Den første runden av det greske generalvalget sist søndag ble vunnet med god margin av det regjerende konservative partiet Nytt Demokrati (ND), som fikk nesten 41 prosent av stemmene. Valget var en fiasko for det største opposisjonspartiet, Syriza («Koalisjonen av det radikale venstre»), som bare fikk 20 prosent, et fall siden 2019 på 11 prosentpoeng.

NDs seier kom til tross for utbredt motstand i arbeiderklassen mot partiets innstrammingsagenda, dets morderiske pandemipolitikk som førte til seks millioner infeksjoner og mer enn 36 000 dødsofre, og partiets plassering av Hellas i sentrum for NATOs de facto krig mot Russland.

Valgesultatet ble ikke engang påvirket av ukene med masseprotester og streiker etter den forferdelige togulykka i Tempi-dalen i februar, som førte til 57 hovedsaklig unge menneskers død, forårsaket av flere tiår med budsjettnedskjæringer og uttynningen av bemanningen på jernbanene.

Arbeidere er i en akutt sosial nød, etter å ha blitt blødd hvite av 15 påfølgende år med innstramminger. Under disse betingelsene kan NDs valgseier bare forklares med fraværet av noe som helst genuint alternativ på venstresiden. Det store flertallet av arbeiderklassen konkluderte med at ingen av den nominelle venstresidens offisielle partier – Syriza, sosialdemokratenes PASOK og det stalinistiske Hellas’ kommunistparti (KKE) – var vesentlig forskjellige fra ND. Rundt 40 prosent av de stemmeberettigede avsto fra å stemme i det hele tatt.

Syrizas periode i embetet, fra 2015 til 2019, og årene siden partiets første nederlaget mot ND, har vist at det er et parti for EU-dikterte innstramminger, og har fungert som en av Europas viktigste fengslere av flyktninger, og har spilt en avgjørende rolle i å tilrettelegge NATOs krig mot Russland.

Syrizas dokumenterte historikk er en strategisk erfaring for den internasjonale arbeiderklassen, som demonstrerer hvor bankerotte påstandene er fra de ymse pseudo-venstre-tendensene rundt om i verden, som hevder det kan bringes til veie meningsfull endring ved å stemme deres pro-kapitalisme-partier inn i regjering. Det er av essensiell betydning for arbeidere bevisst å avvise denne politiske fella, midt under tiltakende streiker og protester som reiser nødvendigheten av en sosialistisk kamp mot kapitalismen.

Syriza kom i januar 2015 til makten i et valgskred, etter at partiet hadde lovet å få slutt på de brutale innstrammingene til de tidligere PASOK- og ND-regjeringene. I stedet håndhevet partiet minst syv omfattende innstrammingspakker, som ble forlangt av troikaen EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ECB) og Det internasjonale pengefondet (IMF). Disse inkluderte 15 påfølgende kutt i pensjonene, lønnsreduksjoner, skatteøkninger, oppsigelser, og budsjettnedskjæringer på tvers av etater for offentlig velferd, utdanning og helsevesenet.

Syrizas politiske pro-kapitalisme-orienteringer resulterte i nivåer av sosial utarming uten sidestykke, som førte til en arbeidsledighet på 30 prosent, som mange greske arbeidere aldri har kommet seg fra. Dette gjorde at Syriza var ute av stand til å dra nytte av den folkelige motstanden mot ND blant arbeidere og ungdommen. Parti-leder Alexis Tsipras gjorde et stort nummer av Tempi-togulykka, men ingen glemte Syrizas rolle i å skape forutsetningene for katastrofen ved i 2017 å privatisere jernbanenettet, som del av deres privatiseringer for mer enn € 6 milliarder.

Syriza har faktisk siden 2019 flyttet seg enda lenger til høyre, og har omdøpt seg til Syriza-Progressiv-Alliansen i en bestrebelse for å vinne støtte blant PASOK-supportere. Tsipras erklærte i den sentrale valgdebatten at han var «fullt inneforstått med landets finanspolitiske muligheter».

Syriza stemte i september i fjor sammen med ND og PASOK for å godta søknadene fra Sverige og Finland om NATO-medlemskap. I embetet var Syriza forøvrig en pålitelig NATO-partner, og besørget alliansen viktige militærbaser, deriblant marinebasen Souda Bay, som nå er en integrert del av krigen mot Russland.

Ansvaret for alt av Syrizas politiske svik deles av de utallige pseudo-venstre-gruppene som proklamerte partiet som modellen for å bygge lignende «breie venstre»-valgformasjoner i Europa og internasjonalt. I hvert eneste tilfelle utførte disse partiene – deriblant Podemos i Spania, Venstre-blokka i Portugal, bevegelsene rundt den tidligere britiske Labour-lederen Jeremy Corbyn og Gabriel Boric i Chile – de samme politiske svikene, som arbeiderklassen ikke bare har betalt for gjennom brutale innstramminger, men også med et utbrudd av militarisme og krig. [Engelske tekster i avsnittets første og to siste lenker]

Med Syriza breit diskreditert forsøkte deler av pseudo-venstre å utføre det samme bedrageriet ved nå å gå inn for støtte til det politiske redskapet til Tsipras tidligere finansminister, Yanis Varoufakis: MeRA25 (Europeisk realistisk ulydighetsfront). Magasinet Jacobin, som er alliert med De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), publiserte dager før valget et intervju med Mariana Tsichli, en kandidat for valgkoalisjonen MeRA25-Alliansen for brudd, en annen Syriza-avsplitting, Folkelig enhet. Tsichli hevdet å «ville overvinne» Syrizas «skadelige arv» ved å «gjenoppbygge et forent spillerom for det radikale venstre, i stand til å lære av tidligere feiltak og svare på dagens utfordringer».

