Kampen mot britisk imperialisme og verdenskrig må baseres på arbeiderklassen

Dette er rapporten levert av Tom Scripps, assisterende nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (UK), på Det internasjonale online-stevnet den 1. mai 2023, avholdt søndag 30. april, norsk tid. For å se alle talene fra stevnet, besøk wsws.org/mayday.

Revolusjonære hilsener fra Socialist Equality Party og IYSSE i Storbritannia på denne maidagen.

Ingen land har mer entusiastisk støttet den USA-ledede NATO-krigen mot Russland enn Storbritannia. Storbritannia har sendt avanserte våpen for milliarder av pund til Ukraina, også Challenger-stridsvogner, og har opplært og trent tusenvis av ukrainske soldater.

De nylig lekkede Pentagon-dokumentene viser at Storbritannia har den desidert største NATO-kontingenten av spesialstyrker som opererer i Ukraina, som aldri ble erklært offentlig av regjeringen.

Storbritannias heftige involvering i krigen, landets blodtørst, er drevet av den dype politiske krisa som konfronterer verdens eldste kapitaliststyringsklasse.

Britisk imperialisme, i mange tiår tett knyttet til amerikansk imperialisme, prøver å motvirke nedgangen i sin globale økonomiske og politiske posisjon. Denne nedgangen har blitt drastisk akselerert siden Brexit-avstemmingen i 2016 om å forlate EU, og enda mer av inflasjonsspiralen som stammer fra pandemien og krigen.

Den stadig mer desperate økonomiske situasjonen i Storbritannia presser styringsklassen til å skru opp dens brutale utbytting av arbeiderklassen gjennom brutale lønnskutt og hastighetsopptrappinger, og til å sløye utlegg til alle sosiale tjenester. Rikdom tatt fra arbeidere blir slust inn i selskapsprofitter, overført til aksjeutbytte og til direktørlønninger, så vel som til å finansiere økte militærutgifter.

Politikere og pressen har oppfordret til en «slutt på fredsutbyttet etter den andre verdenskrig», og insisterer på at offentlige tjenester allerede ødelagt av innstramminger må ofres på krigens alter.

Nedskjæringer og lønnsundertrykking er uunngåelig sammenkoblet med undertrykkende lovgivning som begrenser retten til å streike, protestere og snakke fritt. Storbritannia fortsetter å spille rollen som verdensimperialismens fangevokter, og fengsler antikrigjournalisten og WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange i landets maksimalt sikre Belmarsh-fengsel, i påvente av utlevering til USA.

WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange blir ført fra retten i London, onsdag 1. mai 2019. [AP Photo/Matt Dunham]

Den britiske styringsklassen fordyper sin offensiv mot arbeiderklassen fordi de er svært bevisste på at denne sosiale kraften kan og i tiltakende grad må motsette seg deres kriger i utlandet.

Styringsklassen håpet den kunne anvende krigen mot Russland som et virkemiddel til å undertrykke klassekonflikt, ved å insistere på nasjonal enhet mot en felles fiende. Men til tross for en uendelig kryssild av propaganda, trofast formidlet av media, har dette mislyktes. NATO-Russland-krigen har i Storbritannia sammenfalt med et oppsving av klassekampen uten sidestykke på flere tiår.

Over en million arbeidere har gått til streikeaksjoner siden i fjor sommer, i ei bølge av arbeidslivskonflikter som har rammet sektorene jernbanene, vareutleveringer, telekommunikasjoner, lokalmyndigheter, utdannings- og helsevesenet. Uanmeldte spontanaksjoner har vært iverksatt mot selskapsgiganten Amazon, på oljerigger offshore og i raffinerier over hele landet.

Bevegelsen ville vært enda større om det ikke var for fagforeningsledernes aktive bestrebelser for å isolere og undertrykke hvert eneste utbrudd av klassekampen.

