Den 27. januar fant 78-årsjubiléet for minnemarkeringen av frigjøringen av konsentrasjonsleiren Auschwitz sted, midt under NATO-opptrappingen av krigen mot Russland i Ukraina, og den ble fullstendig dominert av imperialistisk krigspropaganda og høyreorientert historieforfalskning.

Auschwitz har i millioners øyne over hele verden blitt det dominerende symbolet på fascismens forbrytelser i det 20. århundre. Leiren ble for 78-år-siden befridd av Sovjetunionens Røde armé. Soldatene fant ved deres ankomst et stort kompleks av utryddings- og arbeidsleirer. Der hadde mer enn 1 million mennesker blitt myrdet, derav 900 000 europeiske jøder. Totalt ble under den andre verdenskrigen et sted mellom 1,1 og 1,5 millioner mennesker deportert til Auschwitz, blant dem minst 140 000 polakker, 20 000 sinti og romerfolk – hvorav de fleste ble myrdet – og også 10 000 sovjetiske krigsfanger. Utallige tusener ble tvunget til å arbeide i arbeidsleirene som ble operert på vegne av det tyske kjemikalie og farmasøytiske gigantselskapet IG Farben. Selskapet var forgjenger til dagens BASF og Bayer, to av verdens største og mest innflytelsesrike selskaper.

Men disse historiske fakta var under den offisielle minneseremonien under systematiske angrep, som fullt ut ble satt i tjeneste for imperialistisk krigspropaganda mot Russland. Seremoniens målsetting var ikke å hedre minnet til de som ble myrdet og de få overlevende fra Holocaust som fortsatt er i live, men å slå på krigspropagandatrommene for å berettige nye imperialistforbrytelser.

Russland ble fra starten av forbeholdt en invitasjon til seremonien, til tross for at Den røde armé for 78-år-siden frigjorde leiren, så vel som det meste av Øst-Europa.

Piotr Cywiński, direktør for minnemerket Auschwitz, fokuserte i hans tale ikke på en fordømmelse av fascismens og nazismens forbrytelser, men snarere på en bevisst relativisering av nazistenes forbrytelser ved å sette likhetstegn mellom Russlands invasjon av Ukraina og krigene ført av Hitler og Holocaust. Han sa: «Auschwitz oppsto fra maktbegjæret og fra stormannsgalskapen.» I dag, fortsatte han, er det en «tilsvarende syk stormannsgalskap, et tilsvarende maktbegjær, og likelydende myter om unikhet, storhet, forrang … bare det at de nå er skrevet på russisk. Igjen dør uskyldige mennesker en masse i Europa.»

Selv om Auschwitz i all hovedsak minnes som en vesentlig Holocaust-lokalisering – gasskamrene der myrdet en sjettedel av Holocausts 6 millioner ofre – ble Holocaust og nazistenes dødsleirer stort sett ignorert av Cywinski. Han sa, der han nevnte lokaliseringer for nazimassakrer av polske, franske og tsjekkiske sivile, men ikke massemordet av jødene: «Wola-distriktet i Warszawa, Zamojszczyzna, Oradour og Lidice heter i dag Butsja, Irpin, Hostomel, Mariupol og Donetsk.»

Det er ikke besørget noe overbevisende bevismateriale for imperialistpåstandene om russiske krigsforbrytelser i byene i Ukraina referert av Cywinski. Det er derimot ugjendrivelig dokumentert at nazistene myrdet et sted fra 40 000 til 50 000 polakker i undertrykkingen av Warszawa-opprøret i Wola-distriktet i 1944; 340 tsjekkiske sivile i massakren i Lidice og 643 franske sivile i massakren i Oradour, i Frankrike. Mer enn 100 000 polakker ble deportert fra Zamojszczyzna i en etnisk renskingsoperasjon som utgjorde del av nazistenes Generalplan Ost, som hadde som formål å fordrive den slaviske befolkningen og tilrettelegge for tyskeres bosetting i Øst-Europa.

