Dette er den avsluttende del 2 av en bokomtale. Del 1 ble publisert på norsk 3. mai under headingen «Bemerkelsesverdige memoarer om det tidlige Sovjetunionen og stalinismen: Livet til Alexei Jarotskij»

Det andre bindet av Jarotskijs memoarer, «Forgylte Kolyma» (Zolotaya Kolyma), dekker hans opplevelser i Kolyma, en region i Nord-Sibir, som uten tvil hadde de verste av alle stalinistiske arbeidsleirer (om hans liv inntil 1930, se: omtale av bind I). Dusinvis av fangeleirer ble etablert langs elva Kolyma. Her sleit fanger i gullgruver og med tømmerhogst, ofte i mange minusgrader, i utilstrekkelige klær og med mangelfull ernæring. Tusenvis av fanger omkom.

Som ung ingeniør i transportdepartementet (NKPS) ble Jarotskij offer for 1935-kampanjen mot ingeniører i jernbaneetaten. Kaganovitsj, toppsjef for NKPS, som Jarotskij hadde beundret for hans effektivitet og kompetanse, hadde ansvaret for å sette sammen den vanvittige saken mot sine arbeidere. Dette fant sted bare måneder etter mordet på Kirov den 1. desember 1934, som ble påskuddet for Stalins lansering av Den store terroren.

Grunnlaget for Jarotskijs arrestasjon gir en fornemmelse av atmosfæren på den tiden: Jarotskij hadde sammen med andre ingeniører skrevet en artikkel som oppfordret til større investeringer i vedlikehold på det sovjetiske jernbanenettet. De hadde regnet seg fram til at kapitalinvesteringene i eksisterende utstyr og nett ble fortært langt raskere enn forventet, og at investeringer for reparasjoner og vedlikehold ved slutten av den andre femårsplanen hadde blitt et presserende anliggende. Spesielt bemerket de at tog ble oftere skadet på grunn av overdreven utnyttelse og manglende vedlikehold. Dusinvis av høyt kvalifiserte ingeniører ble arrestert basert på denne artikkelen, og praktisk talt alle av dem ble enten drept eller de forsvant i flere tiår i leirene.

NKPS, som var av strategisk betydning for Sovjetunionens bestrebelser for å utvikle en avansert økonomi, ble nest etter Den røde armé i de påfølgende månedene og årene den sovjetiske samfunnsinstitusjonen med det desidert høyeste antall ofre under Den store terroren.

Jarotskij ble arrestert 10. november 1935, og fengslet som en «kontrarevolusjonær» i Butyrki-fengselet i Moskva, som da allerede var fylt med tidligere og fortsatt aktive opposisjonelle, som ble arrestert i hopetall etter mordet på Kirov. Jarotskij ble i april 1936 deportert til Kolyma i Sibir.

Der ble han og tusenvis av andre fanger satt i arbeid med utvinningen av regionens gullforekomster. Han gjennomgikk de grufulle opplevelsene av sult, tvangsarbeid under ekstreme værbetingelser, og den konstante terroriseringen og fornedrelsen av de politiske fangene begått av dem som var virkelige kriminelle, mordere og voldtektsmenn, som byråkratiet de facto satte til å styre leirene.

Han beskriver de ulike stadiene av den målrettede undertrykkelsen og henrettelsen av Den gamle garden av Bolsjeviker og stalinismens bevisste sosialistiske motstandere, Venstreopposisjonen.

Da han ankom Kolyma ble han vitne til en protest fra trotskistopposisjonelle.

I løpet av de første dagene av juni [1936] skulle rundt fem tusen fanger fraktes til Kolyma med en annen båt. Gruppa [‘etap’] kom ut av leiren i kolonner på fire i bredden, og forflyttet seg mot bukta Zolotoi rog, hvor de skulle ombord på båten. Da kolonnene passerte sentrum, begynte en stor gruppe leninister, rundt 200 av dem, å synge Varshavianka [en berømt polsk-russisk revolusjonær sang]. Vaktene skøyt i lufta og tvang kolonnene til å sette seg ned på bakken, men selv der de satt fortsatte de å synge: ‘Fiendens virvelvinder blåser over våre hoder, mørke krefter undertrykker oss ...’, og deretter: ‘Dere har falt som ofre i den skjebnesvangre kampen’. Man kan forestille seg hvilket inntrykk teksten fra denne store revolusjonære sangen gjorde; den var så velegnet for det daværende øyeblikket: ‘Dere har gitt alt dere kan for den [kampen]...— ‘og dere gikk, lenkene klirret’. De ville vise folket at det var de revolusjonære som ble sendt til Kolyma, dem som gjorde revolusjonen, og som ikke fryktet å dø for folket og for den rettferdige saken. (s. 153-154)

