Dette er del 2 av en todelt serie. Del 1, som dekker perioden fra oppløsingen av Sovjetunionen fram til «Maidan-revolusjonen» kan leses her.

Valget i 2016 og Mueller-etterforskningen

«Russlandspørsmålet» var tilbake på USAs dagsorden igjen i løpet av presidentvalget i 2016. Demokraten Hillary Clinton stilte åpent som det nasjonale sikkerhetsapparatets foretrukne kandidat og en iherdig forfekter for økt intervensjon i den tidligere Sovjetunionens territorier.

Kort etter at Den republikanske konvensjonen nominerte Trump som deres kandidat, og under oppløpet til at Den demokratiske konvensjonen skulle gjøre det samme for Clinton, begynte Det demokratiske partiet et nøye forberedt angrep på Trump for hans påståtte tilknytninger til Russland. Signalet kom fra New York Times, som stilte spørsmål til Trump om NATO-løftet om å gå til krig dersom et medlemsland, inkludert de små baltiske republikkene Estland, Latvia og Litauen, kom i militær konflikt med Russland. Trump ga et tvetydig svar, og umiddelbart startet en mediekryssild.

Paul Krugmans spalte i Times stemplet Trump som «Den sibirske kandidaten» (en vri på thrilleren fra den kalde krigen, «The Manchurian Candidate»), med antydningen at han var en russisk agent. Lignende artikler, med mindre skumle overskrifter men like provoserende argumenter, ble presentert i magasinet Atlantic, avisa Los Angeles Times og andre steder. Clinton plukket opp dette temaet og gjorde det sentralt i hennes valgkamp.

WSWS skrev [engelsk tekst] at denne antiRussland-mediekampanjen var «et mål på hvor sentrale militæroppbyggingen og krigsforberedelsene mot Russland er for amerikansk imperialistpolitikk over hele verden.» Kommentaren fortsatte:

Den byr også et vindu inn til Det demokratiske partiets og Clinton-kampanjens virkelige karakter. Innerst inne består den av en sammensmelting av identitetspolitikk – den uopphørlige promoteringen av hudfarge, kjønn og seksuell legning som pådriverne i det amerikanske samfunnet – og en nådeløs imperialistisk prokrigpolitikk. Målsettingen for denne giftige blandingen er å så splittelse i arbeiderklassen samtidig som det skapes et nytt støttegrunnlag for imperialistkrig blant privilegerte sjikt av den øvre middelklassen og Det demokratiske partiets pseudo-venstre-satellitter.

Demokratene anvendte ikke bare korporative media til å promotere bakvaskingen «Trump er en russisk agent». Clinton tok direkte kontakt med militær-etterretningsapparatet, som førte til åpning av en FBI-gransking av Trump og hans følge, som til slutt ble omdannet til Mueller-etterforskingen. Samtidig kom Trumps valgkampleder Paul Manafort under kritikk for hans tidligere arbeid som lobbyist for den prorussiske ekspresidenten Janukovitsj i Ukraina, og ble tvunget til å trekke seg bare tre måneder før valget. Han ble erstattet av Steve Bannon, en regelrett fascist.

Clinton-kampanjen mobiliserte hundrevis av tidligere offisielle embetsrepresentanter for nasjonal sikkerhet til støtte for hennes kandidatur, og hun fordømte Trump som en fare for USAs interesser i utlandet. Disse figurene inkluderte mange av arkitektene bak krigene i Afghanistan og Irak, den bredere «krigen mot terror» og bruken av tortur i hemmelige CIA-fengsler, og den ulovlige massespionering utført av signaletterretningen National Security Agency (NSA).

