Den 14. mai var 75-årsmarkeringen for opprettelsen av staten Israel. Begivenheten ble i Israel offisielt markert den 25. april, i henhold til den hebraiske kalenderen, etter den årlige markeringen av Minnedagen til hedring av minnet om de som sloss og døde i krigen som etablerte staten, og i Israels påfølgende kriger, så vel som de som har falt i aktiv tjeneste for staten.

Den offisielle årsmarkeringen var en dempet anledning. Den ble avholdt under det største utbruddet av jødiske israeleres masseprotester i statens historie, mot Benjamin Netanyahus Likud-koalisjonsregjering bestående av fascistiske religiøse og nybyggerpartier, og dens planer om å begrense Høyesteretts makt i statsministerens konstitusjonelle kupp. Omfanget av opposisjon mot den mest høyreekstreme regjeringen i Israels historie har ført til gjentatte advarsler om en nedstigning til borgerkrig, som truer statens overlevelse. Dette har blitt ledsaget av Netanyahus bevisste oppildning av en krigsfeber, rettet mot palestinerne i de okkuperte områdene, Israels egne arabiske borgere og landets nabostater, framfor alt Iran og Syria, som støtter noen palestinske militante fraksjoner i opposisjon mot Israel.

Siden Netanyahu og hans ytrehøyreblokk tiltrådte i desember i fjor har hans regjering igangsatt en konsolidering av hans makt på bekostning av rettsvesenet for å tilrettelegge for undertrykking av sosial og politisk dissens. Regjeringen bestreber seg for å bane vei for en permanent annektering av store deler av den okkuperte Vestbredden og for blodige militære intervensjoner mot ikke bare palestinerne, men også Iran og landets allierte. Netanyahus koalisjon planlegger også å diskvalifisere palestinske Knesset-medlemmer fra å kunne representere i det israelske parlamentet og å forby deres partier fra å stille til valg, og med det permanent å frata 20 prosent av israelske statsborgere dere rettigheter.

Dette ville konsolidere de apartheid-type konstitusjonelle endringene sentrert om Israels Grunnlov av 2018, Nasjon-Stat-loven, som fastsetter jødisk overherredømme som statens juridiske fundament. Loven proklamerer: «Retten til å utøve nasjonal selvbestemmelse i staten Israel er unik for det jødiske folk.» Den erklærer støtte til den permanente annekteringen av hele Jerusalem, «fullstendig og forent» som Israels hovedstad, og godkjenner byggingen av bosettinger som en «nasjonal verdi». Dette og fjerningen av arabisk som et offisielt statsspråk tilskriver Israels egne arabiske borgere en annenrangsstatus, som mange menneskerettighetsgrupper har bevitnet.

Den offisielle opposisjonen mot disse trekkene ledes av en uensartet gruppe borgerlige sionistpartier med uenigheter med Netanyahu som gjenspeiler deres bekymringer for at han setter statens interesser i fare. De er uforsonlige motstandere av enhver kobling av den framvoksende fascisttrusselen i Israel med motstand mot undertrykkingen av palestinerne og arabiske israelere. Om man skal finne en måte å motsette seg faren for diktatur, og krig som vil kunne bre seg utover Israel-Palestina, da er dette det sentrale anliggendet som må adresseres.

Hadde Israel akseptert den gregorianske kalenderen da ville markeringen av grunnleggingen ha funnet sted dagen før Nakba-dagen, som markerer palestinernes «katastrofe», og det meste av det palestinske folkets fordrivelse før og etter Israels etablering. Bare ved å undersøke relasjonen mellom disse to hendelsene kan arbeidere, jødiske og arabiske, formulere en politisk respons på den desperate og tragiske situasjonen som sionismen har kastet dem begge ut i.

Etableringen av Israel

Krisa som utspiller seg i Israel er resultatet av dypt forankrede motsetninger, politiske og ideologiske, innen sioniststaten. Den er næret av de voksende splittelsen mellom arbeiderklassen og styringseliten i et av de mest ulike land i verden. Israels grunnlegging var forankret i katastrofen den europeiske jødedommen ble utsatt for på 1930- og 1940-tallet, som kulminerte med utryddelsen av seks millioner jøder i nazistenes Holocaust, etter den europeiske arbeiderklassens nederlag for fascismen.

