Fagorganet Doctors Association UK har forlangt at parlamentet blir tilbakekalt «umiddelbart» for å løse krisa i [Storbritannnias offentlige helsevesen] National Health Service (NHS).

Brevet advarer: «NHS er ødelagt. Pasienter dør og personalet lider moralsk skade av de forferdelige betingelsene... I motsetning til hva rapporter fra nummer 10 [Downings Street; dvs. statsministerboligen] proklamerer, NHS HAR IKKE nok penger. Folk dør på grunn av en avskyelig nekting av å investere beløpene som trengs for å betale de ansatte og yte sosial omsorg.»

Dette følger opp søndagens uttalelse fra dr. Tim Cooksley, president for Society for Acute Medicine (SAM), som sa den britiske regjeringen må «erklære en vesentlig nasjonal NHS-hendelse [‘major incident’].» Han beskrev situasjonen i akutt- og nødhjelp som «sjokkerende,» og la til: «Dette er en krisesituasjon og det er frykt for at den vil forverres ytterligere i løpet av de kommende månedene.»

Konsekvensene er hver uke faktisk fatale for hundrevis av mennesker. Dr. Adrian Boyle, president for Royal College of Emergency Medicine, sa samme dag til Times Radio: «Vi tror et sted mellom 300 og 500 mennesker dør som følge av forsinkelser og problemer med akutthjelp og nødhjelp hver uke... Vi kan ikke fortsette slik som dette.»

Syv forskjellige sykehus-trusts har i skrivende stund erklært kritiske hendelser [‘critical incidents’], som betyr at prioriterte tjenester er truet. Over 50 har sagt at de sliter med å hanskes med etterspørselen.

Nylige tall er ikke tilgjengelige, men nærmere 40 000 pasienter i England ventet i november i fjor i mer enn 12 timer i akuttmottaksenheter, Accident and Emergency (A&E) units, for å bli innlagt på sykehus – en økning på 355 prosent fra året før. En tredjedel ventet mer enn fire timer. Deretter venter 40 prosent mer enn fire timer på ei tralle i sykehuskorridorene før de blir tilordnet en sengepost. En person i Swindon ventet i 99 timer.

I uka som endte 18. desember måtte én av fem ambulansepasienter vente i mer enn én time bak i kjøretøyet utenfor sykehuset, før de ble overlevert til akuttmottaket – den verste uka som er registrert. To av fem måtte vente i mer enn 30 minutter. Dette er generelt etter å ha ventet i flere timer på at ambulansen skulle ankomme i utgangspunktet. Over 80 prosent av landets ambulansetjenesteområder klarer ikke å oppfylle målet for responstid for de mest alvorlige Kategori 1-utrykningene; 99 prosent når ikke målet for kategori 2-anrop, som omfatter mistanke om hjerneslag og hjerteinfarkt.

Disse utålelige forholdene, og årene med lønnsfrys/kutt har ført til at tusenvis av ambulansearbeidere og titusenvis av sykepleiere har tilsluttet seg den pågående streikebølga over hele Storbritannia.

Til tross for alle politikeres påstander om det motsatte spiller Covid, nå kombinert med en gjenkomst av sesonginfluensa, fortsatt en ødeleggende og dødelig rolle. I uken fram til 18. desember – de siste tilgjengelige dataene – ble i gjennomsnitt over 1 000 personer innlagt på sykehus for Covid hver dag. Den neste uka ble hver dag mer enn 3 700 personer innlagt med influensa, en økning på 80 prosent fra uka før.

Professor sir Stephen Powis, NHS’ nasjonale medisinske direktør, sa til Guardian: «Dessverre viser disse siste influensatallene at vår frykt for en ‘tvillingdemi’ har blitt realisert, med tilfeller som er syvdoblet på bare én måned, og den fortsatte innvirkningen av Covid som rammer ansatte hardt, med relatert fravær opp nesten 50 prosent ved slutten av november [til over 8 000 per dag i gjennomsnitt].»

Ambulansetjenester har rapportert om mangel på oksygenflasker på grunn av det store antallet pasienter som lider av pustebesvær.

Av de rundt 94 000 belagte sengepostene i gjennomsnitt i desember – det høyeste tallet på syv vintre – var 13 prosent opptatt av noen med Covid eller influensa.

Tiår med underfinansiering har ødelagt systemet

Omfanget av krisa peker mot de mer langvarige problemene. Ian Higginson, visepresident ved Royal College of Emergency Medicine, sa til BBC Radio 4: «Det vi har hørt de siste dagene er at de nåværende problemene alle skyldes Covid, eller at de alle skyldes influensa ... Dette er ikke en kortsiktig sak. Den typen ting vi ser finner sted hver vinter... Det blir verre for hver vinter.»

NHS er betydelig underbemannet. Innen sist september var det over 133 000 ledige stillinger på tvers av helsevesenet – en rate på nesten 10 prosent. Dette har blitt forsterket av økt sykefravær siden utbruddet av pandemien, og konsekvensene av tretthet og utbrenthet for de som er i arbeid.

Den kombinerte innvirkningen av Covid sammen med utilstrekkelig infrastruktur for sykehusene og sosialomsorgen er lammende, som betyr at overbelastede ansatte presterer mindre enn tidligere år.

Den største flaskehalsen er tilgjengelige senger, som økte bare med 1 prosent fra 2019 og til i dag. Men når antallet senger som nå rutinemessig er belagt med pasienter som primært behandles for Covid trekkes fra, har man i disse årene sett en nedgang på 1 prosent i antall ledige senger.