Den nesten enstemmige støtten for Clinton i militær-etterretningsapparatet sto i skarp kontrast til likegyldigheten og den direkte fiendtlighet blant brede deler av arbeiderklassen, spesielt etter at de åtte årene med Obama-administrasjonen hadde resultert i en generell nedgang i deres levestandarder og sosiale betingelser. Trump var i stand til å kapitalisere på disse sentimentene, i tillegg til å gjøre en demagogisk appell til massemisnøye med «for alltid krigene» i Midtøsten. Han vant en knapp seier i valgdelegatkollegiet [Electoral College], til tross for at han tapte det samlede valgresultatet med tre millioner stemmer.

Dette sjokkresultatet utløste en rasende reaksjon innen kapitaliststaten. Bare uker etter valget, før Trump i det hele tatt hadde tiltrådt, genererte lekkasjer fra CIA og andre agenturer medieoppslag om angivelig massiv russisk innblanding i presidentvalget. Det var påstander om at politisk skadelige utskrifter av Clintons taler til hennes Wall Street-publikum, holdt bak lukkede dører, som ble publisert av WikiLeaks før valget, hadde blitt lekket til antisensurgruppa av Moskva, og at russisk militæretterretning hadde begått datainntrenging hos Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) for å få tak i e-poster som beviste at DNC favoriserte Clinton framfor hennes viktigste utfordrer i primærvalgene, senatoren Bernie Sanders.

Et stort ramaskrik oppsto over en påstått russisk mediekampanje, som på det meste hadde produsert et lite antall Facebook-annonser som promoterte Trumps kampanje. Selv om disse annonsene kunne tilskrives Russland var det totale utlegget i størrelsesordenen $ 100 000, en dråpe i bøtta for en valgkonkurranse med totalkostnader som nærmet seg $ 10 milliarder.

Det ble lagt enormt press på Det hvite hus gjennom selskapsmedia og lekkasjer fra FBI. Som respons sparket Trump FBI-direktør James Comey og utløste med det en politisk brannstorm i Washington. Trump ble tvunget til å gå med på utnevnelsen av en spesialaktor, tidligere FBI-direktør Robert Mueller, for å undersøke alle aspekter av angivelig russisk intervensjon i 2016-valget og enhver koordinering mellom Russland og Trump-valgkampanjen.

I de tidlige stadiene av denne politiske krisen publiserte WSWS en uttalelse fra Socialist Equality Party (SEP) og partiets politiske komité, forfattet av Joseph Kishore og David North, «Palasskupp eller klassekamp: Den politiske krisen i Washington og arbeiderklassens strategi.» «Palasskuppet» mot Trump var ikke basert på å mobilisere noen genuin folkelig motstand mot hans høyreekstreme politikk, men på «konspirasjoner bak kulissene av elementer innen militær-/etterretningsetablissementet og konsern-finans-eliten».

Denne uttalelsen identifiserte tre separate sosiale kilder til motstanden mot Trump-administrasjonen: Hans motstandere innen styringsklassen, med meningsforskjeller primært sentrert om utenrikspolitikk; deler av den øvre middelklassen, orientert mot anliggender rundt hudfarge og kjønn, og ute av stand til noen reell uavhengighet fra styringsklassen; og arbeiderklassen, der pådriveren er dype sosioøkonomiske bekymringer, framfor alt den massive veksten av økonomisk ulikhet og sosial nød.

Uttalelsen påpekte, relatert til styringsklassens fraksjoner i opposisjon mot Trump:

Deres meningsforskjeller med Trump-administrasjonen er hovedsakelig sentrert om utenrikspolitiske anliggender. Deres reelle bekymring er ikke Russlands formodede «undergraving» av det amerikanske demokratiet – som om dette kunne sammenlignes med undergravingen av det amerikanske demokratiet som styringsklassen selv står for – men med Russlands intervensjon i Syria, som har frustrert USAs bestrebelser for å styrte Bashar-al-Assads regjering. De er fast bestemte på å forhindre at Trump svekker antiRussland-politikken som ble utviklet under Obama, og som Hillary-Clinton-kampanjen var dedikert til å utvide.