Som det ble forklart [engelsk tekst] av Bill Van Auken i et WSWS-perspektiv skrevet i 1998, i forbindelse med 50-årsmarkeringen for Israels grunnleggelse:

Det 20. århundrets store uløste motsetninger er konsentrert i Israels fødsel og evolusjon. Statens essensielle opprinnelser ligger i en av historiens største forbrytelser mot menneskeheten, nazistenes Holocaust. Utryddelsen av seks millioner europeiske jøder var på sin side den forferdelige prisen som ble betalt for krisa i arbeiderbevegelsen som var forårsaket av den stalinistiske degenereringen av Sovjetunionen og Den kommunistiske internasjonale (Komintern). Stalinismens forbrytelser og dens dominans over arbeiderbevegelsen forhindret arbeiderklassen fra å få slutt på det kriserammede kapitalistsystemet, som i fascismen fant sin siste forsvarsskanse.

Arbeiderklassens mange nederlag, stalinismens forbrytelser og Holocausts uhyrligheter skapte de historiske betingelsene for Israels opprettelse og sionistbevegelsens stort sett vellykkede forsøk, hjulpet av både amerikansk imperialisme og stalinismen, på å sidestille sionismen med verdens jødedom. Dette var en bevegelse og en stat som i siste instans var basert på motløshet og fortvilelse. Stalinismens forræderier førte til desillusjon i det sosialistiske alternativet, som hadde utøvd en så kraftig appell til jødiske arbeidere over hele verden. Den tyske fascismens forbrytelser ble presentert som det ultimate beviset på at det var umulig å utrydde antisemittismen i Europa, eller noe annet sted. Sionismens svar var å få en stat og en hær, for å kunne overgå det jødiske folkets historiske undertrykkere i deres eget spill ...

Deres bestrebelser var lyktes, der Europas statsløse og hjemløse overlevende jødiske befolkning ble styrt til Palestina av helt definitive geopolitiske årsaker. Washington, som hadde stengt de amerikanske grensene for jøder på flukt fra nazistenes undertrykking, så framveksten av den jødiske staten i Midtøsten som et instrument for å hevde sitt eget hegemoni i regionen på bekostning av de gamle kolonimaktene, Storbritannia og Frankrike.

Israels grunnleggelse som en jødisk stat ble bare muliggjort ved å involvere et folk som søkte ei trygg nødhavn fra forfølgelse og brutalitet i en stor forbrytelse – den tvungne utvisningen av nesten en million palestinere og beslagleggingen av deres land og eiendom i en brutal kampanje av etnisk rensking.

De grunnleggende mytene sionismen promoterte inkluderer påstandene at jøder hadde returnert til deres bibelske «lovede land», som de hadde blitt utvist fra for 2 000 år siden, og at etableringen av en jødisk kapitaliststat ville besørge «Et land uten folk for et folk uten land».

Denne siste påstanden var ei gjennomskuelig, men politisk nødvendig løgn.

Det nyopprettede FN etter den andre verdenskrigen, etterfølgerorganisasjonen etter Folkeforbundet, som i 1922 hadde tildelt Storbritannia et 25-årig «mandat» for å kontrollere Palestina som forberedelse til uavhengighet, foreslo delingen av Palestina – redusert i størrelse etter Storbritannias opprettelse av det som nå er Jordan – i to separate og ikke-sammenhengende arabiske og jødiske småstater, med Jerusalem underlagt internasjonal kontroll. Det reaksjonære forslaget, som aldri ble ratifisert, utløste utbruddet av en borgerkrig mellom jøder og palestinere, og den arabisk-israelske krigen i 1948 som involverte Egypt, Jordan, Irak og andre araberstater. Den sistnevnte fulgte proklameringen av staten Israel den 14. mai, etter utløpet av det britiske mandatet. Israel skulle komme til å ta kontroll over en tredjedel mer territorium enn det som var oppfordret til under delingsplanen. Palestinerne ble stort sett drevet ut derfra.

Da Israel ble grunnlagt utgjorde jødene bare en tredjedel av befolkningen i mandatområdet Palestina, med 1 157 000 palestinske muslimer, 146 000 kristne og 580 000 jøder. To år seinere var bare rundt 200 000 palestinere igjen i det som ble Israel. De skulle fram til 1966 forbli under militært styre.

