Det demokratiske partiets fullstendige nederlag i tirsdagens valg, avholdt utenfor de regulære valgperiodene, markerer et politisk vannskille. Valget av en Republikaner til guvernør i Virginia, Republikanernes første statsdekkende valgseier der på et dusin år, kom til tross for et massivt engasjement og oppbud av Det demokratiske partiets ressurser, deriblant valgkampopptredener av president Biden, visepresident Kamala Harris, tidligere president Barack Obama, og mange andre nasjonale partistørrelser.

I New Jersey ser Demokrat-guvernør Phil Murphy ut til å ha overlevd utfordringen som ble et uventet tett løp for en delstat lenge dominert av Demokratene, men til gjengjeld ble et blodbad blant representantene til delstatens lovgivende forsamling. I ett bemerkelsesverdig resultat ble Stephen Sweeney, Demokratenes sittende president i delstatssenatet, beseiret i hans forsøk på gjenvalg av en kandidat som anvendte hele $ 153 på valgkampanjen. Sweeney er en internasjonal [dvs. landsdekkende] visepresident for stålarbeiderfagforeningen, en stilling som sannsynligvis bidro til hans nederlag i et valgdistrikt sør i Jersey som er tungt befolket av arbeidere.

Begge valgene ble avholdt i delstater som lett ble vunnet av Joe Biden i 2020, over daværende president Donald Trump. Biden vant Virginia med 10 prosentpoeng, og New Jersey med 16 poeng. Dreiningen vekk fra Demokratene var med 12 poeng i Virginia og 15 poeng i New Jersey, der hoveddelen av velgerforflytningen fant sted i eksklusive forstadsområder utenfor New York City og Washington DC.

Økonomiske anliggender spilte absolutt en vesentlig rolle i Demokratenes nederlag. Valgdeltakelsen falt mest, sammenlignet med 2020, i arbeiderklasseområder som stemte for Biden, og har opplevd lite som kom dem imøte hva angår forbedringer i antall arbeidsplasser, lønninger eller sosiale rettigheter. Tvert imot, en skarp stigning av inflasjonen, spesielt for prisen på bensin, kostnadene for bruktbiler, matvarepriser og husleier – alt av avgjørende betydning for dårligere betalte arbeidere – bidro til misnøyen med partiet ved makten i Washington.

Bidens valgseier ble underbygget av folkelig harme over Trumps håndtering av Covid-19-pandemien, og hans åpenbare manglende interesse for det enorme antallet infeksjoner og dødsfall. Men den nye administrasjonen har videreført den samme politikken, med prioriteringen av selskapsprofitter framfor menneskeliv. Den har tvunget gjennom gjenåpningen av skoler og næringsvirksomheter til tross for framveksten av nye dødelige varianter av viruset, som Delta. Innen utgangen av inneværende år vil flere amerikanere ha blitt drept av koronavirus under Biden-administrasjonen enn under Trump, til tross for massevaksineringer.

2. november-valget er den første vesentlige konkurransen mellom de to kapitalistpartiene siden Republikaner-presidenten forsøkte et fascistkupp for å velte det siste valget for å holde seg selv i embetet. Det er slående at Demokratene ikke var i stand til noen som helst appell til det folkelige raseriet over dette angrepet på Konstitusjonen og demokratiske rettigheter. Demokraten Terry McAuliffe påkalte til stadighet Trumps navn under valgkampen i Virginia, men han holdt verken ham eller Det republikanske partiet ansvarlig for 6. januar-begivenhetene.

Det demokratiske partiet vil respondere på dette politiske nederlaget ved å forflytte seg skarpt til høyre. Partiets ledende talspersoner har allerede erklært at nederlagene ble forårsaket av at partiet adopterte en for venstreorientert politikk relatert sosiale utlegg og beskatning av de velstående. Én aviskommentator erklærte at tirsdagens store vinnere var senatorene Joe Manchin og Kyrsten Sinema, de to høyreorienterte Demokratene som har blokkert for Bidens «Build Back Better»-lovproposisjon om føderale sosiale utlegg.

I alle henseender markerer den 2. november slutten for Biden-presidentskapet, i det minste hva angår innenrikspolitiske orienteringer. Biden fikk ikke gjennomført hans proklamerte symbolsak med lovproposisjonen om sosiale utlegg, eller hans lovede reformer om stemmerettighetene, immigrasjon og politivold, selv før dette valget. Hva enn som nå måtte komme gjennom i Kongressen vil det bare være restene av et fikenblad, og da gitt hva Det republikanske partiet finner for godt å tillate.

Etter at Trump forsøkte å holde seg ved makten gjennom 6. januar-angrepet på US Capitol, har Biden opponert mot ethvert seriøst forsøk på å etterforske kuppforsøket, eller straffe de som forsøkte å omvelte den amerikanske Konstitusjonen. Han erklærte at han ønsket å bevare et sterkt Republikanerparti. Nå har han det. Fascisthøyre, og Trump spesielt, er de som har nytte av det.

Uten noen utsikter på innenriksfronten er det høyst sannsynlig at Biden-administrasjonen vil forsøke å forbedre sin posisjon gjennom fornyet imperialistaggresjon i utlandet. Obama-Biden-administrasjonen startet kriger i Libya, Syria og Jemen etter dens valgnederlag i 2010-kongressvalget. Enda større farer konfronterer den internasjonale arbeiderklassen fra en amerikansk regjering som oppildner til konfrontasjoner med Iran og atomvåpenbestykkede Kina og Russland.

