Perspective

Fjerningen av Jefferson-statue er gavepakke til det politiske høyre

New York City vil fjerne en nesten to-hundre-år-gammel statue av Thomas Jefferson fra byens rådhus – City Hall – angivelig med den begrunnelse at forfatteren av den udødelige frasen: «Vi mener disse sannhetene er åpenbare, at alle mennesker er skapt like,» eide slaver.

På dette bildet, fra 14. juli 2010, står en statue av Thomas Jefferson, til høyre, i byrådskammeret i City Hall i New York. [Foto: AP Photo/Richard Drew, Arkiv]

Fjerningen av Jefferson-statuen ble enstemmig ratifisert på mandag ettermiddag, i en hastig planlagt høring av en komité av 11 utnevnte, benevnt Public Design Commission. Den hittil ukjente komitéen er håndplukket og oppnevnt av New Yorks borgermester/byrådsleder [Mayor] Bill de Blasio.

Den såkalte «høringen» var et hykleri. Beslutningen var allerede fattet. Ei trekasse hadde sågar blitt spesielt snekret, for transporten av Jefferson tilbake til New York Historical Society «på langtidslån», et orwellsk uttrykk for å sende den til lagring. Komitéen forpliktet seg ikke formelt til denne destinasjonen under mandagens høring, og det er også oppfordringer til direkte skroting av skulpturen. «Jeg mener den bør lagres et sted, skrotes, eller hva som helst,» sa Charles Barron, Demokrat og representant i delstatsforsamlingen – State Assembly – i et vitnesbyrd for komitéen.

Jefferson-statuen, som har stått i New York City Hall siden 1834, er den originale gipsmodellen som ble brukt til støpingen av bronseskulpturen Thomas Jefferson som står i lobbyen under US Capitol’s Rotunda, i Washington D.C., skapt av den verdenskjente franske billedhuggeren David D’Angers (1788-1856). Begge statuene ble donert til det amerikanske folket av Uriah Phillips Levy (1792-1862), landets første jødiske marineoffiser. Med hans gaver ønsket Levy å anerkjenne Jefferson, som hadde passert sju år tidligere, for hans rolle i å forhindre etablering av en statsreligion i den unge republikken.

Et regjeringsnettsted beskriver skulpturen, som i kunstnerisk form oppsummerer Jeffersons største prestasjon:

Thomas Jefferson er avbildet i hans mest kjente rolle som forfatter av Uavhengighetserklæringen. Han står i en dynamisk contrapposto positur, med ei fjærpenn i høyre hånd. Pennespissen peker på Jeffersons venstre hånd, som holder Uavhengighetserklæringen. Jeffersons berømte ord, som er lesbare, ble skapt ved å trykke settetyper inn i statuens leirmodell. To bundne bøker – som kanskje representerer boksamlingen han donerte til Library of Congress – og en krans, et seierssymbol, ligger ved hans føtter. Statuens sokkel består av marmor og granitt, i kontrastfarger. På fronten står det «JEFFERSON».

Det demokratiske partiet i New York City har tatt stilling mot Jefferson-statuen, i noen tid. Barron fremmet første gang forslaget som byrådsmedlem i 2001. Byrådsgruppa bestående av svarte, latino og asiatier, som utgjør omtrent halvparten av bystyret, fremmet i 2019 den reaksjonære påstanden at forfatteren av Uavhengighetserklæringen «symboliserer det motbydelige og rasistisk grunnlag som Amerika ble grunnlagt på.» Deretter lanserte de Blasio i juni 2020 en komité – Racial Justice and Reconciliation [Rasebasert rettferdighet og forsoning] – med oppgaven å vurdere fjerningen av «støtende» monumenter, deriblant dem av Jefferson og George Washington.

Men Demokratene i New York følger bare ledetråden fra det nasjonale partilederskapet og dets ledende nyhetsorgan, New York Times. Avishuset Times lanserte i 2019 sitt 1619 Project, som promoterer løgna at Den amerikanske revolusjonen var en kontrarevolusjonær konspirasjon, ført for å forsvare slaveriet mot Det britiske imperiet. Det demokratiske partiet, sammen med ledende storselskaper, intensiverte deres angrep på Den amerikanske revolusjonen som respons på de landsdekkende demonstrasjonene mot statsvold som brøt ut etter politimordet av George Floyd i Minneapolis, den 25. mai 2020, først og fremst ved å likestille Jefferson og Washington med sørstatsopprørerne som i 1861 startet den amerikanske borgerkrigen.

