Det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular (PP) og nyfascistpartiet Vox mislyktes i å oppnå et absolutt flertall i søndagens nasjonale valg i Spania. Da mandagen nærmet seg, hadde PP og Vox sikret 169 parlamentsplasser, syv for få for det nødvendige flertallet, mot Sosialistpartiets (PSOE) og Sumars til sammen 153.

Partido Popular-partileder Alberto Nunez Feijoo har sagt han ville prøve å danne en regjering, men hans potensielle støtteblokk ville bare ha 170 seter mot den PSOE-ledede blokkas 172. Dette tyder på uker med hestehandler før en eventuelt mulig fornyelse av en mioritetsregjering av Sosialistipartiet (PSOE) og Sumar, støttet av nasjonalistiske og regionalistiske småpartier.

PP gikk fra 5 millioner stemmer og 89 seter i 2019 til 8 millioner (33 prosent) og 136 seter på søndag. Partiet økte sin representansjon med 47 seter, hovedsakelig ved å konsolidere høyresidens stemmer på bekostning av det nå kollapsede høyrepartiet Borgere, Ciudadanos, men også Vox, som så sin oppslutning falle fra 3,6 millioner stemmer og 52 seter i 2019, til 2,8 millioner (12 prosent) og 33 seter. Vox’ nyfascistiske program er imidlertid i det alt vesentlige delt av PP, som partiet oppsto fra, og som bare unnviker Vox’ mer ekstreme retorikk for å besørge seg en ferniss av respektabilitet for sin agenda for klassekrig og militaristisme.

Hovedskiftet i dette valget var økt valgdeltakelse fra arbeidere og unge velgere, som var innstilt på å blokkere Vox fra å komme i regjeringsposisjon, første gang et erklært frankistparti ville ha vært ved regjeringsmakten siden diktaturets fall i 1978 og «overgangen til demokrati», la Transición. Valgdeltakelsen økte med 4 prosent, fra 66 prosent i 2019 til 70 prosent nå – den høyeste på 15 år.

Det sosialdemokratiske Sosialistpartiet, Partido Socialista Obrero Español (PSOE), ledet av fungerende statsminister Pedro Sánchez, trakk veksler på dette sentimentet til tross for deres fire siste år med brutale innstramminger og pro-krig-tiltak, og økte sin oppslutning fra 6,8 millioner stemmer og 120 seter i 2019, til 7,7 millioner (31 prosent) og 122 seter.

Det var signifikant at den største velgerovergangen til PSOE kom fra Catalonia og Baskerland, på bekostning av de regionale separatistpartiene, så vel som i velgerdeltakelsen.

Sumar, en valgplattform sammensatt av 15 småpartier, inkluderer det massivt diskrediterte pseudo-venstre-partiet Podemos, nå ledet av fungerende visestatsminister og arbeidsminister Yolanda Díaz, oppnådde 31 seter, med 2,9 millioner stemmer (12 prosent). Dette er en nedgang på en-halv-million stemmer sammenlignet med de 38 setene og 3,4 millioner stemmene partialliansen oppnådde da de sist stilte til valg i 2019 som Unidas-Podemos – hvilket bekrefter Podemos’ nedadgående spiral etter fire år i embetsvervet med pro-krig-politikk, og innstrammingstiltak.

Velgermisaktelsen av Sumar er så stor at valgplattformens leder Yolanda Díaz måtte avbryte hennes valgstevne på plaza-en i Cádiz der metallarbeidere brøyt inn og buet [engelsk tekst] henne ned.

Med til sammen 153 parlamentsrepresentanter vil PSOE og Sumar trenge støtte fra et kobbel av nasjonalistiske og regionalistiske småpartier for å sikre seg et samlet flertall på 176. Dette inkluderer de syv setene til Sammen for Catalonia, Junts per Catalunya (JuntsxCat), ledet av Carles Puigdemont, den tidligere katalanske regionalpremieren og nå medlem av EU-parlamentet (MEP), som har blitt valgets kingmaker.

Puigdemont og andre medlemmer av den katalanske regionalregjeringen ble 30. oktober 2017 tiltalt for opprør, oppvigleri og misbruk av offentlige midler for å ha kalt for et referendum, og den deretter erklærte Catalonias uavhengighet. Puigdemont rømte til Belgia. Tidligere denne måneden ble han av EU-domstolen strippet for hans immunitet som MEP. Han avventer nå at Spanias Høyesterett skal utstede en ny europeisk arrestordre på reduserte siktelser, og påfølgende utlevering.

Media er fylt av spekulasjoner om hva separatistpartiene vil kreve av PSOE for å fornye deres tidligere støtte, deriblant et juridisk sanksjonert referendum – selv om det er høyst usannsynlig gitt deres reduserte støtte. Høyrepressen har initiert en heftig mediekampanje om at Sanchez bare vil kunne regjere ved å «bryte Spanias enhet», mens Vox-leder Santiago Abascal raser mot en regjering «investert med kommunismens støtte» og fra «den kuppsøkende separatismen og terrorismen».