Resultatet av 2. november-avstemmingene var et nederlag, ikke bare for en administrasjon, men for hele Det demokratiske partiets politiske rammeverket, dets sosiale orientering over mange tiår. Det demokratiske partiet har alltid vært et kapitalistparti, men det appellerte i si tid til arbeiderklassen på grunnlag av dens økonomiske interesser. Den perioden er for lengst borte.

I stedet har partiet forsøkt å få smidd et politisk velgergrunnlag i deler av den øvre middelklassen, gjennom appeller basert på promoteringen av politikk fokusert på hudfarge og kjønnsidentitet. Det demokratiske partiet er nå uadskillelig fra et besatt fokus på spørsmål om hudfarge og kjønn, inkludert den type kvoteregulering som kalles affirmative action, erstatninger for slaveriet, og undervisning av reaksjonære myter som «kritisk raseteori» og 1619 Project, fabrikkert av New York Times for to år siden for å benekte Den amerikanske revolusjonens og borgerkrigens progressive karakter.

Under Biden har identitetspolitiske orienteringer blitt kombinert med en aggressiv promotering av fagforeningene – dvs. de privilegerte byråkratiene som i seg selv utgjør en betydelig del av den øvre middelklassen. Biden har selv gjentatte ganger erklært å være den mest fagforeningsvennlige presidenten i landets historie, der han bl.a. støttet fagforeningenes bestrebelser for å organisere Amazon, for å få skapt en ny barriere mot Amazon-arbeidernes kamper.

Omfavnelsen av identitetspolitikk splitter arbeiderklassen, som SEP og WSWS gjentatte ganger har understreket, og styrker den politiske reaksjonen. Følgelig er det nå det obskøne opptoget av ultrahøyre-politikere – de politiske arvingene til Toryene av 1776, og slaveeierne av 1861 – som trer fram for å posere som forsvarere av Thomas Jefferson og Abraham Lincoln. Denne politiske orienteringen fra Det demokratiske partiets side gjorde det mulig for Republikaneren Glenn Youngkin i Virginia å kombinere hans støtte fra fascisten Donald Trump med påstander om å motsette seg «å vurdere alt gjennom ei hudfarge-linse».

Demokratenes rolle i styrkingen av reaksjon er et klart historisk mønster. Hver gang Det demokratiske partiet over de siste 30 årene vant full kontroll over regjeringen – begge kamrene i Kongressen, og Det hvite hus – gikk partiet hen til å vedta politiske retningslinjer som fremmedgjorde heller enn å være til fordel for arbeiderklassen, og produserte en valgkatastrofe som en nødvendig konsekvens. Clintons seier i 1992 ble etterfulgt av Republikanernes overtakelse av Kongressen under Newt Gingrich i 1994. Obamas seier i 2008 førte til Republikanernes erobring av Representantenes hus i 2010, Senatet i 2014, og til slutt Trumps valgseier i 2016. Bidens seier i 2020 synes nå med all sannsynlighet å føre til en tilsvarende fiasko.

Demokratene har avskrevet store deler av den hvite arbeiderklassen, spesielt i fattige og avindustrialiserte regioner i Appalachia og småby-Amerika, der fagforeningene Biden omfavner av arbeidere oppfattes og identifiseres med nedlagte fabrikker og forrådte streiker. Resultatet er at i de tidligere kullgruvebyene i det sørvestlige Virginia, høyborger for arbeiderklassens militans for bare 40 år siden, vinner Republikanernes kandidater nå så mye som 90 prosent av de avgitte stemmene.

Demokratenes 2. november-nederlag er på ingen måte et nederlag for arbeiderklassen, uansett hvor mye bestyrtelse det forårsaker i rekkene av pseudo-venstre-apologeter for dette reaksjonære, imperialistpartiet. Tvert imot, det faller sammen med den økende militansen og klassebevisstheten blant millioner av arbeidere – så kraftfullt uttrykt i de massive avvisningsstemmene for kontrakter promotert av United Auto Workers og andre byråkratiske skall, som fortsatt går under navnet «fagforeninger».

Det er bemerkelsesverdig at mer enn 10 000 arbeidere i streik ved John Deere stemte for å avvise en utsalgsavtale akseptert av UAW samme dagen som Det demokratiske partiet ble helhetlig avvist i de delsstatsdekkende valgene i Virginia og New Jersey. Det er en klar sammenheng mellom nederlaget for fagforeningsembetsverket og nederlaget for det politiske partiet som disse fagforeningslederne er tilknyttet med tusen strenger.

Arbeiderklassen må se fagforeningene og Det demokratiske partiet for hva de er: Hindringer og veisperringer som må kastes til side, ikke redskaper for framtidige kamper. Det er nødvendig for arbeidere å løsrive seg fra Det demokratiske partiets politiske tvangstrøye, et parti som har den objektive rollen å bane vei for en gjenkomst til makten for Trump og fascistene, i valgene i 2022 og 2024, om ikke sågar tidligere.

Arbeiderklassen må bygge en uavhengig politisk bevegelse som avviser alle splittelsene styringsklassen underbygger og utnytter – hvit vs. svart, mann vs. kvinne, innfødt vs. immigrant, amerikanske arbeidere vs. deres klassebrødre og -søstre i utlandet – og forener alle arbeidende mennesker i en felles kamp for deres felles sosiale og klasseinteresser. Arbeidende mennesker i alle land har de samme behovene for anstendige jobber, lønninger som kan forsørge en familie, beskyttelse mot Covid-19-pandemien, og en slutt på truslene om krig og fascistvold.

For å slåss for disse interessene trenger arbeiderne deres eget parti, et revolusjonært parti som vil tale sannheten og lede de kommende kampene uten kompromisser. Dette partiet er Socialist Equality Party i USA, og våre søsterpartier rundt om i verden, seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI).