IMF kunngjør preliminær låneavtale for Sri Lanka

Det internasjonale pengefondet (IMF) kunngjorde torsdag i forrige uke at det var oppnådd en preliminær avtale med den srilankiske regjeringen på stabsnivå, for et fire-år-langt program for å besørge en lånefasilitet for $ 2,9 milliarder, med forbehold om godkjenning av IMFs styre.

Peter Breuer, IMFs øverste delegasjonssjef, til høyre, der han uttaler seg sammen med Masahiro Nozaki, delegasjonssjef for Sri Lanka, ved hans side, under en pressekonferanse i Colombo, Sri Lanka, den 1. september 2022. [Foto: AP Photo / Eranga Jayawardena] [AP Photo/Eranga Jayawardena]

President Ranil Wickremesinghe, som hyllet IMF-avtalen som «begynnelsen av en ny økonomisk æra», erklærte: «Begynnelsen vil bli vanskelig, men vi vet at etter hvert som vi kommer videre vil vi gjøre flere framskritt.»

Den såkalte «nye økonomiske æra» med dens «vanskelige begynnelse» er ikke noe annet enn en ny runde med brutale innstramminger, for å få arbeidere og de fattige til å betale for landets uforlignelige økonomiske krise.

Følgende vidtrekkende og harde tiltak er blant nøkkelelementene i IMF-programmet:

* «Heving av skatteinntektene for å støtte budsjettpolitisk konsolidering.» Det er foreslått vesentlige skattereformer for dette formålet. Samtidig med et utvidet grunnlag for inntektsbeskatning av selskaper, forlanger IMF å gjøre den personlige inntektsbeskatningen «mer progressiv». Det betyr å utvide skattenettet til å omfatte arbeidere og personer med lave inntekter. Det foreslås også ytterligere heving av merverdiavgiften (moms), som uunngåelig vil ramme de fattigste samfunnssjiktene.

Målet er å skaffe til veie store nye inntekter for å sikre et budsjettoverskudd i 2025 på 2,3 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), fra årets nåværende estimerte underskudd på 9,8 prosent.

En slik reversering fra underskudd til overskudd på to år kan bare oppnås ved en massiv økning av skattene, i tillegg til dype inngrep i offentlige utgifter til essensielle tjenester, deriblant helse- og utdanningsvesenet, og en vesentlig nedbemanning av den offentlig sektor gjennom omfattende sletting av arbeidsplasser.

* «Introdusering av prissetting basert på kostnadsdekning for drivstoff og elektrisitet, for å minimere risikoer for budsjettkonsekvenser som oppstår fra statseide foretak (SOE).»

IMF-teamet «hilste velkommen» regjeringens allerede implementerte prisøkninger. Disse har inkludert de siste månedenes enorme, massive økninger av drivstoffprisene, en økning i strømprisene med 75 prosent, og vanntariffer med 127 prosent. Prisene er satt til å stige ytterligere i takt med verdensmarkedet. Privatisering av statseide virksomheter er også del av «reform»-agendaen.

* Demping av innvirkningen av den nåværende krisa på de fattige og sårbare, ved å heve sosiale utlegg, og forbedre dekningen og målrettingen av sosiale sikkerhetsnettprogrammer.

Denne såkalte demping skal gjøres på bekostning av den arbeidende befolkningen. Regjeringen la mandag fram en lovproposisjon om sosial trygghet, basert på innføringen av en ny skatt på 2,3 prosent for å finansiere et sosialt sikkerhetsnett for de aller mest utsatte. Midt i en desperat sosial krise som berører millioner pålegges det med andre ord en ny skatt for å besørge en liten slant til de aller fattigste. «Målretting» betyr en ytterligere begrensing av hvem som vil motta noen assistanse.

* Gjenoppretting av prisstabilitet gjennom data-drevet pengepolitisk handling, og konsolidering av budsjettet. For å kunne implementere disse politiske orienteringene må sentralbanken ha autonomi.

