Millioner av mennesker over hele verden er sjokkerte og skremt av 8. januar-kuppforsøket i Brasils hovedstad Brasilia, utført fascisttilhengere av tidligere president Jair Bolsonaro. Nesten 5 000 demonstranter stormet Brasils føderale regjerings hovedbygninger og forlangte «de væpnede styrkers intervensjon». Dette fant sted i et land der militæret i 1964 tok makten og i to tiår regjerte med et blodig diktatur.

Som Luiz Inácio Lula da Silva innrømmet, Brasils nyvalgte president fra Arbeiderpartiet, Partido dos Trabalhadores (PT), var det som utspilte seg et kuppforsøk fra styrker tilknyttet høytstående personer i militæret og staten, deriblant Lulas egen forsvarsminister, José Múcio Monteiro Filho. Selv om han vedgikk at Múcio hadde rådet ham til å abdisere makten til generalene, har Lula insistert på at han forblir i vervet, mens PT prøver å bygge ei politisk bru til kuppmakerne.

Der det kom to år etter Trumps fascistiske kuppforsøk i Washington den 6. januar 2021, avslører fascistkuppforsøket i Brasilia og PTs skammelig feige respons pseudo-venstre-organisasjoners fallitt internasjonalt, inkludert Spanias «venstrepopulistiske» regjeringsparti Podemos.

Podemos støtter PTs innordning til de høyreekstreme kuppmakerne i Brasil, og forskanser seg på partiets egen dokumenterte historikk for tildekkingen av lignende kuppmakere i Spania. Dette er innholdet i de «Seks teser om kuppet og det ytre høyre» som Pablo Iglesias publiserte i nettmagasinet CTXT, den tidligere Podemos-lederen og visestatsministeren for koalisjonsregjeringen i Spania, bestående av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos.

Iglesias skriver: «Ultrahøyre-kuppet er i dag den største trusselen mot det liberale demokratiet. Noen av oss har sagt dette over lang tid.» For å støtte denne påstanden minner Iglesias om at han i november 2020 reiste til Bolivia etter et USA-EU-støttet kupp der i landet, for å «promotere en erklæring (La Paz-erklæringen) som pekte på det ekstreme høyre som den største faren for demokratiet i Amerika og Europa».

Iglesias’ advarsel om det ytre høyres kuppmakere er tvers igjennom uoppriktig og uten troverdighet. Hvordan, etter erfaringene med fasciststyre i Europa og 1900-tallets blodige militærdiktaturer på tvers av hele Latin-Amerika, har det ytre høyre gjenvunnet en slik innflytelse? Dersom noen tusen høyreekstreme demonstranter truet å ta makten i Brasilia og Washington er det fordi de nyter støtte i den kapitalistiske politistaten, samtidig som pseudo-venstre-partier som Podemos arbeider for å blokkere en mobilisering av arbeiderklassen mot nettopp denne faren.

Den «liberal-demokratiske» kapitalistiske ordenen Iglesias forsvarer råtner i oppreist stilling. Tiår med sosiale innstramminger og bankredningspakker på mange billioner siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, har resultert i nivåer av ulikhet som er uforenlige med demokratiske styreformer. Under Podemos’ styre registrerer Spanias aksjemarkedsindeks Ibex rekordprofitter, i likhet med andre aksjemarkeder over hele Europa, samtidig som inflasjonen utarmer arbeidere og antallet Covid-19-dødsofre når 160 000 i Spania, og 2 millioner i Europa.

