Etter at president Emmanuel Macrons valgallianse «Ensemble!» [‘Sammen!’] mistet sitt absolutte flertall i Nasjonalforsamlingen i søndagens andre runde av parlamentsvalgene, har det oppstått en regjeringskrise i Frankrike. Nå leter Macron desperat etter pålitelige allierte for å danne et parlamentarisk flertall, for å få pålagt hans politikk for sosiale innstramminger, og imperialistkrig mot Russland. For dette formålet møtte han tirsdag Fabien Roussel, generalsekretær for det stalinistiske Franske Kommunistpartiet (PCF).
I et intervju med Le Parisien onsdag morgen forsøkte Roussel kynisk å berettige hans møte med Macron, der han samtidig som han erkjente arbeidernes sinne mot «de rikes president» sa han lot døra stå åpen for en «Ensemble!»-PCF-koalisjonsregjering.
Om Macron sa Roussel: «Han vurderer enten konstitueringen av en nasjonal enhetsregjering, dersom det er parter til å delta i den,» eller «å søke støtte fra sak-til-sak», hver gang han presenterer en lovproposisjon til Nasjonalforsamlingen.
Begge strategiene innebærer å integrere PCF og andre partier i Ny folkelig, ecologisk og sosial union (NUPES) under ledelse av Jean-Luc Mélenchon, inn i Macrons planlagte angrep på arbeiderklassen. I det første tilfellet ville Macron trenge allierte i tillegg til de 246 setene som ble vunnet av «Ensemble!», for å oppnå et flertall på minst 289 seter i Forsamlingen. I det andre tilfellet ville opposisjonspartiene stemme for lovforslagene hans «fra sak-til-sak» og stilltiende støtte ham ved å nekte å framsette mistillitsforslag mot hans regjering i Nasjonalforsamlingen.
Roussel sa han ville foretrekke det andre alternativet, men at han var åpen for en regjeringsallianse med Macron. Han fortalte Le Parisien: «Emmanuel Macron spurte meg om en Nasjonal enhetsregjering var en løsning. ... Jeg sa da umiddelbart til presidenten: ‘Det er et slikt klima av mistillit mot deg at det ikke er tenkelig.’ Det ville ikke bli forstått.»
Hindringen Roussel ser for seg er i realiteten ikke at arbeidere ikke ville forstå Macron-PCF-alliansen, men at de ville forstå så altfor godt hva det betyr angående PCF. Et parti som kunne tenke seg å inngå en slik allianse er et imperialistredskap. PCFs passering inn i Macrons leir ville påtvinge arbeidere i kamp mot Macron nødvendigheten av å bryte med alle partier og fagforeningsbyråkratier tilknyttet PCF og NUPES.
Roussel la faktisk umiddelbart til at dersom det ikke var for hans frykt for arbeidernes reaksjon, ville PCF forent seg med Macron. Med henvisning til PCFs inntreden i en kapitalistregjering etter kollapsen av det nazikollaborerende Vichy-regimet på slutten av andre verdenskrig, sa han: «Vi har allerede deltatt i en nasjonal enhetsregjering, i 1945, sammen med general de Gaulle; det er ikke noe som sjokkerer oss.»
Denne referansen til la Liberation, og til frigjøringskampene, er et kynisk forsøk på å besørge et falskt «venstre»-dekke for hans og PCFs manøvrer med Macron.
PCF var i 1945 verken revolusjonært eller marxistisk, men et stalinistisk parti. Helt fra dannelsen av Folkefronten i 1935 og til det stalinistiske byråkratiets likvidering av Sovjetunionen i 1991 var PCF en alliert av byråkratiet som hadde tilranet seg makten i Sovjetunionen. Basert på sitt nasjonalistiske perspektiv for å stabilisere fransk kapitalisme, blokkerte partiet en revolusjon i 1945, og avviklet militsene og arbeiderkomitéene som hadde utgjort hoveddelen av la Resistance, motstanden mot kollaboratørregimet og naziokkupasjonen. Partiet jaktet ned og myrdet trotskister, etter å ha deltatt i Stalins komplott for å myrde Trotskij i Mexico.
Macrons program i dag har imidlertid ingenting å gjøre med de sosiale reformene, finansiert ved hjelp av USAs Marshallplan, som ble implementert i Frankrike ved hjelp av PCF etter den andre verdenskrigen: Et sosialt sikkerhetsnett, offentlige pensjoner, nasjonaliseringer av industrien. Macron, de rikes president, har ingen reformer å komme med. Han plyndrer i stedet arbeiderne for å finansiere imperialistkrigen mot Russland og den massive berikelsen av de besittende klassene.
