Spanias koalisjonsregjering av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos har forlangt at NATO anser migrasjon, så vel som matusikkerhet og terrorisme, som «hybridtrusler». Denne referansen til NATOs fordømmelser av russisk «hybrid krigføring» før krigen i Ukraina, kommer nå der Madrid forbereder sitt vertskap for 2022 NATO-toppmøtet, fra 28. til 30. juni.

PSOE-utenriksminister Jose Manuel Albares sa til Reuters at den spanske regjeringen har til hensikt å presse på for å få inkludert disse «ikke-militære» truslene i NATOs «Strategic Concept»-dokument, alliansens nye politiske veikart for det neste tiåret. Dokumentet, som skal utarbeides under konferansen, skal beskrive NATOs «oppdrag» midt under krigen i Ukraina, på toppmøtet der også opptaket av Sverige og Finland som nye alliansemedlemmer er til behandling.

NATO må også styrke sin «sørlige flanke» – det vil si Sahel og Maghreb – sa Albares til Reuters, samtidig som militæralliansen pøser våpen og militærkjøretøy for milliarder av dollar til Ukraina for å føre NATOs stedfortrederkrig mot Russland.

«Vi vil at det skal anerkjennes,» sa Albares, «at det også kommer alvorlige trusler fra den sørlige flanken. Terrorisme, cybersikkerhet, politisk bruk av energiressurser og irregulær migrasjon har innvirkninger på vår suverenitet.» Inkluderingen av disse «hybride truslene» i NATOs strategiske dokument, så vel som en eksplisitt henvisning til «sørflanken», ville ha en «avskrekkende» effekt, hevdet Albares.

PSOE-Podemos-regjeringens karakterisering av migrasjon som en «hybrid trussel» er ikke bare en erklæring om Madrids intensjon om å igangsette et brutalt tilslag mot flyktninger og asylsøkere. Madrid har til hensikt å instrumentalisere ankomsten av noen få tusen flyktninger i året til landets grenser for å presse på for nykoloniale kriger og intervensjoner i de ressursrike regionene i Nord-Afrika og i Afrika sør for Sahara.

«Ingen må være i tvil om at disse hybride truslene kan anvendes til å utfordre vår territoriale integritet og vår suverenitet,» fortsatte Albares. «Vi trenger ikke å gjøre noe nytt; vi må bare ta med i betraktning at ei rekke trusler kan komme fra den sørlige flanken, som til enhver tid kan fordre en defensiv reaksjon fra NATOs side, akkurat som det vi ser på den østlige flanken.» [utheving tilføyd]

Dette er intet mindre enn en oppfordring til NATO om å gjøre Maghreb og Sahel til et nytt Ukraina, ved å hevde sine interesser i denne regionen via stedfortrederkriger, eller til-og-med direkte militær intervensjon.

Dersom migrasjon skulle bli anerkjent som en strategisk, «hybrid» trussel, reiser det flere spørsmål. Ville ankomsten av flyktninger til NATO-blokkas sørlige grenser utgjøre et «angrep» på alliansen? Vil dette utløse Artikkel 5 i NATO-traktatem, som forplikter alle 30 medlemsland til å komme til Spanias «forsvar», ved å føre krig mot fattige stater i Afrika eller Midtøsten?

Hvilket land ville bli ansett som aggressoren? Det som flertallet av migrantene kommer fra? Eller et hvilket som helst land som flyktninger passerer gjennom på deres vei til Europa, og som ikke pågriper dem? Hvert av disse scenarioene risikerer utbrudd av en storskala krig.

I denne forbindelsen er det viktig å merke seg at Albares formulerte hans reaksjonære krav som del av NATOs pågående konflikt med Russland, og forklarte at intervensjoner i Sahel og Maghreb ville være nødvendig for å bekjempe den «voksende russiske innflytelsen» i regionen. Med henvisning til utplasseringen av russiske leiesoldater fra WagnerGroup i Mali, uttalte han: «Russlands tilstedeværelse [i Mali] hjelper ikke til noe som helst, hjelper ikke til å fremme demokratiet, til å stabilisere, bidrar ikke til noe i det hele tatt.»

Albares’ uttalelser påminner hendelser i fjor høst. Da noen tusen flyktninger fra Irak, Syria, Jemen og andre krigssoner i oktober og november prøvde å komme inn i EU fra Hviterussland, fordømte europeiske politikere og media Hviterusslands president Alexander Lukasjenko for angivelig å ha anvendt flyktninger og migranter som et våpen i en «hybridkrig». Deres mål var å tilspisse spenningene med Hviterussland, et land alliert med Russland, som del av deres kampanje for å militært omringe og i siste instans føre krig mot Russland.

