Tilfellet Nemi El-Hassan er et eksempel på hvordan Tysklands styringskretser utnytter det ekstreme høyre for å kneble venstreorienterte oppfatninger og undertrykke enhver kritikk av deres egne politiske orienteringer.
Den 28-år-gamle journalisten og legen, av palestinsk opprinnelse, var satt opp til å skulle presentere vitenskapsprogrammet «Quarks» på den offentlig-rettslige fjernsynskringkastningskanalen Westdeutscher Rundfunk (WDR), men ble sparket før hennes arbeid i det hele tatt hadde begynt. Begrunnelsen som ble angitt var helt ubegrunnede beskyldninger om antisemittisme, først reist av ytrehøyreorienterte med påviste tilknytninger til Tysklands innenlandske hemmelige etterretningstjeneste Verfassungsschutz (BfV) [Bundesamt für Verfassungschutz; Det føderale kontoret for forfatningens beskyttelse]. Disse falske beskyldningene ble deretter blåst opp ut av alle proporsjoner av landets ledende rennesteinpresseorgan, avisa Bild.
Til tross for støtte fra hundrevis av kjendiser, deriblant Avi Primor, Israels tidligere ambassadør til Tyskland, og Moshe Zimmermann, en anerkjent historiker og ekspert på antisemittisme, kunne ingenting redde El-Hassan. Den 2. november brøt WDR til slutt alle forhandlinger med henne.
Nemi El-Hassans rapportering: «snarrådig, konfronterende, fryktløs»
El-Hassan har bevist at hun er en modig journalist, og hun har skrevet artikler for ledende tyske aviser som die Tageszeitung (taz), Tagesspiegel og Zeit om framveksten av det ytre høyre, og om fremmedfrykt. Hun har også arbeidet for ZDF-magasinet «Frontal21», og har siden 2013 bidratt til YouTube-kanalen «Datteltäter», som setter antimuslimske fordommer på spissen ved bruk av satiriske videoer. Hun har mottatt ei rekke priser og utmerkelser for hennes arbeid.
For formatet «funk» modererte hun programposten «Jäger und Sammler» (Jegere og samlere), som tar for seg samfunnsrelevante temaer. Ett bidrag, «Neue Rechte Welle» [‘Ny høyrebølge’], handlet om et ytrehøyrestevne og en rockekonsert i juli 2017, der 6 000 nyfascister fra hele Europa var samlet i den lille byen Themar i den østtyske delstaten Thüringen. Nemi El-Hassan, som den gangen fortsatt gikk med hodesjal, intervjuet og konfronterte Tommy Frenck, konsertarrangøren og en tidligere kandidat for fascistpartiet Tysklands Nasjonal-Demokratiske Parti (NPD). Selv om hun i dag ikke lenger ikler seg hodesjal blir hun av høyreorienterte medier fortrinnsvis vist iført et.
For hennes intervensjon på ytrehøyrekonserten ble hun tildelt den europeiske utmerkelsen CIVIS Online Medienpreis. Juryens uttalelse lød: «Reporteren begir seg modig inn i mengden, og utspør medlemmer av ytrehøyremiljøet på en måte som var slagferdig, konfronterende og fryktløs. Nynazistenes retoriske mønstre blir tydelige. En fremragende journalistisk prestasjon – suverent visuelt realisert.»
Da det ble kjent at El-Hassan skulle ansettes av WDR, var det ytrehøyrebloggere, av alle, som beskyldte henne for «antisemittisme». Beskyldningen var basert på et syv-år-gammelt videoopptak, datert fra tiden da Israel førte krig mot og invaderte Gaza, der mer enn 1 000 palestinere mistet livet. Videoopptaket viser El-Hassan som ei ung kvinne da hun deltok i Al-Kuds-marsjen i Berlin. Al-Kuds-dagen («Den internasjonale Jerusalem-dagen») rettet seg det året, 2014, mot angrepet på palestinerne i Gaza. Under demonstrasjonen ble det ropt antiIsrael-slagord, og symboler for den libanesiske proIran-bevegelsen Hizbollah var til skue.