Sentralbanken skal med andre ord fungere som IMFs politimann for en hensynsløs overvåking av regjeringens politiske disposisjoner, samtidig som den justerer rentenivåer og pengepolitiske retningslinjer, i tråd med internasjonal finanskapitals forlangender.

* Markedsdrevet politikk for fastsettelse av valutakursen bør implementeres.

Dette vil ytterligere devaluere den srilankiske rupien, allerede svekket med 80 prosent hittil i år.

IMF-representantenes bemerkninger viser at det kom til en stabsnivå-avtale fordi den srilankiske regjeringen raskt begynte å iverksette innstramminger. Angrepet på den arbeidende befolkningens levekår har blitt intensivert siden Wickremesinghe tiltrådte presidentskapet 14. juli. Han la i forrige uke fram et interimsbudsjett for resten av året, som utdypet de sosiale angrepene.

Peter Breuer, IMFs toppsjef for delegasjonen til Sri Lanka, uttalte torsdag i forrige uke til media i Colombo at «den preliminære avtalen er et signal fra srilankiske myndigheter om at de er forpliktet til omfattende reformer» og «forsikrer kreditorene at den vil gjenopprette landets betalingsevne ...»

Som del av denne forpliktelsen vil ytterligere brutale tiltak bli varslet i 2023-budsjettet, som etter planen legges fram i november.

Sri Lanka «misligholdt midlertidig» den 12. april tilbakebetalinger på lån som utgjør $ 51 milliarder til internasjonale kreditorer. Landet må nå i år tilbakebetale $ 7 milliarder i gjeldsbetjening.

IMF vil bare godkjenne sin første delutbetaling av det nye lånet dersom pengefondet er tilfreds med at innstrammingene blir implementert. IMF-representanten Masahiro Nozak advarte for at «en gjennomgang vil gå forut for hvert sett av utbetalinger.»

Land i Parisklubben, bestående hovedsakelig av EU og India, ønsket avtalen velkommen. Kina uttrykte også sin vilje til å samarbeide med andre land for å restrukturere Sri Lankas gjeld. Japans finansminister Shunichi Suzuki oppfordret sist fredag land som har lånt Sri Lanka penger til å diskutere landets gjeldsrestrukturering.

Kreditorer kunne forskyve tilbakebetalingsdatoer, eller foreta små reduksjoner av rentenivåene, men bare for å sikre at lån blir tilbakebetalt i deres helhet. For å tilbakebetale disse internasjonale finanshaiene skal Colombo-regjeringen nå klemme det ut av allerede lidende arbeidere og fattige.

Statsminister Dinesh Gunawardena erklærte, i hans uttalelse om IMF-avtalen: «Vi har i flere tiår konsumert langt mer enn våre sparemidler. Følgelig har vår gjeld økt massivt forholdsmessig... I framtiden vil vi måtte gjøre store oppofrelser, for å finne løsninger på faktorene som førte til denne katastrofale fiaskoen.»

Det er ikke arbeidere og de fattige som er ansvarlige for landets massive gjeldsforpliktelser. Det er kapitalistklassen og dens påfølgende regimer som tok opp disse lånene for å øke deres profitter og oppveie innvirkningen av den forverrende globale kapitalistkrisa. Halvparten av lånene var for å føre den blodige krigen mot tamiler som pågikk i nesten tre tiår, ødela økonomien og store områder av øya.

Handelskammeret Ceylon Chamber of Commerce, landets sentrale big business-lobby, utstedte en uttalelse som forsikret deres støtte til IMF-agendaen. Selskapseliten anser den som et virkemiddel for å lindre den umiddelbare krisa, og åpne nye veier for å hente ut profitter, blant annet gjennom privatiseringen av statseide næringsvirksomheter.