Flere tusen palestinere ble drept, mens minst 700 000 ble drevet ut eller flyktet, og ble flyktninger i nabolandene hvor de fant tilflukt i provisoriske teltleirer. Det er minst 31 bekreftede massakrer. Beretninger om grusomheter inkluderer de i landsbyen al-Dawayima, der israelske styrker drepte barn ved å «knuse deres hodeskaller med stokker», og Saliha, der soldater henrettet mellom 60 og 80 innbyggere ved å drive dem inn i en bygning for deretter å sprenge den i lufta.

De palestinerne som ble drevet ut, sammen med deres etterkommere, fikk forbud mot å returnere til Israel. Deres hjem og eiendommer ble beslaglagt av den israelske staten. Israel har siden den gang nektet å erkjenne palestinernes Nakba og dens assosierte etniske rensking, eller å akseptere palestinernes Rett til retur, slik det er nedfelt i folkeretten og i FN-resolusjonen 194 vedtatt i 1948 under den arabisk-israelske krigen.

Israels Lov om retur fra 1950, og Statsborgerskapsloven av 1952, innvilget derimot enhver jøde retten til umiddelbart statsborgerskap ved ankomsten til Israel. I løpet av de tre første årene etter den andre verdenskrigen emigrerte rundt én million jøder, noen fra Europas ruiner, men i all hovedsak fra Midtøsten og Nord-Afrika.

Et organisk antidemokratisk samfunn

Israel var derfor, helt fra starten av, bygget på tvungen undertrykking av palestinerne og på krig med landets naboer, og organisk ute av stand til å utvikle et genuint demokratisk samfunn. Israel oppsto som en militarisert stat omgitt av fiendtlige naboer og var basert på å opprettholde religiøs eksklusivitet. Landet utviklet raskt kjernefysiske kapasiteter, og ble amerikansk imperialismes tungt finansierte garnison, med hæren som samfunnets sentrale bærebjelke.

Jo større Israels militære og politiske «suksesser» var, desto sikrere ble landets høyredreining og antidemokratiske utviklingsforløp bekreftet. En gang ansett av mange som en tapper underdog og hjem til en befolkning som hadde lidd forferdelige historiske feilgrep, skulle Israel bli regionens fremste militærstyrke og den eneste atomvåpenmakt.

Israel invaderte i 1967, med amerikansk støtte, Egypt, Syria og Jordan, okkuperte Vestbredden av Jordanelva, Øst-Jerusalem, Golanhøydene og Gazastripa, og skapte en ny runde av flyktninger. Denne konflikten ga opphav til dannelsen av frigjøringsbevegelsen PLO, Palestine Liberation Organization, under ledelse av Yasser Arafat, og en ulik militær kamp mellom Israel og palestinerne.

Israels politiske landskap ble forvandlet, sammen med landets økonomiske og sosiale liv.

Krigen og byggingen av bosettinger varslet overgangen til en ekspansjonistisk politikk for et «Stor Israel», med en gjenoppstått høyrefløy som forlangte at de nylig okkuperte områdene skulle bringes under israelsk suverenitet som de bibelske områdene Samaria og Judea, lovet det jødiske folket av Gud. Dette nødvendiggjorde fortsatt etnisk rensking av palestinerne og jødisk bosettinger av kolonitypen.

Kursen ble satt for det vedvarende utbruddet av kriger, inkludert den arabisk-israelske krigen i 1973, militær aggresjon mot Syria, Libanon og Iran, og gjentatte angrep på de i all hovedsak forsvarsløse og fattige palestinerne i de okkuperte områdene, som skapte nye bølger av flyktninger og internt fordrevne mennesker.

Israels ultraortodokse politiske partier, spesielt i kontekst av periodiske bølger av jødisk immigrasjon, ble en mektig kraft som innførte jødisk religiøs lov i områder som tidligere ble ansett som sekulære, og bestemte dannelsen av regjeringer som ble stadig mer høyreorienterte. Konflikt mellom sekulære og ortodokse jøder har blitt et karaktertrekk ved det sosiale livet på alle områder.

Det var dette som skapte grunnlaget for framveksten av fascisttendensene innen det politiske og militære etablissementet. Som World Socialist Web Site har forklart [engelsk text]: «Dette er kreftene som nå dikterer regjeringspolitikken og truer ikke bare palestinerne, men de fleste israelere med brutal undertrykking.»