Det kan nå bli en utstrakt periode med politisk lammelse og stigende krise. I 2019 tok det tre valg før PSOE og Podemos ble enige om å danne Spanias første koalisjonsregjering.

Dette valget har ikke løst noen av de grunnleggende politiske anliggendene arbeidere og ungdommen står overfor. En PSOE-Sumar-regjering vil ikke stoppe den tiltakende faren representert av fascistgeneralen Francisco Francos politiske arvinger. Valgresultatet vil heller bli brukt til å utpresse arbeidere til å forene seg bak Sánchez, for å prøve å få kvalt en bevegelse på statsministerens venstre flanke, der han har sett et utbrudd av arbeiderkamper mot hans avtroppende regjerings politikk for krig og innstramminger.

Hovedmål i PSOE og Sumars valgstrategi var å forhindre at arbeiderklassen skulle intervenere uavhengig og i sine egne interesser. Ingen av de vesentlige anliggendene arbeiderklassen står overfor – Spanias deltakelse i NATOs krig mot Russland i Ukraina, forverrede sosiale vilkår i ei levekostnadskrise framprovosert av lave lønninger, skyhøye matvarepriser og høye kostnader for boliglån og stigende husleier, eller de eskalerende angrepene på demokratiske rettigheter – ble tatt opp til diskusjon. Valgkampen ble i stedet dominert av appeller om å droppe all tidligere regjeringskritikk, og forhindre at PP og Vox skulle komme i regjeringsposisjon.

Sánchez erklærte kynisk under valgfeiringen i PSOE-hovedkvarteret i går at den «regressive blokkas» valgnederlag hadde forhindret «en total oppheving av alle de framskritt vi har oppnådd de fire siste årene».

Slagordet «Enhet mot fascisme» vil bli brukt i fortsettelsen som et våpen mot arbeiderklassen, der en PSOE-Sumar-regjering opprettholder politikken som de fire siste årene har vært sentrert på å støtte Spanias deltakelse i NATO-krigen mot Russland, sløye pensjoner og lønninger, samtidig med en massiv økning av militærbudsjettet og redningsaksjonene for banker og storselskaper, og en videreføring av profitt-over-liv-politikken under Covid-19-pandemien.

Da metallarbeidere i Galicia streiket denne måneden og forlangte lønninger over inflasjonen, sendte den fungerende regjeringen ut hundrevis av tropper fra antiopprørspolitiet for å knuse deres streik med batonger, gummikuler og tåregass. Mot streikende flycrew innførte regjeringen drakoniske minimumstjenester under en streik.

PSOE-Podemos har de siste månedene også eskalert deres krigsinnsats. Sánchez reiste [engelsk tekst] tidlig i måneden til Kiev der han lovet EUs støtte til Ukraina «uansett den pris som må betales». Han deltok på NATO-toppmøtet i Vilnius, og lovet der at Spania for første gang ville utplassere 700 soldater i Slovakia, og forsterke sin tilstedeværelse i Romania med 250 soldater, for å styrke NATOs omringing av Russland. Det var under valgkampen heller ikke ett intervju der Sumars Díaz, eller hennes nummer to, Agustín Santos, ikke proklamerte deres egen støtte til Ukrainas «rett til å forsvare seg» mot «Putins illegale krig».

Deres regjering tillot også 37 flyktninger [engelsk tekst] å drukne utenfor kysten av Kanariøyene, i tråd med EUs «la dem drukne»-politikk.

I løpet av de 56 dagene siden utlysningen av nyvalget, etter valgfiaskoen i lokal- og regionalvalgene i mai, sendte den fungerende regjeringen sågar et brev til EU der den forpliktet seg til nedskjæringer og skatteøkninger i 2024 for € 24 milliarder.

Enhver PSOE-Sumar-regjering ville overta makten midt under den største streikebølga over hele Europa siden 1970-tallet, samtidig som Spania og NATO-alliansen fortsetter å føre krig mot Russland i Ukraina, og vedvarende provoserer Kina. En eksplosiv stigning av inflasjonen bringer klassespenningene til kokepunktet. PSOE og Sumar, som artikulerer den velstående middelklassens interesser, vil forflytte seg lenger til høyre og respondere med politi-stat-tiltak.

Løsningen på kapitalismens voksende krise vil ikke bli funnet i det spanske parlamentet, eller i manøvrene til Sumar, Podemos, stalinistene og fagforeningsbyråkratiet, men i den globale klassekampen. Veien videre, som WSWS skrev i lørdagens perspektiv, er å argumentere innen denne utviklende bevegelsen for nødvendigheten av å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i Spania og internasjonalt, og forene den internasjonale arbeiderklassen i en bevegelse som motsetter seg imperialistkrig og slåss for en sosialistisk overføring av statsmakt.