Nettmediekanalen Zeit Online har konkluderende vist at beskyldningene mot El-Hassan for antisemittisme stammet fra høyreekstreme kretser med tilknytninger til det fremmedfiendtlige partiet Alternative für Deutschland (AfD). Irfan Peci, en antimuslimsk aktivist, publiserte allerede den 9. oktober videoopptak av Al-Kuds-marsjen, og feiret det som en personlig bragd da avisa Bild en måned seinere plukket opp saken.
Peci, som nå er 31, har lenge jobbet for etterretningstjenesten Verfassungsschutz (BfV). Peci, som er sønn av en bosnisk immigrantfamilie, hadde som ungdom tilsluttet seg terrororganisasjonen Al Qaida og ble dens førende stemme i Tyskland. Etter hans arrestasjon ble han rekruttert av BfV som en V-Mann, en fordekt agent, for å spionere på islamistmiljøet. Siden hans avsløring som BfV-agent har Peci operert som en selvproklamert «islamistjeger» med dype og omfangsrike tilknytninger i Tysklands høyreekstreme miljø.
Disse sistnevnte anvender bevisst beskyldninger for antisemittisme for å diskriminere mot muslimer. Da de høyreekstreme elementene tilknyttet Peci feiret deres suksess på internett etter at El-Hassan fikk sparken av WDR, bemerket en av dem at utnytting av «jødesaken» var et spesielt effektivt virkemiddel.
Selv om beskyldningene ble lansert av det ytre høyre, ble de ivrig plukket opp av avisa Bild og satt i spill mot El-Hassan, der avisa i en innledende artikkel den 13. september supplerte med ytterligere beskyldninger. Som El-Hassan selv bemerker: Avisa lenket «videosnutter tatt ut av kontekst, fra et muntlig bidrag fra meg, som jeg spilte inn for flere år siden, på oppdrag for Bundeszentrale für politische Bildung – Den føderale etaten for politisk skolering – og hvor jeg, supplert med vitenskapelige islamske kilder, forklarte min forståelse av begrepet «jihad». Vel og merke et redaksjonelt godkjent bidrag, må det tilføyes, [som ble] verifisert av en av Tysklands mest anerkjente kvinnelige islamske akademikere.»
Samme dag publiserte AfD en pressemelding der partiets nestleder Beatrix von Storch fordømte El-Hassan som ei kvinne som er «overbevist islamist og jødehater» så vel som «terrorsympatisør».
Påstandene ble umiddelbart tatt opp av ledende tyskspråklige aviser, deriblant Frankfurter Allgemeine Zeitung og Neue Zürcher Zeitung. Hos sistnevnte lød overskriften: «Hva angår muslimer som hater jøder – de blir ikke tatt så alvorlig i Tyskland.»
El-Hassan har offentlig tatt avstand fra hennes deltakelse i Al-Kuds-marsjen i 2014, og beklaget hennes opptreden den gang. Hun har også gjentatte ganger bekreftet at hun ikke stiller spørsmål ved Israels rett til å eksistere, men dette forhindret ikke WDR fra at de først satte hennes ansettelse på vent. Senderen tolererer ikke noen form for antisemittisme, het det i en uttalelse. De ville sjekke om hun eventuelt kunne arbeide med programposten som forfatter, men uten å stå foran kamera.
Det fulgte diskusjoner i WDRs diverse komitéer og gremier, og i Rundfunkrat – det tyske kringkastingsrådet – mens hovedstrømsmediene anvendte «antisemittisme»-beskyldningen for å piske opp antipatier mot El-Hassans ansettelse. Den prominentet og godt tilknyttede journalisten Jochen Bittner advarte hyklersk for at man ikke måtte «dømme for hardt», mens han fortsatt stilte seg tvilende til troverdigheten i hennes unnskyldninger, og på den riksdekkende radioen Deutschlandsfunk understreket at WDRs avgjørelse nok var riktig.
Til slutt ble det gravd fram flere «antisemittisme»-beskyldninger mot El-Hassan. Hun skal ha «likt» antisemittiske innlegg på sosiale nettverk – innlegg hun seinere skal ha slettet.
