
Det er velkjent at betjenter fra lokale politikorps, det nasjonale politiet og fra Guardia Civil er av Vox’ sentrale velgerbasis. Nasjonalpolitiets hovedfagforening, Justicia Salarial Policial (Jusapol), ble opprettet i 2017, midt under den hysteriske statskampanjen mot Catalonias folkeavstemming for uavhengighet. Vox-ledelsen deltar regelmessig i Jusapol-protester med krav om høyere lønninger for politifolk.
Hva angår rettsvesenet har det gjentatte ganger innrettet seg med Vox, og vedtatt rettskjennelser for å rehabilitere frankismen. Domstoler har bare i løpet av det siste året utstedt ei rekke reaksjonære rettskjennelser, som eksempelvis da de gikk inn for Vox’ ankesak, for å få stoppet eventuelle restriksjoner på spredningen av Covid-19, absolusjonen for en fascistleders antisemittiske uttalelser og opposisjonen mot endring av gatenavn som hedrer militære fascistenheter og ledere.
Høyesterett, domstolen som har dømt Rodríguez til fengsel, godkjente Franco’s 1936-kupp, mens Forfatningsdomstolen besluttet at Franco ikke begikk forbrytelser mot menneskeheten under borgerkrigen, eller i løpet av hans 40-år-lange diktatur.
Dersom disse kreftene, som representerer en ubetydelig del av befolkningen kan bestemme den nasjonale politikken, skyldes det rollen Podemos har spilt. Partiet sitter i regjeringen og støtter politi-stat-tiltak, mens det bøyer seg for forfølgelsen av egne partimedlemmer og lovgivere.
Da Isabel Serra i fjor ble fordømt av Madrids Høyesterett, før hennes ankesak ble avvist tidligere i år, bemerket WSWS: «Partilederskapet har bøyd seg for dommen og gjort alt hva det kan for å signalisere at partiet ikke vil organisere noen motstand mot den framvoksende politistaten i Spania – som partiet faktisk regjerer over, i koalisjon med det spanske Sosialistpartiet (PSOE).» Vi siterte Podemos-lederen Pablo Iglesias, som sa: «Dommer må aksepteres (og i dette tilfellet ankes), men jeg invaderes av en enorm følelse av urettferdighet.»
Et år senere uttalte Iglesias’ etterfølger Yolanda Díaz, som også er visestatsminister i koalisjonsregjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos, at Rodríguez hadde all hennes «solidaritet», og hun la til: «I utgangspunktet respekterer vi, som alltid, alle rettslige kjennelser. Jeg vet at parlamentarikeren kommer til å anke, og derfor avventer vi en endelig løsning.»
Slike uttalelser innretter Podemos ytterligere med politistaten. I virkelighetens verden er ikke Podemos forpliktet til å godta en reaksjonær dom. Partiet kan oppfordre sine 3 millioner velgere og 18 000 partimedlemmer til å mobilisere mot den reaksjonære dommen. I stedet godtar partiet en reaksjonær domsbeslutning uten nevneverdig opposisjon. En slik reaksjon tjener bare til å oppmuntre Vox og partiets allierte i hæren og sikkerhetsstyrkene, til å eskalere angrepene.
Podemos’ manglende evne til å motsette seg forfølgelsen av partiets egne medlemmer kommer direkte fra dets klassekarakter. Der partiet taler for sjikt fra den øvre middelklassen anvender det demokratisk fraseologi for å tiltrekke seg folkelig støtte, for deretter å kanalisere den i retning av Sosialistpartiet (PSOE), borgerskapets viktigste regjeringsparti siden det frankistiske fascistregimet falt i 1978. PSOE har en tiår-lang historikk som et parti for imperialistkrig og EU-innstramminger.
Siden det kom til makten spiller Podemos den samme rollen, og hevder at ethvert tiltak som PSOE-Podemos-regjeringen har vedtatt, er radikale og progressive. Faktisk er koalisjonens agenda sosialt reaksjonær. Den hevder å føre en vitenskapelig politikk under Covid-19-pandemien, samtidig som den lar viruset spre seg; den støtter EU-redningspakker for finansaristokratiet, som angivelige tiltak for å forbedre arbeideres livsvilkår; og hevder at å heve pensjonsalderen vil bevare pensjonssystemet.
I virkeligheten bygges massenes raseri seg opp mot PSOE-Podemos-regjeringen, og de katastrofale innvirkningene for arbeiderklassen av dens politiske orienteringer. I løpet av det siste året har sykepleiere, leger, jernbanearbeidere, lærere, bussjåfører, bilarbeidere, metallarbeidere og mange andre sektorer vært involvert i streiker og protester. Nesten hvert sjikt av arbeiderklassen er involvert i det større oppsvinget av klassekampen som pågår i Spania og internasjonalt.
I USA streiker tusenvis av arbeidere. Disse omfatter Deere-arbeidere, bilarbeidere, Kellogg’s matvarearbeidere, sykepleiere og helsetjenestearbeidere, destilleriarbeidere, kullgruvearbeidere og snekkere og handverkere. 155 000 metallarbeidere i Sør-Afrika er i fristløs streik siden forrige uke.
Skrekkslagent for at forsvaret av partiets parlamentarikere skal oppmuntre til bredere motstand foretrekker Podemos å gi grønt lys til egne medlemmers forfølgelse, vel vitende at partiet baserer seg på statens sikkerhetsstyrkers tilslag mot arbeiderne. I regjering har Podemos allerede angrepet stålarbeidere som streiket for bedre Covid-19-beskyttelsestiltak, sendt politiet ut for å angripe Airbus-arbeidere, satt inn hæren mot rømmende flyktninger og migranter, og fengslet katalanske nasjonalister for fredelige protester.
Podemos’ tid i regjeringen markerer nok en av arbeiderklassens bitre erfaringer med såkalte «venstrepopulistiske» partier, etter de med pro-innstramming-regjeringspartiet Syriza («Koalisjonen av det radikale venstre») i Hellas i perioden 2015 til 2019. Det avgjørende spørsmålet som arbeidere og ungdommen står overfor, i Spania og internasjonalt, der de motsetter seg den offisielle håndteringen av Covid-19-pandemien, innstramminger, krig og militær-politi-undertrykking, er et definitivt politisk brudd med disse pseudo-venstre-partiene.