Uttalelsen erklærte at arbeiderklassen ikke ville tjene noe på fjerningen av Trump og endringen i USAs utenrikspolitikk som hans motstandere innen styringsklassen søkte. Den skisserte det prinsipielle grunnlaget for arbeiderklassen til å motsette seg begge sider i denne bitre fraksjonskampen innen styringsklassen, og at den måtte opprettholde sin politiske uavhengighet fra Det demokratiske partiets bestrebelser for å avlede voksende motstand mot Trump-administrasjonen inn i blindgata av militarisme og antiRussland-sjåvinisme.

Mueller-etterforskningen fortsatte i nesten to år, og kulminerte i en rapport som ble avlevert i april 2019, som ikke fant noe bevis for at russiske handlinger i løpet av 2016-valget spilte noen vesentlig rolle i utfallet av det, eller at det var noe direkte samspill mellom Trump-kampanjen og den russiske staten. Mens etterforskingen tiltalte mer enn et dusin russiske embetsfunksjonærer og agenter – som alle var utilgjengelige for amerikanske domstoler, og neppe ville respondere på anklagene reist mot dem – tiltalte Mueller-granskingen bare noen få ubetydlige Trump-rådgivere på siktelser for å ha løyet for etterforskere, i all hovedsak forbrytelser utløst av selve granskingen.

Men lenge før den endte som et juridisk klynk hadde Mueller-etterforskingen og det vedholdende presset fra militær-etterretningsapparatet lykkes i å oppnå ett av Det demokratiske partiets hovedmålsettinger: Det å reorientere den amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien til åpent å plassere Russland og Kina i deres sikter.

Som utdypet i det nye strategidokumentet National Security Strategy, godkjent av forsvarsminister James Mattis – den gang nylig pensjonerte general, som hadde fått dispensasjon fra reglene som forlanger en sivil sjef for Pentagon – skulle USAs militærpolitikk flyttes vekk fra «krigen mot terror», som hadde vært det angivelige fokuset siden angrepene mot World Trade Center og Pentagon den 11. september 2001. Den sentrale aksen skulle nå være forberedelser for «stormaktskonflikt» med Russland og Kina, definert som «revisjonistiske makter» fordi de utgjorde utfordringer for USAs globale dominans.

Kongressdemokratene hyllet den nye strategiske orienteringen. De hadde støttet dispensasjonen for Mattis og utvelgelsen av andre pensjonerte generaler til toppstillinger i Trump-administrasjonen, deriblant til nasjonal sikkerhetsrådgiver, minister for departementet for hjemlandssikkerhet (DHS), og seinere som stabssjef i Det hvite hus. Demokratene og deres medieallierte promoterte disse pensjonerte militærtoppene som «de voksne i rommet», som ville holde igjen mot Trumps villere impulser og forhindre ham fra å gjøre innrømmelser til Russland som han angivelig forberedte på grunn av hans politiske gjeld til Vladimir Putin.

CIA-demokratene og den første riksrettstiltalen mot Trump

Denne pådriveren i retning av en mer aggressiv militær posisjonering ble forsterket av en annen politisk operasjon som involverte Det demokratiske partiet. Dette var tilstrømmingen av et stort antall militære-etterretningsoperatører som søkte seter i Representantenes hus. Nesten 60 stilte som Det demokratiske partiets kandidater for nominasjoner, den største enkeltyrkesgruppa, som overgikk antallet av delstatenes folkevalgte representanter, advokater, aktive i næringslivet og fagprofesjonelle. Rundt 30 av dem vant primærvalgene, de fleste for seter som ville være åpne for konkurranse under generalvalget.

WSWS identifiserte først denne prosessen – uten presedens i USAs politiske historie – i en serie artikler under tittelen «The CIA Democrats» [engelsk tekst] publisert i mars 2018. Vi forklarte at etter valget i november ville det være flere tidligere CIA-agenter og militæroffiserer i partigruppa House Democratic Caucus enn antallet tidligere tilhengere av Bernie Sanders, og la til at dette «markerte militær-etterretningsapparatets videre oppstigning innen Det demokratiske partiet».