Disse beskyldningene refererte til posteringer som var opprop om boikott av varer fra bosetninger på okkuperte palestinske områder – dvs. en varehandel EU heller ikke anser å være berettiget – så vel som posteringer som omhandlet seks fengslede palestineres rømming fra et israelsk maksimalsikkerhetsfengsel. Ifølge El-Hassan dreide det seg der om at det i utgangspunktet ikke var klart hvorfor de satt fengslet. Hennes kommentarer ble bevisst ignorert, åpenbart for å tilskrive henne en «affinitet for voldshandlinger».
Selv om El-Hassan utvetydig i all offentlighet, og gjentatte ganger, har avvist alle former for antisemittisme, opprettholdt høyreorienterte medier og representanter for jødiske foreninger deres offensiv, og forlangte at WDR måtte avslutte deres samarbeid med journalisten. Den 2. november adlød WDR pliktskyldigst.
Personlig uttalelse
Samme dag presenterte El-Hassan hennes side av saken, i en gjestekronikk for Berliner Zeitung. Under tittelen «Jeg er ei palestinsk kvinne – deal with it!» beskriver hun det marerittet hun hadde gjennomgått de siste ukene: «Man lærer at effektiviteten av ens egne handlinger og dermed ens innflytelse på alt av avgjørende hendelser er ugyldig, null og ingenting. Et tap av kontroll som er brutalt i sin absolutthet. Slik føles det når avisa Bild gjør det til dens sak i all offentlighet å rive deg ned.»
Samtidig gjorde hun sin besluttsomhet klar, at hun ikke ville gi seg så lett: «Jeg er ikke den de vil ha meg til å være, og jeg er heller ikke et hjelpeløst offer. Jeg har en stemme. Og jeg vil hevde min rett og anledning til å gjøre mitt synspunkt kjent, sammen med alle andres.»
I artikkelen beskriver hun detaljert kampanjen mot henne, og hun beskriver hennes personlige livsløp, så vel som hennes families historie, og skjebnen til hennes nære slektninger i Palestina og Libanon: «Min familiehistorie er nært knyttet til historien til staten Israel. Min bestemor måtte flykte flere ganger da Israel ble til. Landsbyen hvor min far ble født eksisterer ikke lenger. Min mor ble som tenåring skutt av israelske soldater i de trange gatene i hennes hjemlandsby i Sør-Libanon ...»
Samme dag som artikkelen ble publisert meldte WDR det endelige opphøret for deres samarbeid med henne. Den perfide begrunnelsen som ble gitt var at kontroversen rundt henne hadde ført til en «upassende politisering av det anerkjente vitenskapsprogrammet». WDR beskylder dermed offeret for en kampanje som kringkasteren deler ansvar for.
Berliner Zeitung og Die Zeit rapporterte også at WDR i deres møter med den unge journalisten tilsynelatende stilte spørsmål som ikke bare var ufølsomme og i dårlig smak, men sågar brøyt med Tysklands arbeidslover. Ifølge et møtereferat skal El-Hassan ha blitt spurt: «Ber du, og i så fall hvor ofte? Følger du fastetidene? Er din bestemors flukt et tema på familiesammenkomster?
Støtte for El-Hassan
Journalisten har imidlertid også vært i stand til å vinne støtte fra prominente størrelser, deriblant jødiske intellektuelle, som har forlangt at hun blir rettferdig behandlet. Hundrevis av akademikere, forfattere og kulturarbeidere har signert et åpent brev, deriblant Caroline Emcke, vinner av de tyske bokhandleres fredspris, og den velkjente pianisten Igor Levit.
I det åpne brevet står det: «Vi er rystet over den ærekrenkende og fordømmende måten denne diskusjonen føres på». Det fortsetter: «Nemi El-Hassan har blitt ei målskive for hat og hets på grunn av hennes palestinske opphav og muslimske identitet.» Underskriverne uttaler at kampanjen mot El-Hassan har «rasistiske undertoner».