Tiårene siden 1970-tallet så også en ekstraordinær kanalisering av sosial rikdom oppad og veksten av en desperat fattigdom. Rundt 20 israelske familier kontrollerte innen 2010 omtrent halvparten av det israelske aksjemarkedet, og eide ett av fire israelske selskaper. Ti forretningsgrupper, for det meste eid av velstående familier, kontrollerte 30 prosent av offentlige selskapers markedsverdi. Israel skryter av å ha 71 milliardærer i amerikanske dollar, 6,7 per en million innbyggere, et av de høyeste per capita-tall i verden, selv om ikke alle av dem er bosatt i landet.

Israel er i dag, på den motsatte polen, nest etter USA som det mest ulike land av medlemmene i Organisasjonen for samarbeid og utvikling (OECD). Landets fattigdomsrate er den tredje høyeste i OECD, etter Bulgaria og Costa Rica. Landets fattigdomsrate er nesten det dobbelte av OECD-gjennomsnittet. Fattigdom rammer nå mer enn 27 prosent av alle israelere, og mer enn en tredjedel av alle barn, mer enn 10 prosent (312 000 familier) som står overfor alvorlig matusikkerhet. Dette utløste masseprotester i 2011, i kjølvannet av Den arabiske våren – et forvarsel for den politiske uroen som nå har brutt ut mot Netanyahus juridiske reform.

Det falske Oslo-løftet, PLO og De palestinske selvstyremyndighetene

Det israelske samfunnslivets vedvarende karaktertrekk har vært den groteske behandlingen av palestinerne. Ingen offisielle grep for å avslutte denne konflikten har endret de politiske realitetene. Den mye hyllede Oslo-avtalen fra 1993 brakte til ende den nesten seks år lange palestinske intifadaen mot israelsk okkupasjon. Men avtalens vilkår, bestemt av Israel, satte ei felle for palestinerne. Den bød på luftspeilingen av en «tostatsløsning», som faktisk besto av en palestinsk ministat som var oppstykket og ikke-sammenhengende, ved siden av Israel. Arafat og PLO sa seg til gjengjeld enige i å anerkjenne Israel, garantere landets sikkerhet og gi avkall på den væpnede kampen for palestinsk frigjøring.

Oslo-avtalen ignorerte Nakba, Retten til tilbakevending, Jerusalems posisjon som hovedstad i en palestinsk enhet, og de sionistiske bosetningenes framtid, og etablerte Den palestinske nasjonalmyndigheten, Palestinian Authority (PA). PA var nominelt sett en vordende regjering, med den hadde ingen kontroll over sine egne grenser, med angivelig full jurisdiksjon over Gaza og bare 18 prosent av Vestbredden (Område A), og felles jurisdiksjon sammen med Israel over 22 prosent (Område B). Hele 60 prosent av Vestbredden (Område C), hjemstavn for de fleste bosetningene, er fortsatt under israelsk militær kontroll.

PAs sentrale funksjon var å utøve politifunksjon mot palestinsk opposisjon mot Israel, med statsminister Yitzach Rabin som hyllet det faktum at PA «ikke vil tillate noen appell til Høyesterett og vil forhindre Den israelske foreningen for borgerrettigheter fra å kritisere betingelsene der, ved å nekte dem tilgang til området».

Selv denne karikaturen av en stat var et anathema for Ariel Sharon, Benjamin Netanyahu og deres Likud Parti. De heiet på folkemengdene som ulte etter Rabins blod, bare dager før han i november 1995 ble myrdet av en høyreorientert israelsk fanatiker. Arbeiderpartiets statsminister Ehud Barak gjorde det klart på Camp David sommeren 2000 at en foreslått tilbaketrekning fra deler av Vestbredden og Gaza ville etterlate palestinerne bare 15 prosent av det opprinnelige Palestina. Arafat nektet å signere, og «fredsprosessen» var over. Dette ble eksemplifisert av Sharons provoserende besøk til Al-Aqsa-moskéen/Tempelfjellet, og mde det utbruddet av en andre intifada.

Alle sionistpartiene la deretter fram politiske orienteringer med siktemål å motvirke det «demografiske problemet» og få utvidet kontrollen over Vestbredden.

