President Ranil Wickremesinghes regjering akselererer sine trekk for å privatisere statseide virksomheter på Sri Lanka, i tråd med Det internasjonale pengefondets (IMF) diktater.

Socialist Equality Party (SEP) har respondert med å trappe opp kampen for at arbeidere bygger deres egne aksjonskomitéer og avholder en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdmassene, for å bekjempe regjeringens angrep på arbeidsplasser og sosiale rettigheter.

SEPs oppfordring for Kongressen er for å besørge et politisk fokus for den utbredte motstanden blant arbeidende mennesker avslørt av måneder med masseprotester og streiker mot en voldsom inflasjon og alvorlige mangler på livsnødvendigheter. Det folkelige opprøret tvang Gotabhaya Rajapakse til å flykte fra landet og trekke seg som president, men Wickremesinghe-regjeringen, med støtte fra hele det politiske etablissementet, gjennomfører den samme IMF-agendaen for innstramminger.

Aktivister har de siste ukene distribuert SEP-uttalelser og ført diskusjoner med havnearbeidere i Colombo og ansatte i irrigasjonsdepartementet. Uttalelsene som har blitt distribuert er: «Avvis tverrpartiregimet! Nei til IMF-innstramminger! Slåss for å bygge en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdmassene på Sri Lanka!» og «Løslat studenter internert under Sri Lankas antiterrorlover!» så vel som WSWS-artikkelen «Sri Lankas opposisjonsparti JVP bestreber seg for gjenoppliving av illusjoner om parlamentarisk demokrati.»

Den strategisk plasserte Colombo-havna, som eies av Sri Lanka Ports Authority (SLPA), er et sentralt mål for regjeringens pådriver for privatisering. Mye av havneanlegget er allerede åpnet for utenlandske investorer, blant annet fra India og Kina.

En arbeider fra slepebåtseksjonen snakket med kampanjeaktivister fra SEP: «Jeg har jobbet her i flere tiår. På grunn av fagforeningenes svik er de fleste seksjonene her allerede tildelt den private sektoren. Resten av anlegget er også i ferd med å privatiseres.»

«Det er allerede sånn at topplederne ikke etterfyller ledige stillinger når ansatte går av med pensjon ved fylte 60 år, og det er i år mange arbeidere som går av med pensjon. Noen ganger blir pensjonerte arbeidere gjeninnsatt på kontraktsbasis, for å få arbeidet utført til en lavere kostnad. Regjeringen gjør seg klar til fullt ut å implementere IMFs program i havna.»

Taubåtarbeideren fortalte SEP-kampanjeaktivister at han tidligere hadde vært tilknyttet [opposisjonspartiet] Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), men forlot organisasjonen på grunn av dens kapitalistorienterte politikk, der han spesielt henviste til et nylig møte mellom den amerikanske ambassadøren til Colombo og JVP-lederne.

Han sa at [fagforeningen] All-Ceylon General Port Workers Union, som kontrolleres av JVP, i allianse med andre fagforeninger, begrenset arbeidernes kamp til appeller til regjeringen om å stoppe privatiseringen. Dette har blitt nytteløst, sa han, «og privatiseringen fortsetter».

SEP-aktivistene forklarte partiets oppfordring til en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdmassene basert på arbeideres aksjonskomitéer, og hvorfor det var nødvendig å slåss for dette perspektivet.

«Jeg ser på dette som et viktig forslag for å mobilisere arbeiderklassen med et sosialistisk program, mot det prokapitalistiske programmet til fagforeningene,» sa arbeideren fra slepebåtavdelingen.

Nishantha, en teknisk arbeider, sa: «Levekostnadene har siden januar økt, mens våre lønninger stagnerer. Vi vil ha en løsning. Enten få ned prisene på varer eller gi oss ei relevant lønn, løs i det minste ett av disse problemene. Arbeidere overalt møter de samme problemene.»

SEP-medlemmer forklarte nødvendigheten av at arbeidere utvikler aksjonskomitéer og slåss for en forent bevegelse av arbeiderklassen. Nishantha påpekte at havnefagforeningene har etablert en front med telekom- og petroleumsfagforeningene, men at dette ikke var noen ekte arbeiderklasse-enhet.

«Fagforeningene holder diskusjoner med myndighetene og regjeringen, treffer beslutninger og pålegger oss dem. De rådfører seg ikke med medlemskapet på grunnplanet. Det er viktig at vi bygger våre egne aksjonskomitéer slik at arbeidere kan diskutere sine problemer og treffe beslutninger,» sa han.

En arbeider fra Jaya Container Terminal sa seg enig i SEPs oppfordringer om å bygge en aksjonskomité ved havna, og sa dette arbeidet måtte framskyndes. Han sa havnefagforeningene dekker over de store problemene arbeiderne står overfor, deriblant privatisering, nedskjæringen av arbeidsplasser og inflasjonen.

«Jeg er enig i poengene dere kommer med. Arbeidere må organisere aksjonskomitéer uavhengige av fagforeningene og alle kapitalistpartiene. Dette er ei krise i kapitalistsystemet, som er basert på privat profitt.»

«Jeg verdsetter innsatsen til World Socialist Web Site for å organisere arbeidere rundt om i verden. Jeg støtter kampanjen deres, og jeg vil gjerne være med i kampen for å bygge en aksjonskomité her på havna,» sa han.