WSWS sporet kontinuiteten mellom det høyreorienterte grunnlaget for Clinton-kampanjen i 2016 og det store antallet tidligere etterretningsagenter, militærbefal og sivile krigsplanleggere som nå velger Det demokratiske partiet som deres foretrukne politiske preferanse:

Clinton stilte i 2016 som den foretrukne kandidaten til militær-etterretningsapparatet, og samlet seg støtteerklæringer fra hundrevis av pensjonerte generaler, admiraler og spionasjeprofesjonelle, og kritiserte Trump som ukvalifisert til å være øverstkommanderende.

Denne politiske orienteringen har blitt videreutviklet og utdypet i 2018. Det demokratiske partiet stiller til kongressvalgene ikke bare som partiet som tar ei tøffere linje mot Russland, men som partiet som verver som sine kandidater og representanter dem som har vært direkte ansvarlige for å føre krig, både åpenlyst og skjult, på vegne av amerikansk imperialisme. Partiet bestreber seg på å bli ikke bare partiet for Pentagon og CIA, men partiet til Pentagon og CIA.

Etter hvert som høstens valgkampanje utviklet seg og meningsmålinger viste at Demokratene var sterkt favoriserte for å vinne tilbake kontrollen over Representantenes hus, ble det klart at CIA-demokratene ville få en kritisk og kanskje avgjørende stemme i den nye Kongressen. I siste instans utgjorde de 13 av de nye medlemmene i det Representantenes hus som ble samlet i januar 2019. De skulle snart bli i stand til å spille en overdimensjonert rolle.

En lekkasje fra en CIA-agent som jobbet i Det hvite hus avslørte i august 2019 at Trump i en offisiell telefonsamtale hadde presset den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj for å komme med politisk skitt på tidligere visepresident Joe Biden. Dette dreide seg om den lukrative stillingen sønnen Hunter hadde inntatt i styret for Burisma, et ukrainsk energiselskap. Utnevnelsen av den yngre Biden, som selv ikke hadde noen relevante kvalifikasjoner eller erfaring, var et gjennomskuelig forsøk på å vinne hans far, som hadde fått ansvaret for USAs politikk i Ukraina.

Som del av hans forsøk på å tvinge regjeringen i Kiev til å påta seg gjennomføringen av skittent politisk arbeid mot hans mest sannsynlige motstander i 2020-valget, holdt Trump deretter i flere uker tilbake våpenforsendelser til Ukraina. Avsløringen av denne forsinkelsen, og det tilsynelatende quid-pro-quo tilbudet om å forlange politiske tjenester som prisen for å levere våpen, ble av selskapsmedia omgjort til en politisk sensasjon.

Et avgjørende skritt i denne kampanjen kom da en ytringsartikkel fra syv nye demokratmedlemmer av Representantenes hus ble publisert i Washington Post, som oppfordret til en formell riksrettsgransking. Seks av de syv medunderskriverne var blant CIA-demokratene, og den syvende hadde også en militær bakgrunn.

Demokratenes kongresslederskap gikk umiddelbart over til å innlede denne granskingen. Husets etterretningskomité avholdt en serie offentlige høringer, der nåværende og tidligere utenrikspolitiske embetsfunksjonærer involvert i USAs relasjoner til Ukraina vitnet om betydningen og alvoret av avskjæringen av våpenforsendelser. Mange av vitnene hadde vært involvert i operasjonen i 2014 for å undergrave og styrte den valgte regjeringen i Ukraina, og forvandle landet til en operasjonsbase for amerikansk imperialisme mot Russland.

