Valget av det sentrale lederskapet for bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW) i USA er inne i de siste ukene. Den rettsoppnevnte Monitor som overvåker valgene har satt datoen 18. november som frist for de nesten 1 million arbeiderne organisert i UAW til å postlegge deres stemmesedler, ei uke fra nå, for å sikre at de blir mottatt før valget avsluttes den 28. november.
I disse valgene er det én kandidat som har gitt uttrykk for arbeidernes interesser og aspirasjoner, Will Lehman, som stiller til valg som president for UAW International, fagforeningens sentralorganisasjon. Lehmans kampanje har blitt et fokuspunkt for en voksende bevegelse av arbeidere på grunnplanet i USA og internasjonalt, mot fagforeningenes byråkratiske apparat, som i mange tiår har jobbet for å undertrykke klassekampen.
Den siste kampanjevideoen, som introduserte sist helgs online-valgkampstevne, leverte et kraftfullt uttrykk for innvirkningen av Lehman-kampanjen. Den inkluderer videouttalelser fra dusinvis av arbeidere som forklarer de katastrofale betingelsene de står overfor, UAW-apparatets rolle i samarbeid med selskapene for å håndheve en endeløs serie med konsesjonskontrakter, og arbeidernes ønske om å slåss.
Blant de mange arbeiderne som uttalte seg under møtet var flere bilarbeidere fra Silao, Mexico, som leverte en appell for internasjonal enhet. «Ideen om arbeidere som kjemper internasjonalt er fantastisk,» sa en av de mexicanske arbeiderne. «Her i Mexico er folk veldig, veldig redde for å snakke ut. Men ved å riste av seg den frykten, da vil ting bli annerledes.»
Valgkampen har avslørt visse grunnleggende sannheter om sosiale og politiske relasjoner, ikke bare i USA, men over hele verden.
For det første, den har avslørt den enorme sosiale kløfta som eksisterer mellom arbeidere på grunnplanet og fagforeningenes apparat, bemannet med tusenvis av individer med inntekter som plasserer dem blant de topp 5, eller til og med, 1 prosent av befolkningen. Lehmans oppfordring om etablering av grunnplankomitéer på hver eneste arbeidsplass, for å overføre makt fra apparatet over til fabrikkgulvet, blir nå omgjort til handling, med arbeidere ved flere store fabrikker som de siste ukene har etablert slike komitéer.
UAW-byråkratiet ble tvunget til å akseptere direkte valg for aller første gang, etter et referendum blant medlemskapet, som ble avholdt kun på grunn av den massive korrupsjonsskandalen som har sendt flere tidligere UAW-presidenter og andre toppledere i fengsel. Stilt overfor valg som UAW til og med motarbeidet å avholde, ønsket fagforeningen, sammen med dens støttespillere i styringsklassen, å holde valget begrenset til kandidater håndplukket av apparatet, deriblant den nåværende presidenten, Ray Curry, og den mangeårige UAW-byråkraten Shawn Fain.
Will Lehmans kampanje har blåst disse planene ut av vannet. På grunn av dette har byråkratene i UAW gjort alt hva de kan for å begrense valgdeltakelsen. De har gjort så lite som mulig for å informere arbeiderne om at det engang avholdes et valg, enn si sørge for at hver eneste arbeider mottar en stemmeseddel og avgir den i tide til å bli telt med.
Arbeidere har rapportert at lokale UAW-funksjonærer har fortalt midlertidig ansatte deltidsarbeidere (TPT; Temporary Part-Time) – de mest utbyttede arbeiderne på fabrikkanleggene – at de ikke kan stemme [engelsk tekst], som er ei løgn. Andre rapporterer om UAW-funksjonærer som forteller arbeiderne at stemmesedlene måtte være innsendt innen 28. oktober, nok ei løgn.
Med bare ei uke igjen før stemmesedler må være postlagte rapporterer mange arbeidere at de ikke har mottatt en, i tillegg til ekstreme vanskeligheter med å få tilsendt en stemmeseddel fra Monitor. Per 10. november var det bare registrert innsendt 86 396 utfylte stemmesedler, eller mindre enn 10 prosent av det totale UAW-medlemskapet.
Og seinest denne uka ga Monitor ut en melding til andre kandidater om at Ray Curry-teamet illegalt hadde anvendt fagforeningsressurser for å sende ut en valgkampmelding til arbeidere på e-post – bare ett uttrykk for apparatets bestrebelser for å anvende sin kontroll over UAW for å produsere det ønskede resultatet.
Konflikten mellom UAW-apparatet og arbeiderne er imidlertid bare ett uttrykk for en universell prosess.
I USA står jernbanearbeidere midt i en tilspisset kamp mot fagforeningenes offisielle representanter, som samarbeider med selskapsledelsen og Biden-administrasjonen for å tvinge gjennom konsesjonskontrakter. Apparatene til de 12 fagforeningene som dekker 100 000 jernbanearbeidere har gjentatte ganger ignorert arbeidernes «nei»-stemmer og autorisasjoner for streik, tvunget dem til å stemme om og om igjen på i all hovedsak de samme kontraktene, skjøvet ut frister for streik etter ordre fra Det hvite hus og Kongressen, og truet arbeidere med at går de til kamp vil de stå aleine.