Det er ikke tilfeldig at angrepet på Jefferson, individet som er tettest assosiert med likeverd i amerikansk historie, kommer midt under en pandemi som har drept 750 000 amerikanere og samtidig med at ei voksende streikebølge oppstår i arbeiderklassen. Demokratenes mål er å avlede sosialt raseri inn i en «rasebasert avregning» som etterlater kapitalismen uberørt, sammen med den svimlende sosiale ulikheten den opprettholder.

Det må understrekes at dette ikke er et angrep på Jefferson som individ, som har vært død i 195 år, og ikke vil bli forstyrret av intrigene til de Blasio og New York’s Demokrater. Det er derimot et angrep på de prinsippene Jefferson representerte, og fremfor alt Uavhengighetserklæringens forkynning om universell menneskelig likhet. Angrepet på Jefferson undergraver i den forstand bare fundamentene som forsvaret av demokrati beror på, konfrontert med den voksende trusselen om fascisme, samtidig som det gir politisk dekning for Trump og Det republikanske partiet, som poserer som forsvarere av arven etter 1776, selv om de konspirerer for demokratiets omvelting.

Som historikeren Sean Wilentz sa i en kommentar innsendt til mandagens høring: «Det å frakjenne seg Jefferson nå, med despotisme i vårt land i framvekst som aldri før i våre liv, ville være et symbolsk slag, spesielt mot de mest sårbare blant oss, for hvem Jeffersons utrop om likhet fortsatt gjenstår som det siste og beste håpet.»

Den hudfargebaserte «tolkningen» finner ingenting spesielt oppbyggelig i det å studere historie. Den reduserer historie til et moralsk skuespill der dramatis personae blir skilt ut i gode og dårlige roller, basert på dagens gjeldende standarder. En hendelse så enormt viktig som Den amerikanske revolusjonen hadde enorme årsaker, og enda større innvirkninger. Men i de hudfargebesattes hender blir alle fasetter av historiens brede utviklingstrekk – det intellektuelle, politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske – klippet vekk, erstattet av en vurdering av individets personlige mangler. Dersom den aktuelle historiske aktør ikke oppfyller deres selektive subjektive kriterier, må han eller hun fordømmes.

«Jefferson legemliggjør noen av de mest skammelige delene av vårt lands historie,» sa Adrienne Adams, ei byrådkvinne fra Queens, på mandagens høring. Barron for hans del har gjentatte ganger kalt Jefferson en «slaveeiende pedofil», fordi han hadde en livslang relasjon til Sally Hemings, en av hans slaver. Andre byrådsmedlemmer sa Jefferson-statuen fikk dem til å føle seg «ubekvemme». De Blasio, der han strevde med å finne de rette ordene, sa at Jefferson «forstyrrer mennesker dypt».

New York Times, forutsigbart nok, sluttet seg til. I en lederartikkel, forkledd som en nyhetsartikkel, skrev avisa godkjennende om fjerningen, og framstilte den som «del av en bred, landsdekkende avregning om rasebasert ulikhet» knyttet til «debatten om hvorvidt Konføderasjonens monumenter burde velte og skrotes.» Etter groteskt å ha antydet en identitet mellom Revolusjonen i 1776 og Konføderasjonens kontrarevolusjon i 1861, ga Times troverdighet til framstillingen av Jefferson som en ren hykler, og uttalte at selv om han «skrev om likhet i Uavhengighetserklæringen, slavebandt han mer enn 600 mennesker, og fikk seks barn med ei av dem, Sally Hemings.» [vektlegging tillagt]

Jefferson gjorde mer enn å «skrive om likhet». Erklæringens siste setning, «Vi lover hver andre gjensidig våre liv, vår skjebne og vår hellige ære», var ikke bare retoriske svulstigheter. Jefferson og de andre undertegnerne visste at de signerte deres egne dødsdommer, dersom revolusjonen skulle mislykkes. Benjamin Franklin mente det da han sa: «Vi må alle henge sammen, ellers, ganske så sikkert, vil vi alle og enhver henge hver for oss.» De velbeslåtte redaktørene og skribentene i Times har aldri risikert noe som helst.

Uansett, hadde ikke Jefferson i hans liv gjort annet enn i Uavhengighetserklæringen å «skrive om likhet» – i den moden alder av 33 – ville dét alene etablere ham som en figur av verdenshistorisk reisning. Det er blant de mektigste revolusjonære manifester noen gang forfattet. Innledningens enkle, men dristige påstand om likhet må så visst rangere som den mest kjente setningen i amerikansk skriftspråks historie. Dette er sant, ikke bare på grunn av dens stil, men fordi det åpenbarte noe for en «ærlig og oppriktig verden», som hadde vært skjult midt på lyse dagen: Den «åpenbare sannheten, at alle mennesker er skapt like.»