Jarotskij var vel inneforstått med at det som var involvert i Den store terroren var ødeleggelsen og kneblingen av hele tradisjonen, og av revolusjonspartiet:

Leninistpartiet var en forening av felles tenkende, stalinistpartiet er et apparat for realiseringen av partilederens vilje. På dette tidspunktet hadde det blitt nødvendig å erstatte hele partiet, hele det sovjetiske, militære og økonomiske apparatet med helt andre personer. Med dem som hadde vært vant til å tenke, argumentere og uttrykke deres tanker på partikongresser, og forsvare deres synspunkter, de var nå ikke lenger bare unødvendige, de hadde blitt skadelige og måtte tilintetgjøres. (s. 357)

Året 1937 var terrorens høydepunkt. I tillegg til dem som ble arrestert, dømt uten behørig rettsak og skutt, i Moskva og andre byer, ble det samme år og året etter, 1938, utført massehenrettelser av politiske fanger i leirene – mange av dem av Den gamle garden av Bolsjeviker eller medlemmer av Venstreopposisjonen.

Utlendinger ble nå også definerte mål for terroren. Jarotskij minnes at han delte celle med en polakk (han ble for en kort periode i 1937/1938 sendt tilbake til fengsel, før han igjen var tilbake i Kolyma), som var en mann ved navn Javno, en pilot av jødisk opphav, som hadde flyktet til Sovjetunionen på begynnelsen av 1920-tallet og ble utdannet i Den røde armé til flyger.

Han ble arrestert som en avhopper. Det var et direktiv på den tiden: Send alle som kommer fra utlandet til leirene... De pågrep også utenlandske kommunister, og arbeidsløse som hadde flyktet fra Den store depresjonen på begynnelsen av 1930-tallet, folk som trodde på at Sovjetunionen var alle arbeidende folks fedreland. Alt dette ble gjort i navnet til partiet som ble skapt av Lenin under banneret av internasjonalisme og alle folkeslags brorskap. Hadde Stalin kunnet, ville han sågar ha arrestert John Reed som en avhopper. Dersom man tenker på ødeleggelsen av det polske og det tyske Kommunistpartiet før krigen, som ikke ble oppnådd av fascistene men av Stalin, kommer man ikke unna det å lure på om det ville vært mulig å gjøre mer for å diskreditere Oktober-revolusjonens ideer, enn det som ble gjort. (s. 271)

Det som tydeligvis plaget Jarotskij mest var skjebnen til Den gamle garden av Bolsjeviker som han hadde beundret så høyt i hans ungdom. Mot slutten av memoarene reiser han spørsmålet:

Hvorfor døde disse menneskene en slik patetisk død, hvorfor var protestene ingen hørte om, og sultestreikene ingen fikk vite om, de mest ekstreme tiltakene de noen gang gikk til?. … Det overveldende flertallet av dem, og framfor alt de tidligere partimedlemmene, var mennesker som i fascistleirer umiddelbart ville ha organisert en undergrunnsmotstandsbevegelse, og hadde de så dødd, ville de ha dødd som revolusjonære. Hvordan kan man da forklare en slik patetisk død …?

Dette var det ultimate endepunktet på en vei som begynte med frykten for pågripelse, gårsdagens venner og bekjentes offentlige fordømmelser, julingen under avhørene, grove og falske vitnesbyrd mot en selv og mot kamerater, forsøket på å kunne vise, etter allerede å ha krysset den grufulle linja over til den andre siden av sovjetlivet, at en fortsatt hadde selvkontroll, at man var fengslet på grunn av misforståelser, og dette var deres holdning helt til deres siste skrik og deres siste banking og fornedrelse.