Rundt 13 000 på en gitt dag, 13 prosent, er belagt av personer som er medisinsk skikket til å bli utskrevet – først og fremst på grunn av mangler i sosialomsorgen, der 165 000 stillinger er ubesatte, en rate for ledige stillinger på 11 prosent. Fjoråret så en ytterligere 52 prosent økning i antall ledige stillinger, da den totale arbeidsstyrken for første gang på ni år ble redusert.

Den katastrofale situasjonen er et resultat av tiår med underfinansiering. Det siste tiåret har Storbritannia brukt £ 400 milliarder (20 prosent) mindre på helsetjenester enn gjennomsnittet i de store europeiske økonomiene (EU14), £ 730 milliarder mindre enn Tyskland. Financial Times forklarer at Storbritannia har blitt sittende igjen med færre senger per tusen innbyggere og MR- og CT-skannere per million innbyggere enn jevnbyrdige land som Østerrike, Canada, Danmark, Tyskland, Finland, Frankrike, Nederland, Norge, Sverige, Sveits og USA.

En rapport fra Institute for Fiscal Studies konkluderte:

«Det kan være at NHS i en post-pandemi-verden er i stand til å behandle færre pasienter med et gitt nivå av ressurser enn hva det kunne tidligere. Samtidig har Storbritannia lidd et hardt økonomisk sjokk som gjør oss fattigere som land. Svakere utsikter for økonomien, kombinert med høyere gjeldsrenteutgifter, betyr at å besørge et gitt nivå av finansiering av offentlig tjenester vil fordre høyere skatter. Med andre ord, en gitt økning i NHS-finansiering er nå vanskeligere å oppnå – og varige Covid-19-effekter betyr at vi kanskje må forvente å få mindre helsetjenester fra den samme finansieringen. Dette ville reise ekstremt vanskelige budsjettpolitiske spørsmål.»

Redusering av helsetjenestutgifter gjennom privatisering

Styringsklassen har allerede gitt sitt svar på slike «vanskelige budsjettpolitiske spørsmål». Covid-politikken som ble støttet av alle de store partiene, om å la titusenvis av mennesker lide unødvendige dødsfall, og utallige flere som lider en langvarig dårlig helsetilstand – i stedet for å treffe beslutninger som innvirker på profittene – var bare det skarpeste uttrykket for en tiltakende fiendtlighet mot helsetjenesteutgifter ansett som et utålelig tømming av den britiske kapitalismen, som må reduseres så raskt som mulig.

En ansporing har blitt gitt av lanseringen av NATOs krig mot Russland i Ukraina, med påkallelser om «slutten på fredsutbyttet» som rutinemessig sammenligner økende helsetjenesteutgifter med fallende militærbudsjetter og forlanger en reversering.

Labour og Toryene er forpliktet til å redusere befolkningens helsestandard ved å flytte byrden av helsevesenkostnadene vekk fra staten og over på enkeltpersoner gjennom privatisering. Labours skrekkelige skyggehelseminister Wes Streeting har vært den mest hissige, og sa til avisene [engelsk tekst]: «Vi kan ikke fortsette å pøse penger inn i en omsorgsmodell fra 1900-tallet,» og lovet større bruk av den private sektors kapasitet, og fordømte helsevesenets personell for å være «fiendtlige» til de politiske orienteringene han foreslår.

Aksjonærers utsuging ut NHS, der helsevesenet har anvedt offentlige penger på private tjenester har pågått i årevis, men vil bli raskt akselerert. Dessuten vil folk i økende grad bli tvunget til å punge ut penger på brukerstedet. Daily Telegraph siklet i en lederartikkel 3. januar at NHS «åpenbart ikke kommer til å vedvare i den nåværende formen,» og fordømte «Den ubøyelige antipatien mot at det må betales for å se en allmennpraktiserende lege, mot bruken av privat medisin, mot top-ups og egenandeler».

Denne prosessen er allerede i gang, ettersom arbeidende mennesker blir tvunget til å betale ut enorme summer for prosedyrer med månedslange ventelister, eller som rett og slett ikke er tilgjengelige fra NHS. Briter bruker nå nesten like mye (som en prosentandel av BNP) i utgifter til helsetjenester som folk i USA, med amerikanske ikke-refunderbare utgifter på 1,9 prosent av BNP og Storbritannia på 1,8 prosent, ifølge en analyse gjort av FT’s John Burn-Murdoch. Tallet for Storbritannia har blitt doblet de 30 siste årene.

For arbeiderklassen betyr dette å gå uten eller å pådra seg lammende kostnader – ikke bare for medisiner, medisinsk utstyr som slynger og rullestoler, tannbehandling og optisk behandling, men i økende grad for sykehusbehandling.

Burn-Murdoch bemerker at husholdningenes samlede utgifter til sykehuskostnader de 10 siste årene har økt med 60 prosent, men er mer enn doblet blant de i den fattigste femtedelen. De fattigste 20 prosentene av husholdningene bruker nå omtrent samme andel av deres inntekt på sykehusbehandling som den rikeste femtedelen.

Rundt én av 14 av disse fattigere husholdningene pådrar seg «katastrofale helsekostnader» hvert år – 40 prosent eller mer over deres betalingsevne – opp fra én av 30 for et tiår siden. Antallet som rapporterer helsebehov som ikke blir dekket er fem ganger høyere, én av 20. Crowdfunding for medisinsk behandling er 20 ganger mer vanlig enn det var for bare fem år siden.

For mer informasjon kontakt NHS FightBack og knytt av til vår Facebook-side.