WSWS pekte på den ekstraordinære karakteren av denne oppstillingen mot en sittende president, av hans egne utnevnte, så vel som karriereagenter for nasjonal sikkerhet. Vi skrev i en perspektiv-tekst:

Den voldsomheten som hele USAs nasjonale sikkerhetsapparat reagerte på en midlertidig forsinkelse i å sende panservernraketter og radarer til Ukraina med, reiser spørsmålet: Foreligger det en tidsplan for anvendelsen av disse våpnene i krigshandlinger mot Russland?

Det gjorde det faktisk, og den tidsplanen styrer nå amerikansk utenrikspolitikk etter installeringen av Biden-administrasjonen. Men den første riksrettstiltalen av Trump nådde ikke sitt mål. Han ble stilt for riksrett (tiltalt) av Representantenes hus i desember 2019, men en kort rettssak i Senatet endte med at han den 5. februar 2020 ble frikjent, da bare én republikanersenator stemte for å dømme ham.

Valget i 2020 og Bidens pådriver til krig mot Russland

Valget av Joe Biden som demokratkandidaten for president – nettopp det resultatet som ble forespeilet i den første Trump-riksrettssaken – representerte en intensivering av Det demokratiske partiets promilitær-fokus.

Partikonvensjonen som nominerte Biden var fra start til slutt dominert av appeller om å gjenopprette Amerika som «et land som vinner kriger», som New York-guvernør Andrew Cuomo fomulerte det. Han ble fulgt opp av talere som tidligere utenriksminister Colin Powell, en av arkitektene bak Irak-krigen, en annen tidligere utenriksminister, John Kerry, og ei stor gruppe representanter for det militære etterretningsapparatet, som alle anklaget Trump for å undergrave NATO og styrke Russland.

Joseph Kishore, nasjonalsekretær for SEP og partiets presidentkandidat i 2020, observerte i en kommentar til partikonvensjonen:

Demokratene har over de siste nesten fire årene jobbet for å undertrykke all folkelig motstand mot Trump-administrasjonen og lede den bak den reaksjonære kampanjen for en mer aggressiv utenrikspolitikk i Midtøsten og mot Russland.

Demokratene ga på hvert punkt fra seg all deres opposisjon mot Trump til militæret og generalene, også da Trump iscenesatte sitt kuppforsøk 1. juni, der han truet med å påberope seg Oppstandsloven og stemplet protester mot politivold som «terroristiske». Dette er deres viktigste støttekrets, sammen med Wall Street og etterretningsagenturene.

Valget av Biden som president i november 2020 satte scenen for en fornyelse av konfrontasjonskampanjen med Russland, som ble midlertidig blokkert av Hillary Clintons valgnederlag i 2016.

Det demokratiske partiet responderte på Trumps fascistiske 6. januar-kuppforsøk, som nesten lyktes i å omstøte valgresultatet, ved å dekke over det vidtrekkende angrepet på demokratiske rettigheter og love «enhet» med Trumps medsammensvorne i Det republikanske partiet. En sentral komponent for denne «enheten» innen styringsklassen var opptrappingen av militærkonflikt mot Russland.

Dette ble signalisert av Bidens utnevnelser til høye stillinger i utenriksdepartementet. Som utenriksminister valgte han sin mangeårige utenrikspolitiske rådgiver Antony Blinken, som spilte en nøkkelrolle i Obama-administrasjonens politikk i Syria fra 2013 til 2014, og i utformingen av USAs respons på Russlands annektering av Krim i 2014, før han ble hevet opp til viseutenriksminister.

Enda mer betydningsfullt var Bidens valg av den tredje-øverst-rangerte stillingen i utenriksdepartementet, viseminister for politiske anliggender. Victoria Nuland var beryktet som hovedarkitekten bak Maidan-kuppet og en mangeårig tilhenger av amerikansk militæraggresjon, etter å ha fungert som en utenrikspolitisk topprådgiver for visepresident Dick Cheney under Irak-krigen, som USAs ambassadør til NATO, og deretter som utenriksminister Hillary Clintons øverste talsperson i løpet av hennes 37-år-lange karriere i utenriksdepartementet. Hun er også gift med Robert Kagan, mangeårig neokonservativ strateg som for hans del er mest identifisert med Bush-administrasjonens beslutning om å invadere og erobre Irak.