Det lever i dag omtrent like store antall jødiske israelere og palestinere i Israel-Palestina, med palestinerne som snart blir flertallet. Forøvrig, dersom staten Israel ble målt etter virkeligheten til befolkningen som den bestemmer skjebnen til, ville den ikke bare inkludere de 9,3 millioner israelerne som lever innenfor dens internasjonalt anerkjente grenser før 1967, hvorav 2 millioner er palestinere, men også de rundt 5,4 millioner palestinerne i de okkuperte palestinske områdene erobret i den arabisk-israelske krigen i 1967, som lever under israelsk militærstyre.

Følgelig vil snart demografi og friksjon føre til et territorielt område, en stat, med muslimsk majoritet og jødisk minoritet. Sionismens eneste svar på det den anser som en eksistensiell trussel er krig og etnisk rensking. Statsminister Ariel Sharon erklærte i desember 2002 at palestinere må drives ut av de okkuperte områdene for å gjøre plass for jødiske bosetninger, mens Netanyahu tordnet: «Vi kommer til å renske hele området ...»

Sharon anvendte den andre intifadaen som berettigelse for å bygge Separasjonsmuren mellom Israel og Vestbredden, med støtte fra Arbeiderpartiet. Israel beslagla i prosessen permanent opptil 18 kvadratkilometer landområde inn på Vestbredden, inkludert de vesentlige bosettingsblokkene, der de tok 9 prosent av territoriet og isolerte rundt 30 000 palestinere på israelsk side og 230 000 palestinere i Øst-Jerusalem på Vestbredden. Israels kontroll over den vestlige grunnvannførende berggrunnen, takket være Separasjonsmuren, og 80 prosent av Vestbreddens grunnvann har ført til en kronisk og kunstig vannkrise for millioner av mennesker og en drastisk reduksjon av mengden irrigert jordbruksareal, fra 14 prosent før 1967 til under 2 prosent i dag.

Alt dette ble vurdert som legalt av Israels hyllede Høyesterett.

Gaza ble i 2005 ytterligere isolert under Sharons frakoblingsplan, med siktemål å sikre USAs godkjenning for utvidelse og konsolidering av bosetninger på Vestbredden. Da Hamas i 2007 tok kontroll over enklaven, ble Israels strategi for inneslutting til en fullskala økonomisk blokade. Vestbredden har i prosessen blitt forvandlet til en fattig getto og Gaza til et fengsel.

Verken sionisme eller arabisk nasjonalisme, men sosialistisk internasjonalisme!

Det mest fundamentale aspektet ved konflikten mellom Netanyahus regjeringskoalisjon og opposisjonsblokka er deres enighet om alle de fundamentale betingelsene. Det er ikke protestledernes abstrakte kjærlighet til «demokrati», men at de uforsonlig forfekter sionismen og det israelske borgerskapets sosiale interesser som har satt dem opp mot Netanyahus angrep på landets Høyesterett. Ikke-tiltalte krigsforbrytere som opposisjonslederen Benny Gantz og Netanyahus opprørske forsvarsminister Yoav Gallant frykter at Netanyahu og hans fascistsupportere forfølger en eskalert agenda for etnisk rensking, en religiøs-kulturell offensiv og juridiske manøvrer for å redde Netanyahu fra fengsling, som til deres skrekk undergraver det falske «demokratiske» dekket som  Høyesterett og rettsvesenet har besørget i løpet av flere tiår med nådeløse angrep på palestinerne.

Destabiliseringen av det israelske samfunnet ved å overlate initiativet til jødiske overherredømme-fantaster og religiøse reaksjonære har undergravd støtten til Israel over hele verden, inkludert i det jødiske samfunn i USA, det største i verden, som delvis hviler på at Washington og Europas hovedsteder framstiller Israel som Midtøstens «eneste demokrati». Dette har seriøst undergravd bestrebelsene for å framstille opposisjonen mot sionisme som en form for «venstresidens antisemittisme» som holder Israel opp mot standarder som ikke forventes av tilsvarende «liberale demokratier», og trekker en falsk ekvivalens mellom Israel og Sør-Afrika under apartheidstyret.

Dette truer framfor alt Washingtons aggressive militærpolitikk i regionen, der Israel opptrer som deres angrepsbikkje i forfølgelsen av deres geostrategiske interesser.