Det fantes visse unntak, og det var de menneskene som forsto historiens gang og som møtte slutten med hevet hode, men ikke engang de var i stand til å krysse linja og gå over til et væpnet opprør mot en regjering som de fortsatt betraktet som deres egen. (s. 315-317)

Mens Jarotskijs observasjon er godt gjennomtenkt, mangler den en genuin forklaring.

Det faktum at det ikke ble ytt noen effektiv motstand mot byråkratiets terror hang først og fremst sammen med utviklingen av verdensrevolusjonen. Det var denne revolusjonens forsinkelse, kombinert med den tilbakevendte utviklingen av Russlands økonomi, som i overveiende grad var landbruksbasert, som i de første årene av revolusjonen førte til byråkratiets framvekst. Programmet for «sosialisme i ett land», som sto i direkte motsetning til grunnlaget for 1917-revolusjonen, besørget plattformen til forsvar for byråkratiets interesser.

Nederlagene for revolusjonen i Tyskland, England, Kina og deretter Spania, på 1920- og 1930-tallet, ble i betydelig grad forårsaket av den opportunistiske og nasjonalistiske politikken ført av den staliniserte ledelsen av Den Kommunistiske Internasjonale. [O. anm.: Den tredje internasjonale]

Den resulterende demoraliseringen, ikke bare av det internasjonale, men også det sovjetiske proletariatet, var en viktig faktor i alt av utviklingen som fant sted i Sovjetunionen på 1930-tallet. Trotskij bemerket den gangen at en gjenoppblomstring av klassekampen internasjonalt ville hatt en kraftfull innvirkning på de sovjetiske massenes bevissthet. Utsikter til revolusjonens seier i Tyskland, eller et annet land, ville ha brutt fornemmelsen av isolasjon og omringing, og ville ha oppmuntret den sovjetiske arbeiderklassen til å ta opp kampen mot det forhatte sovjetbyråkratiet.

Selv om Den store terroren i første instans ble muliggjort av kapitalistreaksjonens midlertidige triumfer, var den til syvende og sist forankret i det sovjetiske byråkratiets dype svakhet. Det befant seg kontinuerlig truet av den sovjetiske arbeiderklassen, den potensielle utvidelsen av revolusjonen, og de revolusjonære tradisjonene fra 1917.

Dette forklarer også hvorfor Jarotskij var blant dem som ble målskiver for terroren. Selv om han ikke var en ledende Bolsjevik, ikke en trotskist eller engang medlem av Kommunistpartiet, var han representant for en generasjon som hadde gjennomlevd revolusjonens erfaringer. Bolsjevismens og marxismens tradisjoner hadde satt dype spor i dette samfunnssjiktet.

Terrorens primære mål var den trotskist-sosialistiske fortroppen av opposisjon mot stalinismen. De ble alle, med svært få unntak, myrdet. Det som fant sted var, som sovjethistorikeren Vadim Rogovin så treffende kalte det, «et politisk genocid». Men denne prosessen av politisk kontrarevolusjon og utslettelse betydde ikke bare at trotskistene og tusenvis av sosialister fra Sovjetunionen og utlandet måtte myrdes. Alle som hadde erfart og kunne bære vitnesbyrd om den revolusjonære kulturen og tradisjonene som hadde gitt opphav til 1917-revolusjonen og Trotskijs Venstreopposisjon, de måtte drepes og bringes til taushet. Som Varlam Sjalamov uttrykte det, terroren var rettet mot alle dem som hadde husket «feil del av den russiske historien».

Jarotskijs memoarer er en kraftfull demonstrasjon av det faktum at Oktober-revolusjonen og Venstreopposisjonens kamp hadde en dyptgående og massiv innflytelse på den sovjetiske arbeiderklassen og intelligentsiaen, uansett hvor forvrengt og dårlig forstått det enn var, og til tross for den voldsomme stalinistiske reaksjonen mot 1917-revolusjonen. Den historiske bevisstheten fra disse monumentale kampene, om enn alvorlig kvestet, kunne ikke stalinismen fullstendig få utslettet. Dette er tydelig demonstrert av omstendighetene som rådde da Jarotskij kom til å skrive hans memoarer, under de to siste tiårene av Sovjetunionen.