Ikke bare ledet Podemos utbetalingen av massive EU-redningspakker til selskaper og banker, men tilsluttet seg også USA-NATOs krigspådriver mot Russland, og har bevæpnet Ukrainas nynazistiske Azov-bataljon. PSOE-Podemos-regjeringen opprettet masseinterneringsleirer der flyktninger som krysser Middelhavet blir utsatt for banking, seksualovergrep og internering på ubestemt tid. Med Podemos iverksetting av en slik politikk, som tidligere ville vært utenkelig annet enn under høyreekstreme regimer, var det spanske borgerskapet i stand til å legitimere høyreekstreme partier som Vox. Der han kaster denne dokumenterte historikken til side, skriver Iglesias:

Prosessen med den høyreekstreme radikaliseringen av høyrefløyen er en realitet i mange latinamerikanske land, i USA og også i mange europeiske land. I Spanias tilfelle provoserte framveksten av Podemos og den katalanske uavhengighetsbevegelsen en reaksjonær radikalisering av høyresiden, som etter å ha sett 1978-systemets maktstruktur truet nå skamløst forsvarer ordenen mot valgresultatene.

Podemos og partiets promotering av spansk nasjonalisme har ikke provosert, men derimot tilrettelagt for og besørget politisk dekning for «den høyreekstreme radikaliseringen av høyrefløyen». 45-år-etter at den spanske styringseliten i 1978 erstattet det frankistiske regimet som oppsto fra fascistseieren i Den spanske borgerkrigen, fra 1936 til 1939, med et parlamentarisk demokratisk regime utspilles det under en Podemos-regjering kupp-planer og legitimeringen av Francisco Francos diktatur.

Iglesias poserer som en kritiker av «1978-systemet» satt opp av frankister, PSOE og det stalinistiske Spanske Kommunistpartiet (PCE), men han viderefører det sentrale karaktertrekket for PCEs stalinistiske politikk. Selv i møte med faren for fascistisk militærstyre er partiet resolutt fiendtlig innstilt til en revolusjonær politisk mobilisering av arbeiderklassen.

Etter massestreiker i Spania i 2020 mot den offisielle passiviteten i de første månedene av Covid-19-pandemien skrev hundrevis av høytstående tidligere offiserer til Spanias konge Felipe VI, og appellerte for at han skulle lansere et kupp. Topprangerte offiserer tilknyttet partiet Vox oppfordret til å skyte «26 millioner» mennesker, som i Francos 1936-kupp. Iglesias ble sendt ut for å bagatellisere skandalen i et fjernsynsintervju i beste sendetid, der han erklærte: «Det disse herrene sier, i deres alder og allerede pensjonerte, i en prat etter noen for mange drinker, utgjør ingen trussel.»

Iglesias’ løgner ble avslørt noen uker seinere da det dukket opp videoer av spanske soldater som sang nynazistiske sanger og viste fascistsalutter. Kort deretter avslørte WhatsApp-chats [engelsk tekst] spanske offiserer i aktiv tjeneste som støttet de pensjonerte høyreekstreme generalenes appeller om å drepe 26 millioner spaniere. Podemos appellerte deretter til hæren om å etterforske deres egne fascistsympatisører. Ikke overraskende nektet [engelsk tekst] PSOE-Podemos-regjeringens forsvarsdepartement å avsløre resultatene av denne bedragerske etterforskningen.

Iglesias prøver å tildekke hans egen historikk, og skriver: «Fascismen må bekjempes med straffeloven, og den må undertrykkes. … Forsvaret av demokratiet er framfor alt en ideologisk kamp der ideologiske og kulturelle grep avgjør. Blant dem er media av de viktigste virkemidlene. Demokrater må bevæpne seg med medieinstrumenter ellers blir antifascismen beseiret.»

Iglesias’ oppfordring til å bygge opp kapitaliststatens undertrykkende maktmidler er reaksjonær. Hans regjerings historikk viser at disse maktmidlene ikke er rettet mot det ytre høyre, men mot arbeiderklassens opposisjon til Podemos. Podemos sendte i fjor ut tungt bevæpnede politienheter for å angripe streiker, som den landsdekkende trailersjåførstreiken, og partiet sende ut pansrede politikjøretøy for å angripe streikende stålarbeidere i Cadiz.

Etter hvert som NATO fordyper sin politikk for verdenskrig med Russland, og høyreekstreme partier og kuppforsøk brer seg internasjonalt, må lærdommene av fascismens framvekst på 1930-tallet læres. Det å stanse imperialistkrig og pådriveren for høyreekstremt styre er ikke et «ideologisk» spørsmål som utkjempes ved å oppnå stillinger i de kapitalistiske media. Det fordrer mobiliseringen av arbeiderklassen, uavhengig av etablissementspartier og nasjonale fagforeningsbyråkratier, i en kamp for sosialisme.