Det er ingen uskyldig forklaring for at lederen av minnesmerket Auschwitz skal framheve disse lokaliseringene framfor de som gjelder Holocaust. Disse massakrene har lenge blitt utnyttet, framfor alt av polske, men også andre europeiske nasjonalistiske og høyreekstreme krefter, for å bagatellisere nazistenes forbrytelser mot den jødiske befolkningen på tvers av hele kontinentet, som lokale nasjonalistiske og høyreekstreme krefter enten stilltiende støttet eller deltok direkte i.

Polens statsminister Mateusz Morawiecki, som er medlem av partiet Lov og Rettferdighet (PiS), gikk enda lenger der han på Facebook hevdet: «På årsdagen for frigjøringen av Nazi-Tysklands dødsleir Auschwitz-Birkenau, la oss huske at i øst bygger Putin nye leirer.» Han besørget overhodet ingen bevis for denne ekstraordinære påstanden. Timer seinere skrøyt han på Facebook om Polens rolle i å presse Tyskland til å levere Leopard 2-stridsvogner til Ukraina for å føre krig mot Russland.

Morawiecki er medlem av et parti som ikke bare har spilt en nøkkelrolle i NATOs krigsforberedelser mot Russland, men som også er befengt av høyreekstreme og antisemittiske krefter. Den polske regjeringen forbød i 2018 offentlig omtale av, og forskning på polske antisemitters forbrytelser under Holocaust [engelsk tekst]. Den har siden foretatt en stor utrensking i akademiske institusjoner og museer, og skjøvet ut personer som har opponert mot regjeringens høyreekstreme historiske revisjonisme. PiS-regjeringen tillot faktisk i 2019 en flokk fascister å marsjere i Auschwitz på 74-årsdagen for frigjøringen av konsentrasjonsleiren.

Den uforligelige promoteringen av krigspropaganda og den bevisste minimeringen av nazismens forbrytelser under Auschwitz-minnesmarkeringen er ikke til å kunne skille fra den fornyede eksplosjonen av imperialistisk militarisme på gang i Europa.

Forbrytelsene i Auschwitz og den tyske fascismens mer bredt sett, var i siste instans forankret i kapitalistsystemets sammenbrudd. Nazibevegelsen ble brakt til makten av den tyske styringsklassen for å knuse arbeiderbevegelsen og for å etablere tysk imperialismes hegemoni i Europa. Nazismens virulente antisemittisme var først og fremst forankret i den politiske og ideologiske reaksjonen mot den internasjonalistiske og sosialistiske arbeiderbevegelsen. Ødeleggelsen av Sovjetunionen ble et av den tysk imperialismens sentrale målsettinger.

Tyskland forsøkte først å ødelegge den degenererte arbeiderstaten som hadde oppstått av 1917-Oktoberrevolusjonen, for dermed å besørge den internasjonale arbeiderklassen et vesentlig slag. Tysk imperialisme forsøkte, for det andre, å etablere sin fulle kontroll over de enorme råstoffkildene i regionen, for å konsolidere sin posisjon overfor deres viktigste imperialistrivaler, framfor alt USA.

Disse målsettingene var grunnlaget for en krig som til den dag i dag er den blodigste i menneskehetens historie. Den var helt fra begynnelsen av basert på kriminelle ordrer, og plasserte Tysklands krigføring utenfor alle etablerte internasjonale normer gjeldende for krigføring. I én av de kriminelle ordrene gitt [Hitlers hær] Wehrmacht, instruerte Eric Hoepner, kommanderende sjef for den 4. pansergruppa, den 2. mai 1941 hans tropper:

«Krigen mot Russland er et viktig kapittel i kampen for den tyske nasjonens eksistens. Det er den gamle kampen germanere fører mot slaviske mennesker, for forsvaret av europeisk kultur mot muskovitt-asiatiske oversvømmelser, og frastøtelsen av jødisk bolsjevisme. Denne kampens mål må bli ødeleggelsen av dagens Russland, og den må derfor gjennomføres med usett stringens. Enhver militær aksjon må ledes, i planlegging og utførelse, av en jernskodd vilje til nådeløst og totalt å utrydde fienden. Helt spesielt, ingen tilhengere av det nåværende russiske bolsjevik-systemet skal spares.»