Tiltredelsen av Biden, Blinken og Nuland ble etterfulgt av en sterkt opptrappet aggresjon fra det ukrainske regimets side. Zelenskyj-regjeringen stengte måneden etter, i februar, ned tre populære fjernsynstasjoner drevet av den prorussiske opposisjonslederen og milliardæren Vikto Medvetsjuk, med begrunnelsen «nasjonal sikkerhet». Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd godkjente så, i mars, en strategi for å gjenerobre Krim, inkludert å gjenopprette «full ukrainsk suverenitet» ikke bare over halvøya, men også over havnebyen Sevastopol, hjemstavn for den russiske marinens Svartehavsflåte.

Blinken besøkte i mai Ukraina, ledsaget av Nuland, for møter med Zelenskyj for å forberede Ukrainas presidents eventuelle besøk i Washington – den samme invitasjonen han uten hell hadde søkt da Trump var i Det hvite hus. Besøket kom bare ei uke etter at høyreorienterte elementer avholdt en marsj i Kiev for å feire 78-årsjubiléet for opprettelsen av den SS’ 14. Waffen-grenadierdivisjon, også kjent som Den 1. galisiske divisjonen, bestående av ukrainske og tyske frivillige som sloss for Hitler mot Sovjetunionen (USSR).

Zelenskyj, Blinken og Nuland har alle jødisk bakgrunn (Nulands far ble født i Bronx av ukrainske innvandrerforeldre), men skammelig som det er sa de ingenting om den nynazistiske feiringen i hovedstaden i Ukraina. I stedet diskuterte de den pågående militæroppbyggingen der disse fascistelementene spiller en nøkkelrolle.

I løpet av sommeren fulgte det en serie militærøvelser der NATO og ukrainske styrker opererte sammen. I mai kom Defender 2021, en stor landøvelse over hele Øst-Europa, som involverte 28 000 soldater fra 26 land. Tyskland, som invaderte Sovjetunionen og drepte 27 millioner mennesker der under andre verdenskrig, besørget hovedbasen for operasjonene.

I juni kom Operation Sea Breeze, de største marinemanøvrene noensinne i Svartehavet, startet bare dager etter en hendelse der russiske krigsfly slapp bomber nært et britisk krigsskip som krysset inn i russisk territorialfarvann utenfor Krim.

I juli inkluderte øvelsen Cossack Mace styrker fra Ukraina, Storbritannia, Danmark, Sverige, Canada og USA. Den omfattet «defensive handlinger … etterfulgt av en offensiv for å gjenopprette grensene og territoriell integritet til landet som har blitt angrepet av en fiendtlig nabostat». Dette ble etterfulgt av øvelsen Three Swords 2021, en landøvelse som involverte Ukraina, Polen, Litauen og USA.

I august innkalte Ukraina til det første «Krimplattform»-toppmøtet i Kiev, i et forsøk på å bygge internasjonal støtte til en militæroffensiv mot Russland for å «returnere» Krim-halvøya til Ukraina. Offisielle embetsrepresentanter fra 44 land deltok, inkludert representanter fra alle de 30 NATO-medlemmslandene. Zelenskyj åpnet konferansen med å fordømme russisk «aggresjon», og erklære: «Jeg vil personlig gjøre alt som er mulig for å returnere Krim, slik at det blir del av Europa sammen med Ukraina.»

Deltakerne på toppmøtet ga ut en felleserklæring, som sa: «Deltakere i Den internasjonale krimplattformen anerkjenner ikke, og fortsetter å fordømme den midlertidige okkupasjonen og den ulovlige annekteringen av Krim, som utgjør en direkte utfordring for internasjonal sikkerhet, med alvorlige implikasjoner for den internasjonale juridiske ordenen som beskytter den territorielle integriteten, enheten og suvereniteten til alle Stater.»

