Fagforeningsbyråkratier tilknyttet koalisjonsregjering av Spanias sosialdemokratiske Sosialistparti (PSOE) og partiet Podemos, nådde i går en arbeidsavtale med bransjeforbundet FEMCA, sammenslutningen av metallbearbeidende selskaper i Cádiz (Federación de Asociaciones de Empresarios del Metal de Cádiz). Etter å ha signert avtalen, kunngjorde det sosialdemokratiske fagforbundet UGT, (Unión General de Trabajadores), og det stalinistiske fagforbundet CCOO, Arbeiderkommisjonene, (Confederación Sindical de Comisiones Obreras), at de kalte av streiken.
Dette er et blatant forsøk på å selge ut en kraftfull, ukelang streik ført av 22 000 metallarbeidere. De streikende okkuperte deres arbeidsplasser og nedjempet forsøk fra PSOE-Podemos-regjeringens opprørspoliti for å gjenerobre fabrikkene. Nå prøver imidlertid regjeringen gjennom fagforeningssvik å oppnå det den ikke klarte ved hjelp av politivold.
Ikke ett av streikens hovedkrav er innfridd. For det første, ifølge avisa Diariode Cádiz har
fagforbundene «godkjent nedleggingen av Airbus-fabrikkanlegget i Puerto Real». For det andre, arbeiderne gikk til streik mot FEMCAs forslag om en lønnsøkning på 0,9 prosent, og de motsatte seg ethvert tap av kjøpekraft, der inflasjonsraten nå stiger til 6 prosent. Men, så langt fra å gå for en lønnsøkning på 6 prosent eller mer, sa fagforbundene UGT og CCOO seg enige med FEMCA om en lønnsøkning på 2 prosent.
FEMCA, UGT og CCOO forsøkte å lure arbeiderne med tomme forsikringer om at 80 prosent av det resulterende tapet i kjøpekraft vil være dekket innen 2024. De annonserte også dannelsen av en felleskomité sammensatt av representanter fra FEMCA-ledelsen og fagforbundene, som angivelig skal implementere denne avtalen og forsikre at den blir respektert.
Slike forsikringer er ikke verdt papiret de er trykt på. De 10 siste dagene har PSOE-Podemos-regjeringen sendt politistyrker for å skyte med pepperspray, tåregass og gummikuler mot de streikende, og har til-og-med utplassert pansrede kjøretøy i Cádiz’ gater for å terrorisere allmennheten. Regjeringen og dens tilknyttede fagforbund vil ikke stoppe ved noe for å få sløyet lønninger og avviklet arbeidsplasser.
Streiken må forsvares mot Podemos, CCOO og UGT. Dette fordrer byggingen av uavhengige grunnplankomitéer blant de streikende, og på arbeidsplasser på tvers av hele Cádiz-regionen, i en politisk kamp mot Podemos, og i opposisjon til fagforeningene. De streikende kan appellere til en bred støtte blant andre arbeidere, og til økende opposisjon i den europeiske arbeiderklassen mot de politiske orienteringene for sosiale innstramminger og masseinfeksjon av Covid-19, som forfølges av regjeringer over hele kontinentet. Protester til støtte for de streikende Cádiz-arbeiderne har allerede funnet sted over hele Spanias sørlige region Andalusia, blant annet i Sevilla og Huelva.
Podemos og fagforbundene leder an i kampanjen for knefallet. Yolanda Díaz, som er visestatsminister og arbeidsminister, og også generalsekretær for Podemos, hyllet avtalen som et framskritt for arbeiderne. «Mobilisering og sosial dialog er grunnlaget for å vinne rettigheter for arbeidere,» erklærte hun, og la til: «Denne arbeidskontrakten må bli et skritt framover for Cádiz-buktas framtid.» Den regionale PSOE-Podemos-representanten i Madrid forbød samtidig en solidaritetsprotest for Cádiz-streiken som var satt til å finne sted i dag, fredag.
Media og fagforbundene hevder at fagforeningsdelegater og arbeidere stemte massivt for utsalgsavtalen. Avisa Diario de Cádiz rapporterte om «tilbake til det normale i industrien», og skrev at kontrakten «har blitt ratifisert av forsamlinger av fagforeningsdelegater og arbeidere, på deres arbeidsplasser». Den refererte Antonio Montoro, regional UGT-sekretær, for å si: «Resultatet av avstemmingen er overveldende. Avblåsningen av streiken ble godkjent med absolutt flertall.»
Montoros påstand om at det er «overveldende» støtte for en avtale som er et knefall, blir direkte motsagt av rapporter som sprer seg raskt på sosiale medier, som viser at avstemmingen ble
forfalsket av fagforeningsbyråkratiet, eller rett-og-slett ikke ble gjennomført i det hele tatt.
En mye referert tweet fordømmer fagforeningssabotasje hos elektronikkselskapet PINE. «Fagforeningene tvang først folk til å stemme og deretter til å jobbe, for så å forfalske de totale stemmetallene. Ved selskapet i Puerto Real forfalsket de stemmerapporten. Komitéen bekreftet at kontrakten hadde blitt avtalt, mens flertallet av arbeiderne faktisk stemte mot den. «Her er stemmerapporten», erklærer tweeten, med et bilde av et stemmeskjema som viser 29 stemmer for, 178 imot, og 5 avholdende.
