Frankrikes president Emmanuel Macron ble i går kveld gjenvalgt med det ubekreftede resultatet 58,2 prosent av de avgitte stemmene, med en oppslutning på 41,8 prosent for nyfascistkandidaten Marine Le Pen.
Duellen mellom Frankrikes bredt foraktede «de rikes president» og landets ledende nyfascist provoserte fram avsky fra brede lag av desillusjonerte arbeidere. Valgfraværet var det høyeste registrert siden 1969-valget, da det den gangen massive stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF) oppfordret til en valgboikott. Nesten tre millioner velgere leverte blanke eller ugyldige stemmesedler. Medregnet dem som valgte ikke å stemme i det hele tatt utgjorde de 16 millioner, eller en tredjedel av de stemmeberettigede, som ikke stemte på noen av kandidatene.
Valget mellom de to bredt foraktede kandidatene førte søndag til demonstrasjoner over hele landet, med opprørspoliti som stormet demonstranter og sprayet tåregass i Paris sentrum. Politiet i hovedstaden drepte to personer da de åpnet ild mot deres kjøretøy og hevdet at bilen ikke stoppet ved et sjekkpunkt.
Til tross for Le Pens nederlag var det historiens største oppslutning for Frankrikes ytre høyre, som denne gangen oppnådde åtte prosentpoeng mer enn ved Le Pens forrige duell mot Macron i 2017. Le Pen bar direkte de oversjøiske territoriene Guadeloupe (70 prosent av stemmene), Guyana (61 prosent) og Martinique (61 prosent). Dersom Macrons egen legitimering av høyreekstrem politikk og hans voldelig antiarbeiderpolitikk fører til en lignende økning for det ytre i løpet av hans andre embetsperiode vil Le Pen være satt til å ta makten i 2027.
Le Pen innrømmet valgnederlaget kort tid etter at valgprognosene ble kunngjort kl. 20:00 i går kveld, og erklærte hennes oppslutning å være «en slående seier». Hun sa: «Til tross for to uker med urettferdige, brutale og voldelige metoder, når ideene vi representerer nye høyder.»
Le Pen poserte demagogisk som forsvareren av de brede massene av befolkningen, som hun spådde ville se deres levestandarder kollapse under Macrons andre periode. «Det franske folket gjorde i kveld klart deres ønske om en sterk opposisjon mot Emmanuel Macron,» hevdet hun, og sa hun ville motsette seg «oppløsingen av deres kjøpekraft, angrepene på individuelle friheter ... og Emmanuel Macrons heving av pensjonsalderen, den økte kriminaliteten, anarkisk immigrasjon og et slappt rettssystem.» Hun lovet å «fortsette å tjene Frankrike og franskmennene» ved framtidige valg.
Kort etter at Le Pen talte oppfordret den rivaliserende høyreekstreme presidentkandidaten Eric Zemmour – en journalist som promoterer minnet om det nazikollaborerende Vichy-regimet, og har blitt dømt for å ha oppfordret til rasistiske og religiøste hatytringer – for det ytre høyres enhet i de kommende valgene til den lovgivende Nasjonalforsamlingen, som finner sted den 12. og 19. juni.
Macron dukket opp noe seinere i går kveld og holdt en kort, overfladisk seierstale til en samling av på noen tusen av hans tilhengere foran Eiffeltårnet, hovedsakelig høytstående statsfunksjonærer og journalister. Han hevdet at Frankrike ved å stemme på ham hadde «valgt et humanistisk program som er ambisiøst for vårt lands og Europas uavhengighet».
Etter å ha lovet å heve pensjonsalderen med tre år, opp til 65, innføre en amerikansk type universitetsavgifter og tvinge mottakere av sosialtrygd til å jobbe for stønadsretten, refererte han til sin politikk for krig og innstramminger. Macron lovet å gjennomføre «frigjøringen av våre akademiske, kulturelle og entreprenørielle krefter». Han sa at «krigen i Ukraina er der for å minne oss om at vi gjennomlever tragiske tider» og ba hans supportere være «velvillige og respektfulle» mot ytrehøyrevelgere.
Etter å ha innrømmet at «vårt land er ridd av så mye tvil og så mange splittelser», hevdet han ikke desto mindre kynisk at han ville gjenoppfinne seg selv, for å bygge en «ny æra» i hans andre periode. «Denne nye epoken vil ikke være i kontinuiteten av den embetsperioden som nå tar slutt, men den kollektive oppfinnelsen av en ny metode for å skape fem bedre år i tjeneste for vårt land og vår ungdom,» sa han og lovte: «Ikke en eneste skal bli etterlatt.»
