Med militærets og politiets støtte utløste Ecuadors president Guillermo Lasso onsdag i forrige uke en «gjensidig død»-klausul for å få oppløst Kongressen før den kunne stemme over hans riksrettstiltale på korrupsjonsanklager.
Parlamentsbygningen og gatene i sentrum av Quito ble tungt militarisert der de væpnede styrkene truet med å «handle besluttsomt» for å forsvare beslutningen. Som en understrekning av de autoritære farene reist av Lassos tiltak hadde den militære overkommandoen tirsdag i forrige uke holdt et møte bak lukkede dører med forsvarsminister Luis Lara i «krigsrommet», der Lassos neste skritt ble diskutert.
Klausulen «gjensidig død» ble vedtatt og nedfelt i Konstitusjonen av 2008 under Rafael Correas presidentskap, som den gang regjerte på vegne av det nåværende opposisjonspartiet Sammenslutningen for Håp, Unión por la Esperanza (UNES), som har ledet riksrettsaksjonen mot Lasso. Klausulen tillater presidenten å styre per dekret i opptil seks måneder, inntil en ny administrasjon tiltrer, og setter en frist på tre måneder for at det holdes president- og kongressvalg.
Lasso har sendt ei omfattende pakke med lenge planlagte økonomiske dekreter til Forfatningsdomstolen, som overtar landets lovgivende fullmakter, og torsdag i forrige uke raskt godkjente Lassos påkalling av «gjensidig død»-klausulen. De økonomiske dekretene inkluderer angivelig en regressiv skattereform, et prosjekt for en frihandelssone, en investeringslov, reformer av Ecuadors intitutt for sosial sikkerhet (IESS), og tiltak tilknyttet oljeutvinning.
USAs ambassadør til Ecuador, Michael J. Fitzpatrick, støttet Lassos handlinger, og erklærte: «Regjeringen i USA respekterer de interne og konstitusjonelle prosessene i Ecuador.»
Denne støtten har igjen avslørt amerikansk imperialismes hyklerske pretensjoner om å forsvare «demokratiet». For bare fem måneder siden, da Perus pseudo-venstre-president Pedro Castillo stengte ned Kongressen med henvisning til lignende vage konstitusjonelle bestemmelser, også der som respons på en pådriver for riksrettstiltale basert på korrupsjonsanklager, ga USAs ambassadør til Peru, Lisa Kenna, en CIA-veteran, grønt lys for utskyvingen og arresteringen av Castillo, så vel som den voldelige undertrykkingen av protester.
Washington har konsekvent støttet de autoritære tiltakene truffet av den ecuadorianske regjeringen. Trump-administrasjonen støttet i oktober 2019 undertrykkingen av massedemonstrasjoner som brøyt ut mot innstramminger, og som tvang daværende president Lenín Moreno til midlertidig å flytte hans regjering til kystbyen Guayaquil, under opptøyer som den gang resulterte i 11 døde.
Bidens utenriksminister Antony Blinken besøkte i 2021 Quito for å proklamere at «eksepsjonelle tiltak» var «påkrevd» der den allerede beleirede Lasso henfalt til diktatoriske unntakstilstander og truet med voldelig undertrykking av streikene som brøyt ut det året. Under masseprotester og en nasjonal streik utløst av prisøkninger på mat og drivstoff i 2022, forsvarte Biden-administrasjonen Lasso etter hans brutale polititilslag, som førte til minst syv døde og hundretalls skadede.
Opposisjonspartiene har insistert på at det ikke foreligger noen «alvorlig politisk krise eller sivile uroligheter» – årsaken Lasso henviser til som grunnlag for å utløse «gjensidig død»-klausulen – og hevder Lassos handlinger er illegale.
Opposisjonspartiet UNES har imidlertid nektet å oppfordre til protester, og Correa meldte en tweet der han sa: «Tiltaket er konstitusjonsstridig, men det som er best for fedrelandet er å avholde valg. Framtiden er i deres hender. Vil dere la dem lure dere igjen?»
Urbefolkningssammenslutningen CONAIE, la Confederación de Nacionalidades Indígenas del Ecuador, som tidligere har ledet gjentatte protester mot regjeringen, og som i 2021 stilte en presidentkandidat som kom på tredjeplass, frarådet også protester.