Sist fredags avstemming for interimsbudsjettet avslørte opposisjonspartiene, og det reine hykleriet i deres kritikk av regjeringen. Budsjettet ble vedtatt med 120 stemmer, med bare fem stemmer imot, i parlamentet med 225 seter.

Thusara Indunil Amarasena, talsmann for opposisjonspartiet Samagi Jana Balavegaya (SJB), erklærte: «Som parti har vi besluttet verken å støtte eller motsette oss president Wickremesinghes budsjett, og i stedet for å avstå fra å stemme.» Han forklarte at beslutningen var fordi SJB ikke ønsket å sette IMF-samtalene i fare.

Partiet Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) stemte imot budsjettet, men ingen av deres parlamentsmedlemmer uttalte seg mot IMFs innstrammingstiltak. I budsjettdebatten ba JVP-leder Anura Kumara Dissanayake ganske enkelt om «en ny regjering» med «et nytt mandat» – med andre ord, en regjering bedre i stand til å pålegge IMFs forlangender.

M. A. Sumanthiran, talsmann for partiet Tamil National Alliance (TNA), er langt fra uenig i IMF-programmet, men sa til regjeringen: «Budsjettet må være i samsvar med IMFs økonomiske reformprogram, og makroøkonomiske rammeverk.»

Finansratingbyrået Fitch Rating ga uttrykk for frykten i internasjonale finanskretser for den sosialt eksplosive situasjonen på Sri Lanka, og advarte: «Politisk ustabilitet vil utgjøre en risiko for gjennomføringen av reformer... Ytterligere sosiale utlegg er kanskje ikke tilstrekkelige til å forhindre offentlig opposisjon, spesielt gitt at regjeringens støtte i offentligheten synes svak...»

Sri Lanka har siden april vært oppslukt av protester og streiker som har involvert millioner av arbeidere og fattige. De forlangte avgangen av tidligere president Gotabhaya Rajapakse og hans regjering, og krevde også en slutt på en voldsom inflasjon, manglene på livsnødvendigheter og de daglige lange strømavbruddene. Rajapakse flyktet fra landet under de enorme protestene.

Denne massebevegelsen ble imidlertid forrådt av fagforeningene, støttet av pseudo-venstre-partiet Frontline Socialist Party (FSP), som gjorde alt hva de kunne for å begrense bevegelsens omfang og få lenket den til kravet om en midlertidig kapitalistregjering sammensatt av alle partiene. Resultatet er Wickremesinghe-regjeringen som implementerer de enda tyngre byrdene på den arbeidende befolkningens rygg – alt av det med støtte fra opposisjonspartiene.

Styringsklassen på Sri Lanka og finanskapitalens internasjonale representanter er seg meget bevisst at raseriet igjen brygger blant de brede folkemassene. Wickremesinghe har siden han kom til makten intensivert politiets og det militæres represjon av antiregjeringsdemonstranter. Hundrevis er arrestert. Etter brutale politiangrep på demonstrerende studenter sendte Wickremesinghe tre studentledere til interneringsleirer, ved bruk av den drakoniske loven om forebygging av terrorisme, Prevention of Terrorism Act.

Arbeiderklassen må forberede sin egen motoffensiv mot denne pådriveren for sparepolitikk og innstramminger, ved bruk av sine egne klassemetoder, og få samlet bak seg de fattige på landsbygda. Socialist Equality Party (SEP) oppfordrer arbeiderne og landsbygdmassene til å bygge deres egne aksjonskomitéer på arbeidsplasser og i nabolag, uavhengige av kapitalistpartier og fagforeninger, for å slåss for deres sosiale og demokratiske rettigheter.

SEP fører kampanje for en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdmassene basert på valgte representanter fra disse aksjonskomitéene. Mobiliseringen av arbeidere og de fattige på landsbygda i denne kampen vil bane vei for en politisk kamp for en arbeidernes og bøndenes regjering for implementering av sosialistisk politikk.

Loading