Selv om protestbevegelsens agenda for tiden er diktert av det sionistiske borgerskapet og henter sosial støtte fra deler av den urbane middelklassen, risikerer politiske omveltninger en innenlandsk eksplosjon av sosiale kamper mot undertrykkingen av demokratiske rettigheter, og mot den økonomiske innstrammingspolitikken som er nødvendig for å betale for okkupasjonen og krig, og for å berike Israels oligarker.

Sionisme – promoteringen av en stat basert på religiøs-kulturell identitet og alle jøders angivelige felles nasjonale interesse – har lenge dannet grunnlaget for å opponere mot ikke bare forsvaret av palestinske rettigheter, men enhver påstand om jødiske arbeideres uavhengige sosiale og politiske interesser.

Fagforeningsforbundet Histadrut oppsto som en statsinstitusjon som kontrollerte Israels tjenestesektor, landets største konglomerater, nasjonalbanken, helsevesenet og medisinske institusjoner. Økonomisk liberalisering og privatisering så en kollaps i medlemskapet uten global presedens, fra rundt 1,8 millioner i 1983 (som den gang var 85 prosent av arbeidsstyrken) til færre enn 200 000 i dag. Histadruts oppfordring til en generalstreik under masseprotestene, som så godt som ekskluderte alle arabere og migrantarbeidere, ble utført i koordinering med Netanyahu for å undertrykke faren for streiker utenfor deres byråkratiske kontroll.

Arbeidersionisme, den israelske statens grunnleggende ideologi, har lidd en verre kollaps enn dens fagforeningsarm, da dens sosialistiske pretensjoner har lidd forlis av en stats og et samfunns realiteter, som er basert på kapitalisme og sekterisk religiøs eksklusivitet.

Den politiske og sosiale uroen som herjer Israel på landets 75-årsjubiléum bekrefter at betingelsene er til stede for å slåss for et revolusjonært sosialistisk alternativ. Men så lenge sionismens grunnleggende prinsipper ikke utfordres, vil det borgerlige styret krise bli løst på grunnlag av et ytterligere byks til høyre.

Det farligste av alt er at den eskalerende politiske krisa fører til en stadig skarpere vending til den militære represjonen av palestinerne, og til en oppildning til krig med Syria og Iran. Der Israel inntar en sentral rolle i amerikansk imperialismes militære pådriver for å sikre globalt hegemoni, som strekker seg fra de facto-krigen med Russland i Ukraina og til Kina, vokser trusselen stadig nærmere for en krig som omslutter hele Midtøsten.

Den sionistiske utopien om en nasjonalstat der verdens jøder kunne finne ei nødhavn har i stedet ført til en hodestups nedstigning til politi-stat-styreformer, framveksten av fascisme, utbruddet av borgerkrig, og krig med palestinerne og Israels arabiske naboer. Veien framover ligger i å forene arbeiderklassen, den jødiske og den palestinske, i en felles kamp mot kapitalisme og for sosialisme.

Jødiske arbeidere som står overfor den høyreekstreme trusselen, må gjøre Marx’ stikkord til deres eget, der han erklærer: «En nasjon som slavebinder en annen, smir sine egne lenker.» Og for palestinere må det også utvikles en dyp forståelse av at det ikke finnes noen nasjonal kapitalistisk vei til frigjøring fra undertrykking, som vist av hele Midtøstens og Afrikas post-koloniale historie, så vel som Den palestinske myndighetens.

Et genuint revolusjonært alternativ må baseres på teorien om permanent revolusjon. Trotskij forklarte at de undertrykte nasjonenes realisering av de grunnleggende demokratiske og nasjonale oppgavene i den imperialistiske epoken, som i en tidligere periode var assosiert med borgerskapets framvekst, bare kunne oppnås gjennom arbeiderklassens uavhengige politiske mobilisering, der den handler i et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv.

Der de overskrider alle nasjonale splittelser må arbeidere slåss for De forente sosialistiske stater av Midtøsten, frigjort fra imperialistmakters og transnasjonale selskapers rovinteresser. Bygget på det essensielle prinsippet om likhet for alle regionens befolkninger, vil dette garantere en demokratisk og velstående framtid for alle, basert på anvendelsen av regionens enorme naturressurser for å imøtekomme esensielle sosiale behov.

Dette krever byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i Israel, Palestina og i hele regionen, for å besørge et sosialistisk revolusjonært lederskap.