CONAIE-lederen Leonidas Iza, som har blitt promotert av andre urfolksledere som en sannsynlig presidentkandidat, forsøkte allerede før Lassos kunngjøring å forebygge et sosialt utbrudd ved å avlyse demonstrasjoner eller «veisperringer» som angivelig allerede var under forberedelse.
«Dersom regjeringen treffer feil beslutninger og provoserer fram en sosial reaksjon ... da vil vi erklære en nasjonal mobilisering,» sa han på en pressekonferanse. «Vi står beredt.»
Bare den stalinistledede «Folkefronten», el Frente Popular (FP), som omfatter Lærerfagforbundet, la Unión Nacional de Educadores (UNE), organiserte en håndfull veisperringer i Quito. Fagforbundet Arbeidernes fellesfront, el Frente Unitario de Trabajadores (FUT) kunngjorde en konvensjon i juni for å beslutte om en respons på Lassos pakke av økonomiske tiltak.
Så langt har det ikke vært noen vesentlige demonstrasjoner. Lassos angrep på demokratiske og sosiale rettigheter vil imidlertid uunngåelig provosere fram en massiv motstand. Arbeidere og alle undertrykte samfunnssektorer må konkludere fra de offisielle lederskapenes søvndyssende uttalelser og nøling at de er fast bestemte på å isolere og undertrykke enhver kamp, ved å få kanalisert dem inn bak tomme valgløfter.
Den ecuadorianske styringsklassen har vært konfrontert med ei flere-tiår-lang politisk krise som har involvert gjentatte fratredelser og riksrettstiltaler. Slik politisk ustabilitet, inkludert konflikter mellom det gamle bank- og agro-eksport-oligarkiet og det nyere finans-industrielle borgerskapet, har vært normen siden militærdiktaturets slutt i 1979.
Generalstreikene i 1971 og 1975 og den voksende fagforeningsbevegelsen skaket styringsklassen der den urbane arbeiderklassen da hadde overgått den rurale befolkningen, og demonstrerte dens enorme makt.
Som respons så den såkalte «gjenkomsten av demokrati» et forsøk på å integrere en elite av den fortsatt massive rurale urbefolkningen inn i det borgerlige politiske etablissementet, som begynte med bestemmelser fra 1979 om å utvide valgrettigheter til å inkludere urbefolkningene. Forbundet av Ecuadors urbefolkningsnasjonaliteter, la Confederación de Nacionalidades Indígenas del Ecuador (CONAIE) ble dannet i 1986 for å forene de regionale lederskapene, og et tiår seinere dannet organisasjonen sin valgfløy, partiet Pachakutik. Kort deretter, basert sitt program om «landrettigheter», «antiglobalisering» og «antinyliberalisme», fikk CONAIE kontroll over dusinvis av provins- og kommunalmyndigheter, og vant hundrevis av stillinger i kommuneadministrasjoner.
Sammen med det stalinistledede fagforeningsbyråkratiet plasserte CONAIE seg gjentatte ganger i fronten for masseprotester, for å kanalisere opposisjon mot innstramminger, miljøødeleggelser og brudd på landrettigheter inn bak illusjoner i valgene av den ene eller den andre borgerlige politikeren, så vel som i kapitalistiske konstituerende forsamlinger i årene 1997 og 1998, og igjen i 2007 og 2008.
I 1998-2000 brøyt det ut ei førrevolusjonær krise som så de fleste banker kollapse, et stormløp på landet valuta som førte til en kaotisk dollarisering av økonomien, voldsom inflasjon som sendte over 70 prosent av befolkningen ut i fattigdom, og til uholdbare gjeldsnivåer. CONAIE, det stalinistiske Ecuadors kommunistparti, el Partido Comunista del Ecuador (PCE), sammen med fagforeningsbyråkratiet og deres pseudo-venstre-apologeter, kavet for å få kontroll over den resulterende masseoppstanden, og støttet til slutt den tidligere obersten Lucio Gutierrez (2003-2005), som integrerte flere CONAIE- og Pachakutik-ledere inn i hans kabinett. Gutierrez forsvarte deretter dollariseringen og sa seg enig i et nytt IMF-omstruktureringsprogram, som i sin tur førte til nye masseprotester og hans eget fall.