Arbeidere fra vikarbyråer – som kan utgjøre opptil 75 prosent av de sysselsatte ved Cádiz-fabrikkanleggene – fikk angivelig ikke være med å avgi deres stemmer, da de teknisk sett ikke er ansatt av selskapene, eller representert av fagforeningene. En tweet sa: «Mange innleide arbeidere fikk ikke stemme, deres mening ble totalt skjøvet til side, selv om arbeidskontrakten også angår dem, og de var i frontlinja av kampen.»
Videoer ble sirkulert på sosiale medier, som viste metallarbeidere i protest ved CCOO-hovedkvarteret i Cádiz.
Det anarkosyndikalistiske minoritetsfagforbundet CGT, Confederación General del Trabajo, meldte en uttalelse som opponerte mot UGT-CCOO-avtalen, men uten annet å foreslå enn impotent å fortsette streiken bare én dag lenger. Om arbeidsavtalen erklærer CGT: «Ved denne handlingen, truffet bak arbeidernes rygg, er det planlagt å avlyse den fristløse streiken i metallsektoren i Cádiz, som har pågått siden 19. november. CGT foreslår derfor å fortsette streiken også den 25. og 26. november, fordi så mye står på spill i Cádiz.»
Cádiz-borgermester/byrådsleder José María («Kichi») Gonzalez, fra det pabloistiske partiet Anticapitalistas, som er alliert med Podemos, nektet kynisk å støtte knefallet, men forlangte likevel at det ble pålagt.
Han sa til avisa Andalucía Información: «Jeg vil ikke promotere avtalen siden den ikke korresponderer med meg, men kun og utelukkende, til arbeiderne. Den er åpenbart ikke min avtale, jeg ville ha foretrukket en annen, en bedre en, en som var mer rettferdig og mer nødvendig, for å adressere situasjonen til de innleide, for å få en slutt på midlertidig arbeid, og en som var uten tap av kjøpekraft for dem som gir alt, hver eneste dag. Men dette er den avtalen som ble avtalt, og derfor, ikke bare vil jeg gå med på den, jeg vil være den første til å forlange at den blir satt ut i livet ...»
Fagforbundenes og Podemos’ forræderi avslører deres fiendtlighet mot arbeiderklassen, og berettiger den prinsipielle opposisjonen mot det «venstrepopulistiske» partiet Podemos som Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har kommet med helt siden partiet ble grunnlagt i 2014. Det er et parti for den velstående middelklassen, basert i akademia, statsmaskina og fagforeningsbyråkratiet, og er i opposisjon mot arbeiderne. Partiets greske allierte, Syriza («Koalisjonen av den radikale venstresiden»), påla milliarder av euro i sosiale nedskjæringer og
opprettet konsentrasjonsleirer for flyktninger, da Syriza satt med makten fra 2015 til 2019.
Podemos har sittet i regjering siden 2019 og har påtvunget Den europeiske unions (EU) politiske retningslinjer for masseinfisering under pandemien. I løpet av denne perioden døde mer enn 1,3 millioner på tvers av Europa, og ifølge Spanias nasjonalinstitutt for statistikk døde over 100 000 spaniere av Covid-19. Dessuten delte EU ut billioner av euro i bank- og selskapsredningspakker, som førte til at Europas milliardærers formuer skøyt til værs med nesten € 1 billion [NOK 10,07 billioner; dvs. 10 070 milliarder].
Det er ingen tilfeldighet at Podemos’ arbeidsminister Yolanda Díaz nesten doblet kapitaliststatens utbetalinger til fagforeningene siden Podemos tiltrådte. Den 2. november lovet hun dem € 17 millioner i subsidier, i 2022-budsjettet.
Pseudo-venstre-partier som Podemos tjener finansaristokratiet som våpen mot arbeiderklassen. De er livredde for streikebølga som bryter ut i Spania, på tvers av offentlig sektor i Portugal, og i industriselskaper som Deere, Dana og Volvo i USA, hvor det har blitt dannet grunnplankomitéer, med støtte fra ICFI. Det må bygges nye kamporganisasjoner og et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, i Spania og internasjonalt.
PSOE-Podemos-regjeringen vet at den slåss mot faren for en generalstreik, og mot utbruddet av revolusjonære kamper i arbeiderklassen. På onsdag publiserte nettavisa El Confidencial Digital utdrag av et brev ei gruppe sammensatt av PSOEs regionalpresidenter sendte til PSOEs statsminister Pedro Sánchez. Sosialdemokratenes regionsjefer erklærer at de er «alarmerte» over nivåene av «sosial spenning» i Spania, og de appellerer til Sánchez om å «foreta seg noe».
«Ei gnist kan sette gatene i brann, og bli til en overhengende sosial eksplosjon», heter det i brevet, og det påpekes at Cádiz-streiken kan spre seg over hele Spania. Den advarer om faren for streik blant bilarbeidere, gårds- og landbruksarbeidere, fiskere, og politi- og sikkerhetsansatte.
Forsøket på fagforeningssabotasje i Cádiz er en advarsel til arbeidere over hele Spania og internasjonalt, om hva det er som forberedes. Det vokser fram en kraftfull offensiv fra arbeiderklassen. Den kritiske oppgaven er å få bygget Den Internasjoanle Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å slåss mot innstramminger, og for en politikk for elimineringen av koronaviruset, og å få bygget seksjoner av ICFI i Spania og internasjonalt, for å gi arbeidere politisk lederskap mot pseudo-venstre-partier som Podemos.