Socialist Equality Party har intervenert i bølga av arbeiderkamper på tvers av hele Storbritannia, for å argumentere for at motstand mot krigen mot levestandardene er uløselig forbundet med kampen mot imperialistkrig mot Russland. Begge deler fordrer et internasjonalt sosialistisk perspektiv for en arbeidernes felles offensiv over hele verden mot de store selskapene og regjeringene.

Streikende juniorleger på streikevakt ved Royal Bournemouth Hospital, 13. mars 2023

Vi fremmer dette perspektivet mot de som hevder at motstand mot krig kan være basert på Labour- og fagforeningsbyråkratiene, og på støtte for hvilken som helst kapitalistregjering.

Stop the War Coalition ledet i Storbritannia for 20-år-siden en millioner-sterk massebevegelse mot Irak-invasjonen inn i blindgata som var å støtte Labour og fagforeningenes «venstreorienterte». Samtidig tok de til orde for støtte til fransk og tysk imperialisme, som ei angivelig mer fredelig motvekt til Washington.

I dag er Frankrike, Tyskland og alle de europeiske maktene, til tross for deres dyptgående spenninger med amerikansk imperialisme, alle fullt involvert i krigen med Russland.

Labour Party’s «venstre»-rester har universelt droppet dere antikrigposering, og etterlever sir Keir Starmers insistering på at Labour nå er «NATO-partiet». John McDonnell, tidligere skyggefinansminister under Jeremy Corbyn, leder til og med en fraksjon som åpent støtter krig.

Corbyn, tidligere styreleder for Stop the War Coalition, snakker nå nesten aldri om krig, selv etter at han ble utestengt fra Labour Party’s parlamentariske gruppe. Der han nå er utelukket fra å stille til valg igjen som en Labour-MP, er hans skrapende lojalitet til det høyreorienterte Labour Party fortsatt like sterk som den var under hans tid som partileder.

Fagforeningsbyråkratiet støtter overveldende Storbritannias deltakelse i krigen i Ukraina. [Sentralorganisasjonen] Trades Union Congress vedtok i fjor en resolusjon som forlangte «umiddelbare økninger av forsvarsutleggene». Fagforbundet spiller den avgjørende rollen i å hanskes med hjemmefronten ved å undertrykke klassekampen, og gjør alt som står i deres makt for å forhindre en generalstreik som ville velte den kriserammede regjeringen.

Socialist Equality Party motarbeider byråkratiets sabotasje og svik av klassekampen ved å slåss for å få etablert uavhengige arbeiderorganisasjoner, for å overføre makten til grunnplanet.

Vårt parti har også utfordret motstanden mot NATO framsatt av George Galloway og NO2NATO-kampanjen, som oppfordrer til en allianse med høyreorienterte og høyreekstreme krefter, på grunnlag av en angivelig felles antikrigposisjon, og kampanjen orienterer seg mot «stigende» kapitalistmakter, framfor alt Kina, som den hevder vil klippe amerikansk imperialismes vinger og innvie en fredfull «multipolar verden».

Et slikt program ville bety katastrofe for arbeiderklassen. USAs planer for en krig med Kina er allerede langt framskredne, til og med samtidig som de slåss mot Russland. Det eneste svaret de russiske og kinesiske regimene har er en kombinasjon av nasjonalistisk militarisme og politisk manøvrering, i et dømt forsøk på å komme til en innordning med imperialistaggressorene.

Sammen med våre søsterpartier i Den fjerde internasjonale holder SEP og International Youth and Students for Social Equality offentlige møter om krigen i Ukraina for å etablere den nødvendige forståelsen av sosialistiske prinsipper og den historiske innsikten som må animere en genuin antikrigbevegelse basert på den internasjonale arbeiderklassen.

Vi utdanner en ny revolusjonær kadre i trotskismens tradisjoner, som det eneste fundamentet som den internasjonale sosialistbevegelsen kan gjenoppbygges på.

Loading