Sør-afrikanske stålarbeideres fagforening NUMSA – National Union of Metalworkers of South Africa – avlyste på torsdag streiken deres 155 000 medlemmer førte, akkurat da streiken hadde gått inn i sin tredje uke og begynte å få en kraftig innvirkning på bilindustrien, og på landets økonomi som helhet.
NUMSA-generalsekretær Irvin Jim stilte opp på en pressekonferanse bevæpnet med pseudo-revolusjonær retorikk, for å dekke over det som på alle måter er et råttent svik mot den modige kampen arbeiderne førte, der to streikende har blitt drept og dusinvis har blitt slått eller såret av politi og private sikkerhetsvakter som har anvendt køller og gummikuler.
Jim opptrådte mot en bakvegg dekorert med slagordet «All makt til arbeiderklassen», og gikk hen til å servere sitt mediepublikum en ti-minutter-langt forelesning om de uforsonlige klasseforskjellene under kapitalismen, og om nødvendigheten av å «vinne oppnåelser i gatene,» ikke i styrerommet. Han sammenlignet streiken med den revolusjonære bevegelsen som førte til apartheidregimets fall på begynnelsen av 1990-tallet.
Så gikk han over til hans faktiske anliggende, der han flyttet seg fra uunngåelig klassekonflikt over til korporatisme uten å skifte takt. Han søyt over at arbeidsgiverne i metallindustrien ikke var villige til å gjøre felles sak med fagforeningen. Den viktigste arbeidsgivergruppa, SEIFSA (Steel and Engineering Industry Federation of South Africa), hadde «forbigått en anledning», sa han. «Dette var en sjanse for organisasjonen til å lede, til å bryte nytt terreng i forfektingen av en ny visjon for maskinindustrien, til fordel for økonomien, arbeidsgivere og arbeidere.»
I forrige uke avviste fagforeningslederen blankt SEIFSA-tilbudet om en seks prosent lønnsøkning, fordi den skulle anvendes på minstelønna for hvert lønnstrinn, i stedet for hva arbeidere faktisk får, som vanligvis er høyere. Streiken begynte den 5. oktober med NUMSAs krav om en lønnsøkning på åtte prosent, sammen med lønnshevinger på én prosent pluss inflasjon i 2022, og to prosent pluss inflasjon i 2023.
SEIFSA nektet imidlertid å la seg rokke. To mindre fagforeninger aksepterte avtalen, og arbeidsgiverføderasjonen erklærte den ville begynne å utbetale lønnsøkningen til enkeltmedlemmer av NUMSA så snart de gjenopptok arbeidet. Onsdag kveld møttes fagforeningens nasjonale eksekutivkomité, og sa seg enig i å godta avtaletilbudet på seks prosent, beregnet ut fra minimumsnivåene, og ikke de faktiske.
NUMSA-generalsekretæren sa: «Vi bestemte oss for å akseptere de nåværende 6 prosent på minimum, til tross for vårt klare krav om at prosentene måtte gis på de faktiske ratene. Vi har tatt en bevisst beslutning om at vi som en fagforening vil gå for et kompromiss, og godta det nåværende tilbudet fra SEIFSA.»
Det ble en ytterligere tilbaketrekning for lønningene for avtalens andre og tredje år, der SEIFSA-tilbudet var seks prosent i 2022 og 2023, i stedet for den forlangte glidende skalaen basert på inflasjonen. I det sannsynlige tilfellet at inflasjonen, som for øyeblikket er på fem prosent, skulle akselererere, vil metallarbeiderne se deres reallønninger faktisk kuttet.
Jim forsøkte å skjule fagforeningens tilbaketog på lønninger med retorisk tøv og kalkulerte omgåelser. Som svar på en reporters spørsmål om hvorfor fagforeningen ikke hadde akseptert tilbudet på seks prosent for ei uke siden, da det først ble lagt på bordet, svarte Jim at tilbudet måtte bringes tilbake til medlemmene, «fordi vi er en arbeiderkontrollert fagforening».
Etter å ha innrømmet at konsultasjoner med arbeidere på streikevaktene fant at grunnplanet opponerte mot seksprosentavtalen beregnet ut fra minimumsnivåene, innkalte han så fagforeningens nasjonale eksekutivkomité, som bestemte seg for å godta avtalen. Med andre ord, medlemmene ble konsultert for så å bli ignorert, i denne « arbeiderkontrollerte fagforeningen».
Jim lirte deretter av seg en lang harang mot tre mindre arbeidsgiverforeninger, SAIFA, NEASA og CEO – som representerer mindre, mer tilbakestående og regionale næringsvirksomheter – fordi de hadde nektet å matche de seks prosentene tilbudt av SEIFSA, som omfatter de største og mest lønnsomme selskapene. Han sa disse mindre gruppene av kapitalister var konservative, rasistiske og «engasjerer seg i en akkumuleringsstrategi basert på superutbytting av svart og afrikansk arbeidskraft», der han forsøkte å klandre kapitalismens iboende trekk på rasefordommer.
Fagforeningslederen appellerte også til Sør-Afrikas regjering om å pålegge avtalen bredt over hele bransjen, ved å tvinge de tre mindre arbeidsgivergruppene til å matche lønningene SEIFSA nå tilbyr. Han sa han var i daglige konsultasjoner med arbeidsministeren. Jim nevnte ikke at Sør-Afrikas president, Cyril Ramaphosa, en tidligere fagforeningsleder, nå er en milliardærkapitalist. Han er en av dem som ifølge pressekonferansens innledende retorikk er i uforsonlig konflikt med sørafrikanske metallarbeidere.
NUMSA-lederen erklærte at alle arbeiderne burde være tilbake i arbeid fra fredag 22. oktober, og seinest mandag 25. oktober. Det gjenstår å se om de 171 000 arbeiderne som er i streik – 155 000 medlemmer av NUMSA og 16 000 medlemmer av den mindre fagforeningen MEWASU – vil følge hans instruksjoner.
Nervøsiteten rundt dette prospektet lå tydelig under mye av den falske militansen i Jims opptreden på pressekonferansen. «En fagforening burde ikke sove i samme seng med noen arbeidsgiver,» erklærte han. «21 rand i timen», som tilbys av noen arbeidsgivere «vil ikke engang betale for maten de fôrer hundene deres med,» sa han.
Men da han ble spurt rett på sak, om hvorfor han godtok seks prosent etter at han tidligere hadde avvist tilbudet, og ikke holdt fast på kravet om åtte prosent lønnsheving, svarte han kynisk: «Forhandling er å gi og ta.» Deretter gikk han videre til å avsløre bekymringene innen fagforeningsapparatet over arbeidernes militans. «Streiken kan bli voldelig, dersom den forlenges,» sa han. «Vi er en ansvarlig fagforening. Vi lever for å slåss en annen dag.»
I en endelig egenavsløring erklærte han: «Vi er ikke feiginger. Vi har evnen til å treffe en beslutning.» Oversatt fra demagogi til rein tale: «Vi er ikke redde for å forråde.»