Det revolusjonære innholdet i denne uttalelsen hviler, den gangen som nå, i dens objektive sannhet. Alle mennesker er faktisk skapt like. Erklæringens proklamering av menneskelig likhet, som kom ut av Opplysningstiden og ble hevdet i konteksten av en oppstandskrig mot den britiske kronen, har revet sin vei gjennom den påfølgende amerikanske historien og verdenshistorien, med forferdelig kraft. «Likhet» har blitt innskrevet på banneret for alle påfølgende progressive saker, inkludert for Den franske revolusjon og Den haitiske revolusjon, henholdsvis i 1789 og 1791, sosialistbevegelsen og enhver antikolonikamp verden over. I Amerika har Erklæringen blitt påberopt av forfekterne for avskaffelsen av slaveriet, the abolitionists, og Frederick Douglass; borgerrettighetsbevegelsen og Martin Luther King, Jr.; bevegelsen for kvinners stemmerett; arbeiderbevegelsen; og i dag av arbeiderklassen i en liv-og-død kamp for dens egen politiske uavhengighet. Ikke et eneste skritt kan tas framover, som ikke utgår fra forutsetningen om at mennesker er likeverdige.

Jefferson legemliggjorde motsetningene i hans egen tid. Universell likhet mellom mennesker var ukjent da han i 1743 ble født i kolonitidens Virginia, som barn i en slaveeiende familie. Det var en verden som, med historiker Peter Kolchin’ uttrykk for det, «tok for gitt menneskenes naturlige ulikhet, og den rutinemessige anvendelsen av makt nødvendig for å opprettholde den». Slaveriets gamle institusjon vakte ikke noen vesentlig opposisjon før Revolusjonen. Som Gordon Wood har forklart, ble det ansett som en spesielt nedverdigende form for utbytting, i en tidsalder som fortsatt var beroende på forskjellige typer «ufrivillig arbeidskraft», deriblant kjøp og salg av slaver – chattel slavery – i alt av verdenen rundt Atlanterhavet, forpliktet arbeid – indentured servitude – i de nordlige koloniene, og livegenskap og leilendinger – serfdom – i Russland.

Den amerikanske revolusjonen reiste for første gang problemet slaveri som et fundamentalt politisk problem. USAs grunnleggere – the founding fathers – innså at slaveriet motsa deres forsikring av likhet. De traff til-og-med noen tiltak mot det, deriblant utelukkingen av slaveriet fra de nordvestlige territoriene som ble erobret i seier over Storbritannia, og forbudet mot den transatlantiske slavehandelen – begge tiltak knyttet til Jefferson.

Revolusjonsbegeistringen fikk mange til å tro at slaveriet ville ta slutt. Jefferson kunne i 1781 si at han håpet på «en total frigjøring, og at dette er betinget, i begivenhetenes rekkefølge, av eiernes [‘the masters’’] samtykke, snarere enn ved deres utrydding». Men verken han eller sørstatenes plantasjeeiere, som en klasse, kunne flette seg ut av beroenheten på slaveriet. Dette er i samsvar med historisk lov. Sosiale klasser gir ikke fra seg grunnlagene for deres rikdommer, og de forlater heller ikke frivillig scenen for historiens utviklingsfase. Næret av bonanzaen av slaveribasert bomullsproduksjon, gikk slaveeierne fra å fordømme slaveriet som et «nødvendig onde» som de håpet ville visne vekk, i Washingtons og Jeffersons dager, til å omfavne det som et «positivt gode» i dagene av en John C. Calhoun, et halvt århundre seinere. Jefferson levde ikke til å se sin frykt realisert. Slaveeierne – the Masters – som en klasse, ble til slutt «utryddet» i borgerkrigen.

Men selv om Jefferson, som en slaveeier, var en forløper for slaveeierne som ble nedkjempet på 1860-tallet, i Den andre amerikanske revolusjonen [dvs. i borgerkrigen], var hans enda større, enda mer overordnede bidrag til frihetens sak, den Calhoun og de andre ildslukende forfekterne for slaveriet erkjente. De fordømte Jefferson som en hykler og Uavhengighetserklæringen som ei løgn, akkurat som nåtidens Demokrater gjør. Lincoln visste også at Jeffersons arv var på frihetens side, som han så velformulert uttrykte det i Gettysburg i 1863, ved innvielsen av den nasjonale kirkegården, over Unionens døde fra slaget der:

Four score and seven years ago [for 87 år siden; henvisning til Uavhengighetserklæringen i 1776] brakte våre forfedre på dette kontinentet fram en ny nasjon, unnfanget i Frihet, og dedikert til forsikringen at alle mennesker er skapt like. Nå er vi engasjert i en stor borgerkrig, som tester om denne nasjonen, eller en nasjon som er slik unnfanget og slik dedikert, kan holde ut lenge ...