Nazi-invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 markerte et sentralt vendepunkt, ikke bare i krigen men også i utviklingen av Holocaust. Auschwitz’ gasskamre begynte å operere noen måneder seinere, da nazistenes krigsmaskin Wehrmacht massakrerte den jødiske befolkningen i det okkuperte Sovjetunionen en masse i masseskytinger. Det store flertallet av Holocaust-ofre ble myrdet fra sommeren 1941 til slutten av 1943.

Den røde armé, sammensatt av soldater fra hele Sovjetunionen og av alle unionens forskjellige nasjonaliteter, kjempet mot nazistenes invasjon og spilte den sentrale rollen i å beseire Nazi-Tyskland i krigen. Den røde armé, grunnlagt av Leo Trotskij i 1918 til forsvar av 1917-Oktoberrevolusjonens erobringer mot de invaderende hærene støttet av imperialistmaktene, bar til tross for stalinismens fryktelige forbrytelser fortsatt den sosialistiske revolusjonens og dens sosiale framskritts ånd.

Det at Russland ble forbeholdt en invitasjon fra den offisielle seremonien var derfor ikke bare en stor politisk provokasjon, men også del av en systematisk bestrebelse for å promotere antikommunisme og historiske forfalskninger.

Opp mot den imperialistiske krigspropagandaen satte imidlertid Russlands president Vladimir Putin hans egne historiske forfalskninger og politiske løgner. Han responderte på at Russland ble forbeholdt en invitasjon til den offisielle minneseremonien med å skape en falsk analogi mellom Russlands invasjon av Ukraina og Den røde armés rolle i den andre verdenskrigen, og hevdet målet for hans krig i Ukraina var å «av-nazifisere» landet.

Realiteten er at både krigen i Ukraina og gjenkomsten av høyreekstreme krefter og den utfoldende imperialistkrigen mot Russland, i siste instans er produkt av den flere-tiår-lange stalinistiske kontrarevolusjonen mot den sosialistiske 1917-Oktoberrevolusjonen, som kulminerte i 1991 med det stalinistiske byråkratiets ødeleggelse av Sovjetunionen. Putin-regimet, som taler for et bittelite oligarkis interesser, som de 30-siste-årene har beriket seg på bekostning av massene, er denne kontrarevolusjonens arvtakere.

Den russiske hæren, i all hovedsak rekruttert fra desperat fattige mennesker, er ikke Den røde armés gjenkomst. Dens soldater blir tragisk slaktet i en krig ført av det oligarkiske regimet i en desperat bestrebelse for en «nasjonalt forsvarskrig» der hovedmålet er å ivareta oligarkiets egne privilegier, og på en eller annen måte finne en måte å kunne forhandle med imperialistmaktene. Russlands oligarkiske regimes reaksjonære invasjon av Ukraina, og den medfølgende historiske forfalskningen og promoteringen av russisk sjåvinisme har vært vann på mølla til det imperialistiske krigsmaskineriet og dets propaganda, og har tjent til ytterligere å splitte og forvirre arbeiderklassen.

Oppgaven med å få slutt på imperialistkrigen som nå er på gang, og å bekjempe gjenkomsten av fascistkrefter i Europa, tilfaller den internasjonale arbeiderklassen. Den må trekke lærdommene av de ødeleggende konsekvensene av det stalinistiske byråkratiets nasjonalistiske svik av Oktoberrevolusjonen, og motsette seg så vel de imperialistiske krigshisserne som Putin-regimets nasjonalisme, med strategien for arbeiderklassens enhetlige kamp på tvers av hele Europa og internasjonalt, i kampen for sosialisme.