De samme grunnleggende relasjonene eksisterer i alle land. De store fagforeningene i Canada intervenerte sist helg [engelsk tekst] for å kvele en bevegelse for generalstreik i provinsen Ontario, som ble utløst av at 55 000 støttearbeidere i utdanningsvesenet la ned arbeidet. I Storbritannia har det sentrale fagforbundet TUC, Trade Unions Congress, og dets tilknyttede fagorganisasjoner arbeidet for å blokkere en voksende streikebevegelse av arbeidere på jernbanene, i kommunikasjonsbransjen, postvesenet, og andre deler av arbeiderklassen. I Frankrike samspilte det stalinistiske fagforbundet CGT, Confédération générale du travail, i forrige måned med regjeringen til Emmanuel Macron for å få kvalt en kraftfull streik av raffineriarbeidere [engelsk tekst].
For det andre, Will Lehman-kampanjen har, med dens organisering av arbeiderklasseopposisjon, avslørt den reaksjonære karakteren til de politiske orienteringene basert på hudfarge og kjønnsidentitet, lenge promotert av organisasjonene som opererer i og rundt Det demokratiske partiet.
Kampanjevideoen presenterer arbeidere av alle hudsjatteringer, etnisiteter og kjønn, som støtter Lehman-kampanjen fordi den gir uttrykk for deres felles klassebekymringer. Det som driver arbeidere inn i kamp er ikke de egoistiske bekymringene til deler av den øvre middelklassen – fokusert på tildelingen av stillinger basert på hudfarge, kjønn og seksualitet – men klasseutbyttingens realiteter: Sosial ulikhet, skyhøy inflasjon, utmattende arbeidstidsplaner, utrygge arbeidsbetingelser og utsikter til masseoppsigelser.
Mens de fordømmer WSWS som «sekterisk» for å nekte å samarbeide med Det demokratiske partiet og fagforeningsapparatet, responderer De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA), Labour Notes, magasinet Jacobin og utallige andre pseudo-venstre-organisasjoner, med taushet der de blir konfrontert med en genuin grunnplankampanje som vinner enorm støtte blant arbeidere, og når de må bryte tausheten, da med direkte fiendtlighet.
For det tredje, kampanjen har avslørt arbeidernes tiltrekning til sosialisme. Lehman har aksjonert åpent som sosialist og har brukt valgkampen til å forklare arbeiderne hva sosialisme egentlig er. Styringsklassen har lenge basert seg på løgner og historiske forfalskninger for å skille arbeidere fra en historisk forståelse av den uløselige forbindelsen mellom arbeiderbevegelsen og sosialisme. Dette bryter nå sammen.
Som David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, skrev på tidspunktet for Volvo Trucks-streiken i fjor: «Den amerikanske arbeiderklassen er ikke skremt av revolusjon. Den er heller ikke imot sosialisme. Den trenger bare å forstå hva det tilbyr som løsning, og hvordan det kan realiseres.»
UAW-valgkampen viser også grunnlaget for å få ryddet vekk og undergravd alt av borgerlig politikks møkk og skitt – inkludert det fascistiske rabalderet fra Trump og Republikanerne, så vel som Demokratenes reaksjonære identitetspolitikk. Midtperiodevalgene, som ble avsluttet denne uka, avslørte mer enn noe annet hele styringsklassens politiske systems sklerotiske karakter, under betingelser av ei ekstrem sosial, økonomisk og politisk krise.
Styringsklassens krigshissing og konspirasjon mot demokratiske styreformer kan bare motarbeides gjennom byggingen av en sosialistisk bevegelse i arbeiderklassen. Dette må i seg selv baseres på utviklingen av klassekampen, som bare er mulig gjennom organiseringen av arbeiderklassens opprør på grunnplanet mot fagforeningenes apparat.
I kjølvannet av midtperiodevalgene står den amerikanske styringsklassen overfor en sosial eksplosjon. I tillegg til den truende konfrontasjonen med jernbanearbeidere, skal over 48 000 UAW-medlemmer som er akademiske arbeidere ved University of California streike neste uke; på Vestkysten arbeider mer enn 22 000 havnearbeidere uten kontrakt, og ivrer etter å streike; titusenvis av piloter har avvist kontrakter, eller stemt for autorisering av streik; helsetjenestepersonell går en katastrofal vinter i møte, med en tiltakende pandemi i kombinasjon med utbrudd av influensa og andre luftveissykdommer; og lærere, overarbeidede og underbemannede, arbeider under uutholdelige betingelser. Alle deler av arbeiderklassen konfronterer inflasjon og konsekvensene av massenedskjæringer forårsaket av [sentralbanken] US Federal Reserve’s tiltak for å heve styringsrentene, for å øke arbeidsledigheten og undergrave lønnskravene.
I kjølvannet av midtperiodevalgene har Biden-administrasjonen oppfordret til tverrpartisamarbeid med Det republikanske partiets Trump-medsammensvorne. De desperate appellene for en fiktiv «nasjonal enhet» er imidlertid uttrykk for en ekstrem nervøsitet innen styringsklassen over det massive sosiale utbruddet under utvikling nedenfra.
I løpet de siste ukene av UAW-valgene er det nødvendig å kjempe så aggressivt som mulig for den bredest mulige valgdeltakelsen for Will Lehman, for å beseire apparatets bestrebelser for å undertrykke avstemmingen. Uansett valgets resultat markerer imidlertid kampanjen et nytt stadium i klassekampen i USA, og internasjonalt, som må utvides og utvikles i ukene og månedene framover.
For mer informasjon om Will Lehmans valgkamp besøk WillforUAWPresident.org.