Rundt 1 500 ansatte fra Ceylon Petroleum Corporation (CPC) holdt mandag en demonstrasjon mot den srilankiske regjeringens plan om å privatisere det statseide selskapet. Demonstrantene samlet seg ved parken Viharamahadevi i sentrum av Colombo, og marsjerte ca. to kilometer til energidepartementet.

I nesten tre timer ropte de ut slagord foran departementet, og viste plakater med påskrifter som «Slutt på salget av CPC», «Om CPC stenges, da vil oljeprisene stige» og «Forsvar det nasjonaliserte raffineriet».

Protesten ble kalt av fagforbundet Petroleum Trade Unions Collective (PTUC), ei gruppe sammensatt av 11 fagforeninger, deriblant Petroleum General Workers Union (PGWU), Progressive Workers Union, Sri Lanka Nidahas Sevaka Sangamaya (SLNSS) og Jathika Sevaka Sangamaya.

Disse fagforeningene er henholdsvis tilknyttet partiene Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), Sri Lanka People’s Front (SLPP), Sri Lanka Freedom Party (SLFP) og Samagi Jana Balawegaya (SJB). SLPP er det dominerende partiet i president Ranil Wickremesinghes regjering.

Mens arbeidere er fast bestemt på å slåss mot privatiseringsagendaen sammenkalte PTUC imidlertid protesten som et virkemiddel for å slippe ut damp og for å få lagt lokk på arbeidernes raseri.

Fagforeningsledere overleverte et brev til departementet der de ba om at privatiseringen må stanses. Denne meningsløse appellen har allerede blitt avvist, gjentatte ganger, av energiminister Kanchana Wijesekara. Han sa søndag til media at han hadde snakket med fagforeningene, og avvist deres krav.

Regjeringen foreslår i første omgang å selge 800 av CPCs 1 200 bensinstasjoner til utenlandske selskaper, som Lanka Indian Oil Company (LIOC), det kinesiske selskapet Sinopec, Petroleum Development Oman, og Shell. I siste instans har den til hensikt å avvikle alle selskapets besittelser, inkludert lagringsanlegg, oljeraffinering og andre fasiliteter.

Privatiseringen av CPC er del av et bredere innstrammingsprogram diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF), som Wickremesinghe-regjeringen er fast bestemt på ubønnhørlig å implementere. Arbeiderklassen og de fattige blir tvunget til å bære hele byrden av ei økonomisk krise uten sidestykke, forsterket av pandemien og USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland.

Sri Lankas reserver av utenlandsk valuta er tømt, reiselivsnæringen har kollapset, og pengeoverføringer fra utlandet og landets eksporter har falt kraftig. Regjeringen har ikke på lenge hatt midler til å importere olje, som førte til mangel på drivstoff til kjøretøy og til elektrisitetsproduksjonen. De lange strømavbruddene fortsetter.

Protester fra arbeidere og fattige mennesker kulminerte i en masseoppstand, som begynte i begynnelsen av april, med krav om avgangen til daværende president Gotabhaya Rajapakse og hans regjering, og en slutt på den sosiale katastrofen. Dagene 28. april og 6. mai holdt millioner av arbeidere én-dagsstreiker der CPC-ansatte deltok. Denne mektige bevegelsen tvang Rajapakse til å flykte fra landet.

Wickremasinghe-regjeringen trapper nå imidlertid opp angrepene på levestandarder. I tillegg til CPC har den som mål å privatisere landets elektrisitetsvesen, Ceylon Electricity Board (CEB), og det er nedsatt en komité for å planlegge pågående restrukturering og privatiseringer.

SLNSS-generalsekretær Nishantha Ranaweera erklærte demagogisk i en tale til demonstrantene: «Dersom regjeringen ikke kan styre selskapet, da kan arbeiderne gjøre det.» PGWU-president Asoka Ranvala sa: «Dersom ministeren ikke er beredt til å høre på arbeiderne, da er vi beredt til å mobilisere det gjengse folk for å jage bort parlamentet.»