Grunnlaget for å mobilisere arbeiderklassen mot faren for høyreekstremt militærstyre er forsvaret Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) fører for trotskisme mot alle representanter for pseudo-venstre. Iglesias’ politiske orienteringer er ikke feiltak, men produkt av hans forsvar av de materielle interessene til velstående, pro-imperialistiske sjikt av middelklassen. Denne politiske orienteringen er innebygd i Podemos’ DNA, som i 2014 ble grunnlagt som en koalisjon av stalinistiske professorer, som Iglesias, med Anticapitalistas, den spanske allierte av Frankrikes pabloistiske Nytt Antikapitalist Parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA).

Pabloistene, med politiske forfedre som avviste trotskismen og splittet fra ICFI for 70 år siden, i 1953, hevdet at stalinistene og de borgerlige nasjonalistene ville tjene som arbeiderklassens revolusjonære ledere i en hel historisk epoke. På det grunnlaget innordnet de seg med det parlamentariske regimet som i 1978 ble opprettet av frankoistene og stalinistene i Spania. PSOE-Podemos-regjeringens historikk, er tiår seinere antiarbeiderperspektivets forgiftede frukt.

Det å bekjempe høyreekstreme kuppkonspiratører fordrer å bygge en trotskistisk fortropp i arbeiderklassen for å knuse det diktatet over arbeiderkampene som utøves av nasjonale fagforeningsbyråkratier som Brasils PT-tilknyttede fagforbund Central Única dos Trabalhadores (CUT), og Spanias Podemos-tilknyttede Comisiones Obreras (CCOO).

Lærdommene Trotskij trakk fra hvordan Franco forberedte 1936-kuppet under Spanias Folkefrontregjering, bestående av stalinister, sosialdemokrater og borgerlig-liberale, er av brennende relevans for arbeidere som søker å motsette seg småborgerlige politiske etterkommere av folkefrontismen, som Iglesias. Da den spanske borgerkrigen begynte, skrev Trotskij:

Faren ligger ikke i de militære skrytepavene og demagogene som åpenlyst framstår som fascister; mer truende uten sammenlignelig er det faktum at offiserskorpset, der den proletariske revolusjonen nærmer seg, blir proletariatets bøddel. … Det er nødvendig å erstatte troppene i barakkene kommandert av offiserskasten med folkets milits, det vil si med den demokratiske organiseringen av de væpnede arbeiderne og bøndene. Det er ingen annen løsning. Men en slik hær er uforenlig med dominansen av store og små utbyttere. Kan republikanerne gå med på et slikt tiltak? Ikke i det hele tatt. Folkefrontsregjeringen, det vil si regjeringen av arbeiderkoalisjonen med borgerskapet, er i sitt vesen en regjering som kapitulerer overfor byråkratiet og offiserene. Slik er den store lærdommen av hendelsene i Spania, som nå betales med tusenvis av menneskeliv.

Nesten 90 år har passert siden disse linjene ble skrevet, og de avslører forsøkene til en Lula eller en Iglesias på å vugge arbeidere i søvn stilt overfor faren for verdenskrig og fasciststyre. Deres pseudo-venstre-pretensjoner er tvers igjennom falske. De er i deres essens selv kapitulasjonsregjeringer overfor bankene, statsbyråkratiet og det høyreekstreme offiserskorpset.

Det å avsløre PT og Podemos fordrer å bygge en politisk bevegelse mot alt av pseudo-venstre i arbeiderklassen, basert på et marxistisk internasjonalistisk program for sosialistisk revolusjon. Det betyr å bygge ICFI i arbeiderklassen internasjonalt, deriblant å utvikle Socialist Equality Group som den brasilianske seksjonen av ICFI, og å starte kampen for å bygge en seksjon av ICFI i Spania.