De olympiske vinterlekene 2022 i Beijing åpner i morgen, 4. februar, midt under akutte geopolitiske spenninger, skarpest uttrykt i Washingtons aggressive trusler mot Moskva over Ukraina, og stigende antall Covid-19-infeksjonstilfeller og død rundt om i verden.
Biden-administrasjonen forsøkte å gjøre OL til et redskap for sin kyniske «menneskerettighets-» kampanje mot Kina. Den erklærte 6. desember en diplomatisk boikott av lekene – det vil si, amerikanske toppfunksjonærer og politiske representanter, ikke amerikanske konkurrenter – og oppfordret deres allierte til å følge etter.
Jen Psaki, pressesekretær i Det hvite hus, refererte til «det pågående genocid og forbrytelsene mot menneskeheten i Xinjiang» som årsak til boikotten. Påstanden at den kinesiske regjeringen er engasjert i «folkemord» i Xinjiang er ei blank løgn, som understreker den fullstendig hyklerske karakteren av Washingtons selektive bruk av «menneskerettigheter», ikke bare i relasjon til Kina, men også andre land som blir målrettet av USA.
«Menneskerettighets-» kampanjen mot Kina, og også Russland, er bare del av USAs propagandaoffensiv der landet aggressivt forbereder seg på krig mot det de anser å være de to viktigste truslene mot deres økonomiske og strategiske interesser. Biden-administrasjonen har ikke mer bekymring for de demokratiske rettighetene til kinesiske og russiske arbeiderne enn den har for arbeiderklassens rettigheter andre steder i verden, inkludert i USA der politivold og åpent fascistiske tendenser tiltar.
Washingtons nakne aggresjon har bare tjent til å drive Russland og Kina nærmere hverandre, til tross for tidligere meningsforskjeller og tvister. Beijing har offentlig signalisert sin støtte til Moskva i deres konfrontasjon med USA, og har erklært at Russland har legitime sikkerhetsbekymringer over NATO-militæralliansens utvidelse østover.
Russlands president Vladimir Putin demonstrerer Moskvas støtte til OL i Beijing ved å delta på arrangementet, og at han holder personlige samtaler på fredag med Kinas president Xi Jinping. I en tale til russiske olympiere i forrige måned erklærte Putin at Russland og landets «kinesiske venner» delte en felles tilnærming til internasjonal sport. «Sammen motsetter vi oss politiseringen av sport og demonstrative boikotter,» sa han.
Washingtons diplomatiske boikott ser ut til i stor grad å ha falt sammen. Et lite antall nære amerikanske allierte inntar samme holdning, deriblant Australia, Canada, Danmark, Japan, Litauen og Storbritannia. Andre har forsøkt å omgå problemet ved å unnlate å kunngjøre en boikott, der de enten sender dignitærer på lavere nivå eller de erklærer, som New Zealand, Nederland og Sverige, at ingen offisielle representanter vil delta av ikke-angitte årsaker relatert til Covid-pandemien.
Selve pandemien har blitt dypt politisert, med tiltakende krav, spesielt fra Washington, om at Kina forlater deres zero-Covid-politikk – en kombinasjon av folkehelsetiltak som har lyktes med å undertrykke virusutbrudd og holde antallet dødsfall på et minimum. Ikke bare avslører Kinas politikk den morderiske «la det rase»-politikken for flokkimmunitet vedtatt av de fleste regjeringer rundt om i verden, inkludert USA, men den har ført til frykt i konsernkretser for at Kinas folkehelserestriksjoner vil forverre sammenbruddene i den globale forsyningskjeden.
Vestlige medier har på en fiendtlig måte behandlet lengden den kinesiske regjeringen har strukket seg for å beskytte olympiske team av idrettsutøvere og offisielle funksjonærer, så vel som den kinesiske befolkningen, mot smitte. Artikkel etter artikkel baktaler og sverter, enten åpent eller underforstått, testingsregimet og isoleringsrestriksjonene knyttet til «den olympiske bobla», som de kaller byråkratiske og ubedte, som skulle antyde at de er unødvendige.
En lengre artikkel publisert i går i den japanske avisa Nikkei Asia hadde tittelen: «På tynn is: Vinter-OL avslører sprekker i Kinas zero-Covid-politikk – med omikrons ankomst kan kostnadene ved nulltoleransetiltak oppveie fordelene.» Hoveddelen av artikkelen omhandler ikke OL og hva det avslører, men gjentar snarere innvirkningen av den politiske retninglinja for zero-Covid på den kinesiske befolkningen i de nylige utbruddene i byer som Xi’an og Tianjin.