En av de første underskriverne av det åpne brevet var Ralf Michaels, direktør for Max Planck Institut für ausländisches und internationales Privatrecht, i Hamburg – Instituttet for sammenlignende internasjonal privatrett. Michaels påpekte at i omgangen med El-Hassan har det vært begått graverende feilhandlinger. Det ble ikke på noe tidspunkt gjort klart at demonstrasjonen fant sted i 2014, på tidspunktet for Gaza-krigen, «da følelsene overalt var høyspente». På den tiden hadde El-Hassan skrevet artikler til fordel for tilnærming, forsoning og mot vold – som heller ikke ble rapportert. I tillegg ble journalistiske bidrag der hun tydelig argumenterte mot antisemittisme undertrykt. El-Hassan har vunnet mediepriser for disse essayene.
Den jødiske journalisten Jochanan Shelliem slo fast at det var en samlet kampanje bak beskyldningene om antisemittisme mot El-Hassan, og andre mediefolk. Shelliem kommenterte i @mediasres, ei tysk nettavis, at kvinnelige journalister som henne blir stadig mer diskriminerte. Springer-trykkeriet, som publiserer Bild, forsøkte tydeligvis å dekke over «alle synlige brunflekker på deres egen vest».
Historikeren Moshe Zimmermann og Avi Primor, Israels tidligere ambassadør til Tyskland, skrev en fellesuttalelse der de forsvarte journalisten mot anklager om antisemittisme, og erklærte WDRs behandling av henne for å være «illegitim».
En høyreforflytning i media
WDR høstet godkjennelse fra de fleste tyske medier for deres beslutning. Süddeutsche Zeitung (SZ) kommenterte eksempelvis at hver eneste linje i El-Hassans gjestekronikk i Berliner Zeitung viste «hvorfor det var riktig at Nemi El-Hassan ikke skulle bli ansiktet utad for et offentlig-rettslig fjernsynsprogram.»
SZ hevdet at den berettigede grunnen til hennes oppsigelse ikke var beskyldningene om antisemittisme, men snarere en «grunnleggende misforståelse av hva journalistikk er. Mens en privatperson såvisst har rett til sitt synspunkt, og aktivisten sågår skal stå for sitt synspunkt, er det journalistens oppgave å erkjenne at deres standpunkt ikke nødvendigvis deles av alle. Det gjør ikke El-Hassan i ei eneste linje. Hun underslår det faktum at det finnes alle slags motposisjoner.»
Denne kommentaren kaster lys over en fatal misforståelse av journalisters rolle, som den siste tiden har blitt stadig mer tydelig i media, spesielt på WDR. Det som etterspørres og promoteres som angivelig «objektiv» rapportering er faktisk i tiltakende grad innrettet på styringsklassens ønsker og behov. Enhver kritikk av dette er ikke lenger tillatt.
At denne holdningen blir mer og mer dominerende på WDR henger ikke minst sammen med utnevnelsen av den uttalt høyrekonservative Christine Strobl i mai i år, til å lede ARDs programdireksjon – Tysklands ledende allmennkringkastningskanal. WDR produserer rundt en fjerdedel av programmene for ARD – Arbeitsgemeinschaft der öffentlich-rechtlichen Rundfunkanstalten der Bundesrepublik Deutschland – etablert i 1950 som en sammenslutning av landet allmennkringkastere. Christine Strobl er datter av CDU-grandee og Bundestag-president Wolfgang Schäuble, og kona til innenriksminister Thomas Strobl i Bundesland Baden-Württemberg. Hun har siden hun overtok ARD introdusert betydelige endringer.
Christine Strobls tette tilknytninger til CDU-ledelsen og til høyreorienterte styringskretser, er del av transformasjonen av ARD, som på 1970-tallet ble beskrevet som «Rotfunk» [‘Rødkringkasteren’], til nå en statskringkaster, som til stadighet bøyer seg for presset fra høyreorienterte politikere, og som bedriver høyreorientert propaganda.
El-Hassan skriver i hennes artikkel i Berliner Zeitung at «visse emner ble aldri åpent forhandlet»: «Det var for eksempel ingen ærlig diskusjon om hvordan man kunne skille antisemittisme fra posisjoner som er kritiske til Israel. Eller hva Tysklands ansvar er overfor menneskerettighetsbrudd i Israel/Palestina.» Journalisten advarer med rette for at WDRs opptreden «har åpnet døra på vid vegg for framtidige kampanjer».