Deretter støttet de samme offisielle «venstre»-kreftene koalisjonen Alianza País under Rafael Correa, en USA-skolert økonom. Innen da hadde kinesisk etterspørsel drev opp prisene på råvarer som olje og mineraler, som gjorde at den ecuadorianske økonomien i årene fra 2000 til 2014 kunne vokse til mer enn det femdoble.
Dette tillot Correa ikke bare å tilbakebetale statsgjelden og besørge den lokale styringseliten og de transnasjonale selskapene massive profitter, men også til å øke utleggene til offentlig utdanning, helsevesenet og et statlig sosialnettverk. Samtidig anvendte Correa utlyste unntakstilstander og utplasseringen av militære tropper for å knuse urbefolkningenes protester mot den raske utvidelsen av utvinningen av naturressurser. Han håndplukket i 2017 sin høyreorienterte etterfølger Lenín Moreno, som forflyttet seg til å implementere innstramminger og regressive arbeidsreformer for å tilbakebetale en ny massiv gjeld. Han trakk også asylet innvilget til WikiLeaks-redaktøren Julian Assange i den ecuadorianske ambassaden i London, og overleverte ham til det britiske politiet.
Morenos reaksjonære politiske orienteringer banet vei for valget av den høyreorienterte bankmannen og multimillionæren Lasso. Under Lasso og samtidig med Covid-19-pandemien, krigsutbruddet i Ukraina, en fortsatt nedgang i den kinesiske økonomien og økende amerikansk press mot kinesisk innflytelse i Latin-Amerika, har Ecuador lidd en økonomisk nedgang.
Den ecuadorianske styringsklassen er desperat etter å få pålagt sosiale innstramminger og få angrepet lønninger og arbeidsplass-sikkerheten for å tiltrekke seg investeringer der den offentlige gjelden nå har vokst fra 17 prosent av BNP i 2011 opp til 69 prosent i 2022. Landets økonomi har faktisk stagnert i nesten et tiår.
Bare rundt en tredjedel av arbeiderne i Ecuador har en «tilstrekkelig jobb» (40 arbeidstimer og ei lønn på minst $ 450 i måneden), men dette faller til rundt 12,3 prosent for urbefolkningene. I mellomtiden lider nesten fire av 10 ecuadorianere under multidimensjonal fattigdom, og denne raten er mer enn dobbelt så høy for urbefolkningene på landsbygda. Lederskapet for urbefolkningene, som nå er solid integrert inn i de lokale og nasjonale myndighetene, har vist deres manglende evne til å forfølge en uavhengig orientering.
På tvers av Latin-Amerika, enten det er under åpent høyreorienterte krefter som Lasso i Ecuador og Boluarte i Peru, eller regjeringer tilknyttet den andre varianten av den såkalte «rosa bølga», som Lula i Brasil, Boric i Chile og Petro i Colombia, diskrediterer de samme angrepene mot arbeiderklassen og de fattige raskt hele det politiske etablissementet og legger grunnlaget for massive sosiale utbrudd.
Correa og hans parti UNES er intet unntak og har lenge forsikret utenlandsk kapital og amerikansk imperialisme om at de stiller til deres tjeneste. Correa insisterte, for eksempel, i et intervju med det spanske nettstedet CTXT i 2021: «Vi tror ikke det under noen omstendighet vil bli noe forsøk på å destabilisere eller undergrave demokratiet» fra Biden-administrasjonens side.
Der han indikerte at mekanismer «som National Endowment for Democracy (NED)» tidligere hadde blitt anvendt til å presse regjeringer, sa han da at «vi håper disse mekanismene nå brukes til å styrke demokratiet.» Gitt NEDs lange historikk for anvendelse av det amerikanske utenriksdepartementet for å sponse kupp over hele verden, utgjorde Correas uttalelse et tilbud om å selge hans bevegelse til CIA.
Disse erfaringene i Ecuador har en strategisk betydning for arbeidere og de undertrykte overalt. Bare den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeidere under et sosialistisk og internasjonalistisk program, i opposisjon til alle pro-kapitalisme og nasjonalistiske partier og organisasjoner, tilbyr en vei framover.