Slike uttalelser er forsøk på å lure arbeidere. Disse fagforeningene og de politiske partiene de er tilknyttet er fullt ut forpliktet til IMFs agenda.

Under generalstreikene i april og mai forsøkte fagforeningene å avlede massebevegelsen inn bak kravet om en interimsregjering bestående av alle kapitalistpartiene.

Arbeidere kan ikke slåss mot privatisering, og forsvare deres jobber og lønninger innenfor disse prokapitalistiske organisasjonene. Arbeidere må ta beslutningsprosessen over i deres egne hender, for å bygge en forent bevegelse av hele arbeiderklassen, mot sparepolitikk og innstramminger. Dette fordrer byggingen av aksjonskomitéer, uavhengige av fagforeningene og kapitalistpartiene, komitéer som er demokratisk kontrollert av arbeiderne selv.

De hensynsløse angrepene på arbeiderklassens levestandarder og grunnleggende rettigheter kan bare nedkjempes gjennom en politisk kamp for å felle regjeringen og avskaffe profittsystemet. Produksjon og distribusjon må legges over i arbeiderklassens hender, som vil reorganisere økonomien etter sosialistiske retningslinjer.

For å legge fundamentene for en arbeidernes og bøndenes regjering, har Socialist Equality Party (SEP) oppfordret til en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdsliterne, bygd av aksjonskomitéer på hver eneste arbeidsplass og plantasje.

SEP-aksjonister diskuterte dette programmet med arbeidere under mandagens protest.

Kamal Ratnayake, en arbeider fra CPCs forsyningsavdeling, sa: «Jeg kom til denne protesten mot privatisering også for å forsvare våre rettigheter, men jeg har ingen tillit til disse fagforeningene.»

Han minnet om protestene mot Rajapakse-regjeringen, og sa: «Vi tilsluttet oss disse protestene. Men hva skjedde? Gotabhaya ble vi kvitt, men en annen ondsinnet mann har erstattet ham.» Han var enig i at «arbeidere ikke kan forsvare deres rettigheter ved å erstatte en kapitalistregjering med en annen. Arbeidere trenger en alternativ politisk bevegelse for å slåss for deres rettigheter.»

** image 4; caption: Petroleum Corporation-arbeideren Anuradha Sri Nalaka (til venstre) i samtale med WSWS-reportere, 22. august 2022 [Foto: WSWS]

Anuradha Sri Nalaka, en kontorist, fordømte regjeringen og mediekampanjen mot CPC-arbeidere. «De sier vi har massive lønninger. Det er ikke sant. Overtid og andre godtgjørelser er redusert.»

Han la til: «Det er vanskelig å klare seg med de lønningene vi har, nå med de stigende levekostnadene. Jeg tjener rundt 42 000 rupier [NOK 1 129] etter fradragene.»

I diskusjonen om Wickremesinghes forslag om å danne en allpartiregjering, sa han: «Alle regjeringene kom til makten ved å lure oss. Rajapakse-regjeringen ga forskjellige løfter. Men hva skjedde? Folket har falt fra stekepanna ned i bålet. Wickremesinghe vil at folket skal bære byrden.»

En arbeider fra lagringsanlegget Muthurajawela, i utkanten av Colombo, sa: «De kalte flere protester mot å overlevere bensinstasjoner til ILOC, og overleveringen av Trincomalee-oljelagrene til India. Men deres begrensede symbolstreiker klarte ikke å stoppe noe av det.»

Han snakket om JVPs kampanje for en ny regjering med et nytt mandat. «Jeg tror ikke på JVP. Jeg opplevde hva partiet gjorde i 1989 og 1990. De angrep arbeidere og forlot organisasjoner. De ble med i [tidligere president] Chandrika Kumaratungas regjering.»

Arbeideren sa at han ville studere SEP-uttalelsen som ble distribuert blant demonstrantene, som oppfordrer til en Demokratisk og Sosialistisk Kongress. Han sa: «Jeg er enig i at arbeidende mennesker ikke kan få deres rettigheter under kapitalistregjeringer. Jeg er også enig i å bygge en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderne.»