Varoufakis, som så langt fra representerer noe slikt alternativ, var fellesarkitekten bak alle Syrizas svik, og han uttalte da han tok makten i 2015 at han bare ville innføre en litt modifisert versjon av innstramminger, basert på «standard Thatcheristiske eller Reaganistiske økonomiske orienteringer», og på det grunnlaget forhandlet han med troikaen (EU/ECB/IMF) hele veien.

Der arbeidere anser ham som like giftig som Tsipras, fikk MeRA25-Alliansen for brudd mindre enn de 3 prosentene som kreves for å komme inn i parlamentet, og mistet de ni setene alliansen fikk i 2019. Varoufakis ga utløp for hans egen høyreorienterte agenda og klandret hans nederlag på det faktum at «folk ikke vil ha sannheten, egentlig», og på angrep på ND fra høyre, for «fire år med utlegg, utlegg, utlegg med støtte fra Den europeiske sentralbanken».

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), verdens trotskistbevegelse, var det eneste partiet som tilbød arbeidere rettidige advarsler om SYRIZAs klassekarakter og politiske rolle.

Da Tsipras tok makten, den 27. januar 2015, skrev World Socialist Web Site:

Syrizas valgseier uttrykker ikke en politisk utvikling, et skritt framover, framgang eller noe som helst slikt, av eller for arbeiderklassen.

Syriza er et borgerlig parti, i sin opprinnelse, sosiale sammensetting og politiske orienteringer – ett av de mange, deriblant Demokratene under USAs president Barack Obama – som kommer til makten ved å omgi seg med løfter om ‹håp› og ‹endring› og som deretter påtvinger innstrammings- og krigspolitikk. Partiet vil uunngåelig, før heller enn seinere, forråde forhåpningene om en slutt på de sosiale vanskeligheter og lidelser som det kynisk har utnyttet ... Syriza har kommet til makten basert på et program som artikulerer interessene til en mektig del av det greske borgerskapet og mer privilegerte deler av den øvre middelklassen. Det appellerer til enda mektigere krefter: Europas og USAs imperialister.

ICFIs uttalelse den 13. november 2015, «De politiske lærdommene av Syrizas forræderi i Hellas», [engelsk tekst] ble skrevet i kjølvannet av Syrizas tråkking på det massive «Nei»-resultatet for avvisning av troikaens diktater, som var responsen på partiets eget referendum, og partiets banking igjennom av ei ny massiv innstrammingspakke i parlamentet. Uttalelsen forklarte:

Det må sies rett ut at erfaringen med Syriza-regjeringen har vært et vesentlig nederlag for arbeiderklassen... Den sentrale oppgaven er den politiske gjenopprusting av arbeiderklassen og byggingen av et nytt revolusjonært lederskap, basert på en nådeløs kritikk av partiene, personlighetene og de politiske oppfatningene som var ansvarlige for dette nederlaget. Dette har vært betydningen av arbeidet utført av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i relasjon til de greske begivenhetene.

Arbeiderklassen i Hellas, i Europa, og over hele verden, kan bare forsvare seg gjennom byggingen av nye arbeiderklassepartier, som er helt uavhengige av alle deler av kapitalistklassen, basert på et internasjonalistisk revolusjonært program, rettet mot etableringen av arbeidernes makt, avskaffelsen av kapitalisme og etableringen av et sosialistisk verdenssamfunn.

WSWS insisterte, i sin vurdering av SYRIZAs fire år ved makten og partiets valgnederlag i 2019, på at arbeidere måtte ta et oppgjør med pseudo-venstre-politikk i sin helhet.

Denne erfaringen har uforglemmelig demonstrert umuligheten av å bekjempe en bankerott kapitalistisk orden ved å stemme på ‹venstrepopulistiske› partier for å implementere reformer under kapitalismen. Forræderiet begått av Syriza, forankret i dets klassegrunnlag i det velstående småborgerskapet, vil gjentas dersom lignende partier kommer til makten andre steder.

Veien framover er en vending til den klassiske marxismens perspektiv, det vil si trotskisme: Den revolusjonære mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassens fulle industrielle og økonomiske makt, for å ta kontroll over det økonomiske liv og statsmakten.

De mest framsynte arbeiderne og ungdommene må nå vende seg til byggingen av en gresk seksjon av ICFI, som del av en ny revolusjonær vending av den europeiske og internasjonale arbeiderklassen.