Jarotskij møtte på slutten av 1940-tallet i Kolyma ei rekke individer tilknyttet Alexander Voronskij, Venstreopposisjonens ledende litteraturkritiker. Disse inkluderte Varlam Sjalamov, nå allment anerkjent som en av Russlands største forfattere om Kolyma. Sjalamov, som selv ikke var partimedlem var imidlertid i årene 1926 og 1927 tilhenger av Venstreopposisjonen, og ble arrestert for å ha delt ut Opposisjonens pamfletter. Sjalamovs litterære oppfatninger var sterkt påvirket av Voronskij, og han beskrev seinere hans Beretninger fra Kolyma som ei «ørefik for stalinismen».

Jarotskij møtte i Kolyma også Voronskijs datter, Galina Voronskaya, og hennes ektemann Ivan Isaev. Alle av dem skulle forbli venner de kommende tiårene, de opprettholdt korrespondanse og skrev deres memoarer om erfaringene og opplevelsene.

Som litteraturviteren Nina Malygina bemerker i hennes introduksjon til Jarotskijs memoarer, var Voronskijs semi-fiksjonaliserte selvbiografi Za zhivoi i mertvoi vodoi [‘For levende og dødt vann’], som Galina Voronskaya var i stand til å få publisert i Sovjetunionen på 1970-tallet, et betydelig forbilde for dem alle. Boka ble skrevet på 1920-tallet og inspirerte unge venstreopposisjonelle på den tiden, og gjorde dem kjent ikke bare med Bolsjevikpartiets historie, men også med metodene for konspiratorisk arbeid, som tidligere ble anvendt under tsarismen, og igjen under stalinismen var blitt en nødvendighet for den revolusjonære tendensen.

Jarotskij skrev hans memoarer fra han startet i1967 til ut på 1970-tallet, under en tid da Bresjnev-regimet hadde rehabilitert Stalin. Betydelige deler av intelligentsiaen, framfor alt dem kjent som «dissidentene», forflyttet seg i denne perioden kraftig til høyre, etter Warszawapaktens invasjon og knusing av Prahavåren i Tsjekkoslovakia i 1968 [lenka er til del én av en serie på fire; her er de påfølgende: del to, del tre, del fire]. Mange tok nå fullstendig avstand fra sosialismen og arven fra Oktober-revolusjonen.

Jarotskijs memoarer er ytterligere bevis for at det fortsatt eksisterte genuint venstreorienterte tendenser, som byråkratiet drev under jorda og undertrykte med den største voldsomhet, mens de stadig mer antikommunistiske delene av dissidentebevegelsen dominerte de intellektuelle strømningene og oppfatningene i Sovjetunionen. De var ofte ikke i stand til å få publisert deres bokverk og memoarer inntil like før, eller til-og-med etter Sovjetunionens oppløsing.

Jarotskij ble selv rehabilitert i september 1956, men han møtte de begrensede avsløringene av Stalins forbrytelser bekjentgjort av Nikita Khrusjtsjov i hans «hemmelige tale» i februar 1956, med stor skepsis. Som mange arbeidere og sosialistiske intellektuelle under epoken kalt ‘Vårløsningen’, følte Jarotskij at en «retur til den virkelige Lenin» var nødvendig, men avskåret fra kontakt med Den fjerde internasjonale som Trotsky hadde grunnlagt i 1938, forsto han ikke hvordan det kunne oppnås. I et brev til Sjalamov, fra desember 1961, skrev han:

Jeg er ikke overbevist om at personkulten ikke vil begrenses til overføringen av aske og fjerningen av Kaganovitsj og noen få andre. Dersom de ville rekonstruere staten slik som [Vladimir] Iljitsj [Lenin] oppfordret til i hans «Stat og revolusjon», da ville jeg si at personkulten er eliminert.» (sitert s. 38-39)

På slutten av hans memoarer bemerket han,

Som alle aspekter av Khrusjtsjovs politikk om dette spørsmålet [avsløringen av stalinismens forbrytelser], var alt halvstekt, selvmotsigende, det var halvsannheter, uten konklusjoner og generaliseringer. Khrusjtsjov publiserte ikke engang hans rapport til den XX. Kongressen, han undergravde stalinismens idol, men han reiste umiddelbart sitt eget. Han gjorde ingenting for å endre samfunnets fundamenter, og begrenset seg til svært overfladiske reformer, før han selv ble offer for en palassintrige som ville ha vært utenkelig i et demokratisk land. (s. 359)