Denne løgnpakka fra Macron er en fornærmelse mot allmennhetens intelligens. Det er åpenbart at hans drakoniske sosiale nedskjæringer tar sikte på å øke ulikheten massivt, og at hans oppfordring til å være «velvillig og respektfull» overfor det ytre høyre er et løfte om å fortsette med den antimuslimske agendaen fastsatt av hans «antiseparatistlov» med massenedstenginger av moskéer. Stilt overfor stadig stigende klassespenninger som den ikke har noen progressive løsninger på forflytter den franske styringsklassen seg mot diktatoriske styreformer, enten det er under Macron eller Le Pen.
Titalls millioner av arbeidere og ungdommer, som led hardt under hans første embetsperiode, ser på Macrons gjenvalg som en katastrofe. Han gjennomførte voldelig politirespresjon av «gul vest»-protester og jernbanestreiken mot innstramminger. På pandemien setter han profitter foran liv, og har forfektet en politikk om å «leve med viruset» som har ført til 145 000 dødsfall i landet og 1,8 millioner i Europa, samtidig som han har styrket franske milliardærers formuer med over 40 prosent. Han har innordnet Frankrike på linje med NATOs oppildnining av en konflikt med Russland i Ukraina, som nå truer med å provosere fram verdenskrig i Europa.
Samtidig som inflasjon underbygget av massive kontantutdelinger til de superrike og av NATOs sanksjoner mot Russland ødelegger arbeidernes levestandarder i Frankrike og internasjonalt, blir scenen duket for en eksplosiv konfrontasjon mellom Macron-regjeringen og arbeiderklassen.
De første støtteerklæringene til Macron kom faktisk først og fremst fra andre europeiske imperialistpolitikere som ser hans gjenvalg som en garanti for at Frankrike fortsetter å jobbe tett med Den europeiske union (EU) for å militarisere Europa og true Russland. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen tvitret hennes «gratulasjoner» til Macron med gjenvalget, og la til: «Jeg er glad for å kunne fortsette vårt utmerkede samarbeid.»
Josep Borrell, EUs utenrikspolitiske sjef, uttalte noe mer ærlig til den spanske avisa El Confidencial at det franske folkets støtte for milde kritikker av NATOs krig mot Russland i Ukraina, uttrykt av Le Pen og populistkandidaten Jean-Luc Mélenchon, hadde gjort NATO skrekkslagen. «Halvparten av befolkningen støtter politisk enten å forlate alliansen, som Jean-Luc Mélenchon, eller NATOs militærkommando, som Le Pen, som forsåvidt betyr det samme. Den franske befolkningen har vist at den befinner seg på et veldig bekymringsfullt sted, hva angår dens forståelse av verden.»
El Confidencial skrev at der NATOs militære og diplomatiske embetsrepresentanter bivånte valget, var det «bare tilbakehold pust, og skjulte spenninger. Det franske valget ble til et sikkerhetsanliggende.»
Om Washington og de europeiske NATO-maktene så på det franske valget som et militært spørsmål, var det ikke på grunn av uttalelsene fra Mélenchon eller Le Pen. Begge to har gjort det klart at de vil innordne seg med NATO-krigen rettet mot Russland. Le Pen støttet i forrige onsdags fjernsynsdebatt Macrons politikk mot Russland, og Mélenchon signaliserte at han er villig til å tjene som statsminister under enten Macron eller Le Pen, en stilling som ikke ville gi ham noen innflytelse over utenrikspolitikken.
Mélenchon, som i første valgrunde var den ufortjente mottakeren av en massiv venstreorientert protestoppslutning fra 22 prosent av velgerne, dukket faktisk kort opp på nyhetskanalen BFM-TV i går kveld, for igjen å understreke hans tilgjengelighet til å fungere som Macrons statsminister.
Dette peker på rollen til Parti de l’égalité socialiste (PES) [Frankrikes Socialist Equality Party], den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). PES oppfordret til arbeiderklassens aktive boikott av den andre runden av presidentvalget, og foreslo at arbeidere skulle avvise å stemme på enten Macron eller Le Pen, og heller mobilisere mot begge kandidatene uavhengig av kreftene som støtter den ene eller den andre kandidaten.
Denne oppfordringen besørget arbeiderklassen ei uavhengig politisk linje, og bidro til å bevæpne den med et revolusjonært og sosialistisk perspektiv for de kommende kampene mot Macron-administrasjonen.