Spanias oppfordringer om et strategisk fokus på den «sørlige flanken» kommer midt under eskalerende spenninger mellom Spania og Algerie, utløst av konflikten mellom Algerie og Marokko over Vest-Sahara.

Relasjonene mellom Algerie og Spania har vært anstrengte siden PSOEs statsminister Pedro Sánchez anerkjente Marokkos krav på Vest-Sahara i midten av mars. Vest-Sahara er den tynt befolkede tidligere spansk kolonibesittelsen langs Marokkos sørvestlige grense, som har betydelige mineral- og fosfatreserver. Rabat har lenge forsøkt å bringe Vest-Sahara under marokkansk administrasjon som en «autonom region».

Algerie, som har støttet den pro-saharawiske uavhengighetsgruppa Polisario Front, kalte sin ambassadør til Madrid hjem, etter at Spania avsluttet landets lengestående nøytralitet i denne konflikten. Den 8. juni framkom det rapporter om at Alger offisielt hadde avsluttet Algeries 20-årig-lange vennskapsavtale med Spania, selv om den algeriske regjeringen seinere benektet rapporten.

Den spanske regjeringen frykter at Algerie, som i 2021 besørget 40 prosent av Spanias naturgassimport, nå kan kutte energiforsyningen til landet. Dette kommer samtidig som EUs og NATOs kampanje for en energiembargo mot Russland, EUs største olje- og gassleverandør, midt under krigen i Ukraina.

Nadia Calviño, Spanias økonomiminister og første visestatsminister, prøvde å få lagt skylden på Madrids forverrede relasjoner med Algerie på Russland, og fortalte Catalunya Radio at hun «allerede hadde sett at Algerie var mer og mer på linje med Russland. [Beslutningen] overrasket meg ikke så veldig mye. Det viktige er at EU reagerer med enhet og besluttsomhet.»

Oppfordringen om at flyktninger skal betraktes som en type «hybrid» krigføring er en vesentlig opptrapping av Madrids ondsinnede antimigrantkampanje, som regjeringen har tatt direkte fra programmet til det høyreekstreme partiet Vox.

Vox erklærte i en uttalelse den 18. mai: «Den marokkanske regjeringen fortsetter å angripe Spania gjennom sine fiendtlige handlinger mot de autonome byene», Spanias nordafrikanske enklaver Ceuta og Melilla. Vox refererte til migranter langs de spansk-marokkanske grensene som «hybrid krigføring», og fortsatte: «Aggresjonen som Spania lider, finner ikke noen respons i møte med Marokkos fiendtligheter.»

Vox’ egne kommentarer gjenspeiler dem avgitt av statsminister Sánchez i mai i fjor. Da flere tusen marokkanske migranter prøvde å krysse over til Ceuta, så godt som anklaget Sánchez den marokkanske regjeringen for å føre krig mot Spania. Rabat, som angivelig hadde åpnet sin side av grensa som gjengjeldelse for Spanias tidligere posisjon i Vest-Sahara, hadde «anvendt immigrasjon», sa Sánchez, «på grunn av uenigheter i utenrikspolitikken».

Sánchez erklærte at dette var «uakseptabelt» og beslektet med «angrep mot grenser».

PSOE-Podemos-regjeringen har allerede blod fra tusenvis av flyktninger på sine hender. Blokkeringen av «legale» ruter for å komme inn i Spania har tvunget desperate migranter til å foreta farefulle sjøseilas i utrygge eller provisoriske fartøyer, der tusenvis har druknet på havet. Fredag ble dusinvis av afrikanske migranter drept og hundrevis skadet da de forsøkte å klatre over grensegjerdet mellom Marokko og enklaven Melilla.

PSOE-Podemos-regjeringen av krigshissere har tegnet seg fullt med på NATOs krig mot Russland og driver nå kampanje for eskalering av imperialistkonflikt i utlandet, alt mens den slår ned på flyktninger langs sine grenser og mot arbeideropposisjonen hjemme. Det avgjørende er å få bygget en antikrigbevegelse i arbeiderklassen, i uforsonlig opposisjon til pseudo-venstre-partier som Podemos, og forsvare flyktninger og migranter som del av kampen for sosialisme i Spania og internasjonalt.