Denne politikken, implementert i alle NATO-imperialistlandene, provoserer fram en intens, internasjonal arbeiderklassemotstand. Den nasjonale jernbanestreiken i Storbritannia har blitt til en direkte konfrontasjon med den forhatte Boris Johnson-regjeringen. Over hele Europa streiker flyplassarbeidere og helsetjenestepersonell mot resultatet av den katastrofale offisielle håndteringen av pandemien. I Frankrike og internasjonalt er det kamper i opposisjon mot inflasjonen, som igangsetter en politisk offensiv fra arbeiderklassen mot alle kapitalistregjeringer.
I denne konteksten markerer Roussels mønstring for en mulig «nasjonal union» med Macron nok en voldelig dreining av PCF til høyre. PCF-apparatet, som siden 1991 har vært fratatt sin sosiale base i arbeiderklassen, har vært alliert med det borgerlige Sosialistpartiet (PS) Macron kom ut av, og har vært et tomt skall drevet av småborgerlige operatører finansiert av staten og storselskaper. I frykt for enhver arbeiderklasseoffensiv som ville true partiets plass innen den etablerte orden, er det instinktivt på den eksisterende ordens side.
Fagforeningsbyråkratiet i sentralorganisasjonen CGT, la Confédération générale du travail, som har vært nært tilknyttet PCF siden den andre verdenskrig, fordømte de «gule vest»-protestene voldsomt da de begynte. Som et ekko av de stalinistiske bakvaskelsene av trotskister, som PCF kalte «Hitler-trotskister», gjentok CGT-sjef Philippe Martinez stadig at det «brune» (dvs. nyfascist-sentimenter) gjemte seg under de gule vestene.
Roussel erklærer i dag åpent hans støtte til politiet og jobber for å gjøre Marine Le Pens nyfascistparti Nasjonal Samling (RN) [Le Rassemblement national] til den ledende opposisjonsgruppa til Macron i Nasjonalforsamlingen.
Roussel tilsluttet seg tirsdag PS-ledelsen og avviste Jean-Luc Mélenchons oppfordring om å danne ei samlet NUPES-parlamentsgruppe. Det forslaget ville ha gjort NUPES til den ledende opposisjonsgruppa til Macron i Nasjonalforsamlingen, med 142 representanter, foran RNs 89. Men Roussel sa han nektet å organisere ei NUPES-parlamentsgruppe, fordi han ble fornærmet av Mélenchons kritikk av politiet.
Roussel fordømte Mélenchons kommentarer om at politiet «dreper», etter at politiet myrdet bilister midt i Paris, og sa han «ikke kjente seg igjen i visse bemerkninger gjort i navnet» til NUPES. Han kalte Mélenchons kommentarer et «amalgam», der han baktalte politiet, og han beskyldte Mélenchon, som under presidentvalgkampen oppnådde 7,7 millioner stemmer fra i all hovedsak urbane velgere, for å være av interesse for «en del av Frankrike, den delen som er fra byene, og ikke delen fra landsbygda».
Han la til: «Jeg kan føle at i mitt land, på landsbygda i Frankrike, der krenker disse kommentarene [fra Mélenchon] franskmenn, som ikke blir forstått.»
Roussel, som med helheten av NUPES, er fiendtlig innstilt til klassekampen og arbeiderklassens akselererende dreining til venstre. De gjør ingenting for å mobilisere de millioner av arbeidere som stemte på dem, til streiker eller protester. De frykter faktisk velgerstøtten de oppnådde i arbeiderklassen, og reagerer med å prøve å demoralisere deres velgere så mye som mulig. Derfor kryper Roussel foran politiet, og ved å signalisere sitt medspilleri med Macron, gir han Le Pen en åpning til fortsette å framstå som den eneste opposisjonen til Macron.
Kampen mot krig, innstramminger og framveksten av det ytre høyre kan bare føres av den internasjonale klassekampen. Roussels kommentarer er nok en advarsel om alle organisasjonenes bankerott, inkludert NUPES, som allierer seg med stalinismen. Alternativet er byggingen av Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som en fortropp som slåss, midt under oppsvinget av klassekampen, for å vinne arbeidere over til perspektivet for en sosialistisk overføring av makt til arbeiderklassen.