Disse kommentarene er et bemerkelsesverdig vitnesbyrd om det faktum at det eksisterte en venstreorientert opposisjon mot det stalinistiske byråkratiet i etterkrigstidens Sovjetunionen, selv om den forble uten program og uten organisasjon. Det er faktisk Jarotskij og hans generasjons store tragedie at de til tross for deres faste forpliktelser til Oktober-revolusjonen og deres hat mot stalinismen, forble avskåret fra trotskismens og Den fjerde internasjonales program.

Denne historiske forbrytelsen var ikke bare et resultat av stalinismen, men også av pabloistisk revisjonisme, som var en tendens som hadde oppstått innenfor Den fjerde internasjonale. Pabloistene avviste Trotskijs analyse av stalinismens kontrarevolusjonære rolle, og arbeidet for å promotere illusjoner om en angivelig «venstre»-fløy innen byråkratiet – som inkluderte Khrusjtsjov – med målet å få likvidert trotskismen inn i den. Denne orienteringen hjalp stalinismens bestrebelser for å avskjære Den fjerde internasjonales kader fra individer som Jarotskij og mange andre i Øst-Europa og Sovjetunionen, som tydeligvis søkte etter et sosialistisk grunnlag å stå på for å kunne forsvare Oktober-revolusjonen og bekjempe byråkratiet.

Denne påtvungne isolasjonen av sosialister i USSR ble først brutt mot slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet. Etter å ha utvist pabloistene fra Den fjerde internasjonale i og med splittelsen med WRP i løpet av årene 1985 og 1986, var Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i stand til å intervenere direkte i stalinismens krise. ICFI-lederne reiste til Sovjetunionen og etablerte direkte kontakt med ungdommer og arbeidere. Den viktigste av disse relasjonene var den mellom ICFI og Vadim Rogovin, som i mange år hadde arbeidet, isolert, med å få etablert den historiske opptegnelsen om Venstreopposisjonens kamp mot stalinismen, og som nå ble i stand til å forfattet en syv-bind-sterk historiedokumentering av denne kampen.

Da var dessverre ikke Jarotskij lenger i live – han døde i 1983. Vel vitende om at hans memoarer ikke ville se dagens lys i Sovjetunionen mens han enda levde, nektet han likevel å la de to bindene publiseres i Vesten, av frykt for at de skulle bli misbrukt av antikommunister. Han forble imidlertid overbevist om at de til slutt ville finne sitt publikum i Russland, selv om det skulle ta mange år.

Han tok ikke feil. Publiseringen av hans memoarer i Russland mange tiår seinere er en indikasjon på at det, til tross for stalinismens monumentale forbrytelser, som førte til gjenopprettingen av kapitalismen og all dens resulterende forvirring, innen brede lag av befolkningen er betydelig og seriøs interesse for det 20. århundres store historiske spørsmål.

Tatiana Isaeva, Voronskijs barnebarn – som i mange år har arbeidet for å gjenopprette hans manuskripter, og først publiserte dem på egen hånd – så vel som Nina Malygina, fortjener stor ære for den tjenesten de har utført ikke bare for arbeidere, intellektuelle og unge mennesker i Russland, men også internasjonalt. 2021-utgaven av det andre bind av Jarotskijs memoarer er vakkert redigert, og inkluderer grundige fotnoter samt en introduksjon skrevet av Malygina, som plasserer verket i dets bredere litterære og historiske kontekst.

Under betingelser av NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, og den uopphørlige, reaksjonære og ignorante bakvaskelsen av det russiske folket og alt av russisk historie og russisk kultur, er oversettelsen av Jarotskijs memoarer for et bredere internasjonalt publikum et presserende anliggende. Bøkene vil kunne spille en betydelig rolle i å koble nye generasjoner av sosialister sammen med sosialistbevegelsens og intelligentsiaens store historiske tradisjoner i Russland, der de i det 21. århundre kjemper for fullføringen av den sosialistiske verdensrevolusjonen.