En arbeider uten fast ansettelse, fra South Asia Gateway Terminal, ble med i diskusjonen. «Vi jobber som midlertidige ansatte. Jeg har vært her i to år og er fortsatt ikke permanent. Det er ekstremt vanskelig å leve på dagens lønning, og vi har bedt personalkontoret om å heve lønningene våre. De offentlige ansatte demonstrerer i det minste. Vi har ikke engang fagforeninger,» sa han.

S. Arul, en annen arbeider, sa: «Jeg er en kontorist ved et institutt tilknyttet havna. Mitt firma har nå mindre arbeid på grunn av den begrensede importen. Jeg får nå bare halvparten av min tidligere lønn, mens levekostnadene er mer enn tredoblet. Jeg var tidligere i stand til å håndtere familiens utgifter, med visse vanskeligheter, men det er nå helt umulig.»

Arul deltok i masseprotestene som startet i april over den voldsomme inflasjonen, manglene på livsnødvendigheter og strømavbruddene, og for å forlange at tidligere president Rajapakse og hans regjering måtte gå av.

«Rajapakse ble jaget vekk og nå har vi president Wickremesinghe, men med hvert eneste parti enig om å søke hjelp fra IMF,» sa han. «Som dere sier, massene vil lide enda mer dersom IMF-vilkårene blir implementert. Jeg er enig i et program for å forene arbeiderne internasjonalt med et uavhengig program for arbeidere.»

Shanmugarajah, som driver en liten handelsvirksomhet nært havna, snakket også med SEP-aktivistene.

«Jeg leste den tredje pamfletten fra partiet deres, etter at protestene over hele landet begynte. Jeg ser her at dere er helt annerledes enn alle de andre [partiene]. Jeg tjener litt inntekt for at familien min skal kunne leve ved å hente inn varer fra India og selge dem her. De økte vekslingskursene og den nåværende prisen på flybilletter har helt tømt mine inntekter,» sa han.

Han fortsatte: «Jeg har stemt på flere partier, men det spiller ingen rolle hvem som kommer til makten, våre liv går det fortsatt bare nedover med.»

Han kommenterte på Galle Face Green-demonstrantenes forlangender om Rajapakses fjerning. «[De] snakket om en systemendring, men de gjorde ikke klart hva det var, og hvordan det kunne gjøres. Jeg forstår at det kunne skje under sosialisme og takker dere alle for deres forsøk på å bevisstgjøre vanlige mennesker. Jeg er enig i forslagene deres,» sa han.

SEP-medlemmene førte også kampanje ved boliginnkvarteringen for ansatte i departementet for irrigasjon i Ratmalana, i utkanten av Colombo. Dette nabolaget består av mer enn 200 boliger.

Sumith, en irrigasjonsarbeider fra Engineering Geology Department, sa: «Alle irrigasjonsdepartementets prosjekter har blitt stoppet. Vi får ikke lenger utbetalt noen tillegg for overtid, og derfor er det umulig å leve på den magre lønna på 30 til 40 000 rupi som vi får, etter at låneavdrag er trukket fra.»

«Vi trodde vi kunne vinne gjennom masseopprøret ved Galle Face, men vi har ikke fått noen lettelser, selv om president Rajapakse ble fjernet. Jeg støttet disse agitasjonene når jeg hadde anledning, men nå må vi tenke over hvordan vi kan gå videre,» sa han.

Piyasiri, en irrigasjonsarbeider fra mekanikk-seksjonen, sa han hadde stemt på Rajapakses regjeringsparti i det siste generalvalget, men var nå forarget og angret på den avgjørelsen.

«Vi kan ikke leve av månedslønna vår, og derfor er ansatte i irrigasjonsdepartementet frustrerte. Vi var involvert i protestene, men folket har ikke fått noe svar på deres problemer,» sa han.

«Alle partiene er enige om å få besørget et IMF-lånebeløp, men ingen snakker om de tøffe betingelsene som vil bli pålagt,» fortsatte han, og spurte deretter hvordan man bygger en arbeidernes aksjonskomité.

Aktivistene sa at aksjonskomitéene – i motsetning til fagforeninger som er regulert av statlige lover – velges demokratisk av arbeidere og slåss for deres interesser. Fagforeningene, fortsatte de, er dannet etter yrkesgraderinger og splitter arbeiderne. Aksjonskomitéene avviser slike splittelser og slåss for å forene arbeidere og mobilisere deres makt på tvers av alle bransjer, både nasjonalt og internasjonalt, gjennom nettverket Internasjonale Arbeideres Allianse.

Manuvarna, en sjåfør fra irrigasjonsdepartementet, sa: «De [regjeringen og dens lakeier] hevder at grunnårsaken til alle problemer er at offentlig ansatte ikke jobber, men vi jobber mer enn åtte timer dagen. Regjeringen og media bakvasker statsansatte arbeidere.»

«Det er veldig vanskelig å leve nå. Barn får ingen skolegang, og det er ingen måte å besørge skikkelig mat til våre barn med våre magre lønninger. Det er vanskelig å forestille seg hvordan man skal komme seg ut av dette rotet, men det vi ser er at fagforeningene er på styrernes side. Fagforeningsfunksjonærene er kun interessert i deres egne privilegier, ikke arbeidernes behov.»