Uansett, Jefferson er ikke bemerkelsesverdig fordi han var en slaveeier – det var mange tusen slaveeiere i amerikansk historie – men til tross for dette. Han kan meget vel ha vært det mest fremragende individet av den generasjonen som også frembrakte Washington, Franklin, Adams, Madison, Paine, Rush og Hamilton, for å nevne noen. Sammen med Tom Paine representerte han den venstreorienterte fløyen i Den amerikanske revolusjonen. Jefferson var den første ambassadøren til Frankrike, og bidro der til utarbeidelsen av Erklæringen om menneskers og borgerens rettigheter – the Declaration of the Rights of Man and of the Citizen. Sammen med Madison skapte han doktrinen om «muren av separasjon» som opphevet bindingen mellom kirka og staten, og han skjøv på for et lovforslag om rettigheter – Bill of Rights – innført i Den amerikanske konstitusjonen. I likhet med Franklin, hans eneste likemann som individ i Den amerikanske opplysningstiden, var Jefferson en vitenskapsmann så vel som en skriftens mann, som grunnleggeren av Library of Congress og University of Virginia.

Det kan være liten tvil om at han var den mest intellektuelt begavede av alle amerikanske presidenter. John Kennedy overdrev neppe da han i 1962 fortalte en samling nobelprisvinnere at de var «den mest ekstraordinære samling av talent, menneskelig kunnskap, noen gang samlet i Det hvite hus, med det mulige unntak av Thomas Jefferson da han inntok sine måltider her aleine.»

Den amerikanske styringsklassen produserer ingen i dag som kan innta selv den minste flekk av Jeffersons skygge. Ikke Demokratene i New York som betjener byens milliardærer, mens de promoterer hudfargebasert splittelse av arbeiderklassen. Ikke en karrierist og politisk hack som Bill de Blasio, som verken har en original tanke eller et politisk prinsipp i sin hjerne. Ikke Nikole Hannah-Jones, opphavsperson for 1619 Project, som er villig til å godta sponsing [engelsk tekst] fra oljeselskapet Royal Dutch Shell, dryppende av blod fra deres operasjoner i Afrika. Og så visst ikke Barack Obama, som i posisjon av president presiderte over den største overføringen av rikdom til de rike i amerikansk historie, og besørget Det hvite hus «retten» til å myrde hvem som helst, hvor som helst, på presidentens forgodtbefinnende.

I siste instans, det den amerikanske styringsklassen hater ved Jefferson er det som skiller ham mest ut: Forfatterskapet av Uavhengighetserklæringen, selve temaet for D’Angers-statuen. De hater ikke bare Erklæringens påstand om likhet, men dens insistering på folks rett til revolusjon. Regjeringer, sa Jefferson, henter «deres rettferdige fullmakter fra de styrtes samtykke ... [Når] et langt tog av overgrep og usurpasjoner, som alltid forfølger det samme Objektet, framviser et design for å redusere dem under absolutt Despotisme, da er det deres rett, det er deres plikt, å kaste av seg en slik Regjering, og besørge nye Vakter for deres framtidige sikkerhet.»

Den amerikanske styringsklassen av 2021 kan ikke tilgi Jeffersons hevdelse av likhet, og retten til revolusjon, under betingelser der én million amerikanere har blitt ofret ved profittens alter, «overtallige dødsfall» av Covid-19-pandemien; og i en by, New York, der 99 milliardærer hamster rikdommer som ville ha gjort til skamme dynastiene Hannover og Capet fra det gamle England og Frankrike, og der 1,1 millioner menn, kvinner og barn ikke har tilstrekkelig å spise. Dette er det New York som vil fjerne minnet om Thomas Jefferson.

For arbeiderklassen er det en annet anliggende. Jefferson er ikke et idol, men en bidragsyter til den revolusjonære arv som bare den opprettholder. Arbeidernes forflytning over til kamp, og gjenopplivingen av genuin venstreorientert politikk, prosesser som allerede er på gang, vil gjenopprette Thomas Jefferson til hans rettmessige plass i verdenshistorien.

Loading