Gitt at Russland anså Krim som del av sitt nasjonale territorium, og Sevastopol spesielt som avgjørende for landets sikkerhet, var denne erklæringen lite mindre enn en krigserklæring. Dette ble etterfulgt av Zelenskyjs etterlengtede besøk til USA, hvor han møtte Biden i Det hvite hus, så vel som Blinken, Pentagon-sjef Lloyd Austin og energiminister Jennifer Granholm. Biden erklærte hans støtte til Krim-plattformen, samtidig som han økte militærbistanden med ytterligere $ 60 millioner – mer enn det skarve beløpet $ 55 millioner som går til Ukraina for vaksiner mot koronavirus.

Den ukrainske befolkningen har en av de laveste vaksinasjonsratene i den utviklede verden, med bare 34,5 prosent av befolkningen fullvaksinert, den nest laveste raten i Europa (bare foran Bulgaria), men ligger etter Mosambik, Guatemala og det okkuperte Palestina. Likevel har Zelenskyj-regjeringen avvist tilbud om den russiskproduserte Sputnik-vaksinen mot koronavirus.

Hovedresultatet av Zelenskyj-besøket var en ny rammeavtale for strategisk forsvar, signert av Lloyd Austin og Ukrainas forsvarsminister Andrei Taran. Dette la grunnlaget for den formelle signeringen den 10. november 2021, av det amerikansk-ukrainske Charter on Strategic Partnership, undertegnet av USAs utenriksminister Antony Blinken og Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba.

Som WSWS forklarte etter at detaljene i denne avtalen ble offentlig tilgjengelige i forrige måned, var avtalen åpenlyst en sluttet av en offensiv militærallianse, som støttet målene om å «gjenerobre» Krim og det separatistkontrollerte området Donbass, og lovet både «sanksjoner» og «andre relevante tiltak inntil Ukrainas fulle territoriale integritet er gjenopprettet». Denne siste setningen er en ordrik omskriving for krig.

WSWS-analysen fortsatte:

Washington støtter i traktaten også eksplisitt «Ukrainas bestrebelser for å maksimere landets status som en NATO Enhanced Opportunities Partner, for å promotere interoperabilitet», det vil si landets integrering inn i NATOs militære kommandostrukturer.

Ukrainas ikke-medlemskap i NATO er og var, i alle henseender, en fiksjon. Samtidig har NATO-maktene utnyttet det faktum at Ukraina ikke offisielt er medlem som en anledning til å oppildne en konflikt med Russland som ikke umiddelbart ville utvikle seg til en verdenskrig...

Det vil falle på historikere å skulle avdekke hvilke løfter det ukrainske oligarkiet mottok fra Washington i bytte for å pantesette landet til å bli et drapsfelt og ei utskytningsrampe for krig med Russland. Men én ting er klart: Kreml og den russiske generalstab kunne ikke annet enn å lese dette dokumentet som kunngjøringen om en forestående krig.

Det er lite som trenger å tillegges denne historiske opptegnelsen. Det demokratiske partiet har spilt den sentrale rollen i forberedelsen av en NATO-krig mot Russland over mer enn et tiår. Joe Biden, som en ledende stemme for utenrikspolitikk i Senatet, som visepresidenten Obama tildelte oppgaven å lede politikken relatert Ukraina, og nå som president, er dypt involvert i denne langstrukne operasjonen. Nå som denne politikken har ført til krigen som lenge har vært dens mål, presser amerikansk imperialisme videre på mot sin endelige målsetting – oppstykkingen av Russland, og opprettelsen av ei rekke vasalstater dominerte av USA og de europeiske stormaktene – selv med faren for å provosere fram en atomkrig.