Slike artikler avslører svimlende likegyldighet for liv og helse til befolkninger rundt om i verden, hvor hundretalls millioner har blitt smittet og millioner har dødd. Japan, for eksempel, har hatt over 2,8 millioner infeksjoner og nesten 19 000 dødsfall. I Kina har infeksjonene og dødsfallene vært en brøkdel av andre lands erfaringer. Der fant de fleste sted de første månedene av utbruddet, og landets restriksjoner og nedstengninger har overveldende offentlig støtte. Dessuten har de vedvarende utbruddene alle vært resultat av utenlandske kilder – det vil si, på grunn av at regjeringer globalt ikke har vedtatt en koordinert strategi for eliminering.
Nikkei Asia-artikkelen er tvunget til å erkjenne at «i motsetning til Sommer-OL i Tokyo – som i mars 2020, fire måneder før den planlagte åpningsseremonien – ble utsatt i ett år, har det vært liten tvil om at Beijing 2022 ville finne sted etter planen.»
Den forklarte ikke at de utilstrekkelige tiltakene som ble iverksatt av den japanske regjeringen for å undertrykke viruset, resulterte i en utbredt offentlig motstand mot lekene, som resultat av krisen i landets helsevesen.
Den angivelige «sprekken» i systemet er framveksten av omikrontilfeller i Beijing. Etter å ha utdypet om de omfattende testingene og andre folkehelsetiltak i de berørte distriktene av byen, konkluderer artikkelen med å referere til en kinesisk finansekspert som mener at «omikron ikke vil være noen utfordring for sentralregjeringen» og antyder at den ikke vil stenge ned Beijing midt under OL. Artikkelen kan leses som mer enn et hint om at forfatteren håper omikron skal komme ut av kontroll i Beijing og Kina.
En spesielt ondsinnet tale av multi-milliardær-gründeren George Soros, holdt 31. januar for den høyreorienterte tankesmia Hoover Institute i USA, går ett skritt videre. I en ekkel reaksjonær raljering uttrykker han håpet at den svært smittsomme omikronvarianten vil overvelde zero-Covid-politikken og «bli Xi Jinpings undergang».
Soros hevder, uten et fnugg av belegg, at omikron allerede har spredt seg «til et økende antall byer» og «ikke lenger er under kontroll», og skylder dette på det han kaller «Xi Jinpings beskjemmende hemmelighet» – det faktum at kinesiske vaksiner sannsynligvis vil vise seg å være ineffektive mot omikron. Kina utvikler deres egen mRNA-vaksine tilsvarende de fra Pfizer og Moderna.
Den virkelige «beskjemmende hemmeligheten» til regjeringer rundt om i verden er at vaksiner i seg selv ikke vil stoppe spredningen av Covid-19. Dét fordrer at den typen elimineringstiltak som er på plass i Kina også utvides internasjonalt. Forøvrig refererer ikke Soros til de dødelige konsekvensene av en Covid-spredningen i Kina, med landets befolkning på 1,4 milliarder.
Det bemerkelsesverdige er at olympiske idrettsutøvere og idrettsledere inntar holdninger til Kinas zero-Covid-politikk som står i sterk kontrast til Soros’ og andres. Til tross for det faktum at hver idrettsutøver og funksjonær må gjennomgå rigorøse tester, som allerede har identifisert mer enn 200 positive tilfeller, er de bredt støttende for tiltakene designet for å beskytte deres helse.
Begravet i Nikkei Asia-artikkelen er kommentarene fra Kenichi Sugio, hovedtrener for den japanske skøyteløperen Shogo Miyata, som mener den olympiske «bobla» er en god idé. «Restriksjonene er uunngåelige,» sa han. «Dersom de gjør det mulig å holde OL, da kan vi ikke være for stresset over dem ... det handler om å beskytte seg.»
Ei rekke lignende kommentarer ble rapportert i en Australian Broadcasting Corporation-artikkel med tittelen «Livet i Beijings Vinter-OL-boble.» Olympieren Brit Cox sa eksempelvis: «Jeg synes faktisk bobla er virkelig utmerket. Jeg føler meg veldig trygg... det faktum at hver eneste person inne i bobla tar en PCR-test hver dag, det gir meg mye fred i sjelen...»
«Jeg mener kineserne og Den olympiske komitéen har gjort en utrolig jobb med å sørge for at vi alle er trygge og sunne, både for lokalsamfunnet her i Kina, og for idrettsutøverne og alle som er her for lekene.»
I mange tiår har De olympiske leker i tiltakende grad blitt anledningen til en uttømming av nasjonalisme og selskapers profittgenerering. Under de nåværende omstendighetene, inkludert den høynede faren for krig, antar dette en stadig mer reaksjonær karakter.