Spanias parlamentsvalg søndag besørget et kraftig fall i antallet stemmer til det høyreekstreme partiet Vox, som dermed benektet det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular (PP), muligheten til å danne en regjering. Til tross for fire år med krigsorientert innstrammingspolitikk, gikk det samlede stemmetallet litt opp for regjeringskoalisjonen til det sosialdemokratiske Sosialistpartiet, Partido Socialista Obrero Español (PSOE) og Sumar (som inkluderer Podemos), på grunn av en uttømming av opposisjon mot PPs planer om å bringe det fascistiske frankistpartiet Vox inn i regjering som koalisjonspartner.
PP gikk opp fra 5 millioner stemmer og 89 parlamentseter i 2019 til 8 millioner og 136 seter i 2023, hovedsakelig som resultat av stemmer oppnådd fra det nå kollapsede høyrepartiet Borgere, Ciudadanos, men også på bekostning av Vox.
Vox’ nedgang var betydelig, og partiet tapte 650 000 stemmer siden 2019-valget. Det totale stemmetallet falt fra 3,65 millioner i 2019 og 52 seter, ned til 3 millioner og bare 33 seter. Det er en nedgang på over 22 prosent.
Vox tapte oppslutning over hele landet, både i urbane og rurale valgdistrikter. I Madrid oppnådde Vox eksempelvis 498 537 stemmer (14,01 prosent) og fem seter, mot 653 476 og syv seter i 2019.
Det brå fallet i Vox’ oppslutning resulterte i at PP mangler syv seter for å kunne danne en koalisjonsregjering.
Det overordnede uttrykket for opposisjon mot en PP-Vox-regjering var en økning i valgdeltakelsen på 4 prosent, som denne gangen med 70 prosent var den høyeste på 15 år. Dette kom hovedsakelig Sosialistpartiet (PSOE) til gode. Store PSOE-tap i mai måneds lokal- og regionalvalg, på grunn av deres brutale innstramminger og prokrig-tiltak de fire siste årene, provoserte fungerende statsminister Pedro Sánchez til å utlyse søndagens nyvalg.
PSOE økte sin oppslutning fra 6,8 millioner stemmer og 120 seter i 2019 opp til 7,7 millioner og 122 seter, hovedsakelig ved å fokusere siste del av valgkampen på appeller om å stoppe Vox.
Sumar, PSOEs tiltenkte koalisjonspartner, kom med den samme appellen men tapte imidlertid rundt 600 000 stemmer, hovedsakelig til PSOE. Sumar, en valgplattform sammensatt av 15 partier inkludert pseudo-venstre-partiet Podemos, oppnådde 31 seter og 3 millioner stemmer, sammenlignet med de 38 setene og 3,6 millioner stemmene de samme partiene oppnådde i 2019, da som valgplattformen Unidas Podemos [‹Forente kan vi›]
PSOEs økte oppslutning, til tross for partiets politiske historikk, kan bare forstås som en delvis og sterkt forvrengt klasserespons rettet mot trusselen reist av en PP-Vox-regjering og gjenkomsten av utilslørte frankister til makten for første gang siden diktaturets fall og «overgangen til demokrati» i 1978 – la Transición. Madrids fattige nabolag, med sterk tilstedeværelse av immigranter, mønstret for PSOE, som fikk 40 prosent av stemmene i byen. Valgdeltakelsen steg også rundt 4 til 5 prosent.
Men det desidert mest dramatiske skiftet fant sted i regionene Catalonia og Baskerland, som var spesielle mål for Franco-diktaturets undertrykking, der regionenes separatistpartier denne gangen tapte stemmer til PSOE i arbeiderklassens valgdistrikter.
PSOEs stemmetall i Catalonia som helhet steg fra 794 000 i 2019 til 1,2 millioner. Av denne totalen kom 553 889, dvs. 45 prosent, fra de 36 landsbyene og byene som utgjør arbeiderklassens historiske «røde belte» som omkranser den katalanske hovedstaden Barcelona. Én av åtte PSOE-velgere (15,6 prosent) kommer nå fra Barcelona-området, den høyeste andelen siden 1996. Det samlede antallet stemmer for de tre uavhengighetspartiene falt fra 40,4 prosent i 2019 ned til bare 23,2 prosent. Bare i det mest velstående området Sarrià-Sant Gervasi vant PP.
PSOE er nå det ledende partiet i Baskerland, med 289 826 stemmer (25,2 prosent), 62 430 flere enn i 2019.
Det kraftige fallet i antall stemmer til Vox kom til tross for en propagandablitz i media og iherdige bestrebelser fra styringseliter i Spania, hele Europa og internasjonalt, for å rehabilitere høyreekstreme formasjoner og bringe dem inn i regjering. Dette skar på tvers av det nylige mønsteret i Italia, Finland, Sverige, Polen og Tsjekkia, der høyreekstreme partier sitter i regjering, og valgframskritt for Marine Le Pens Nasjonal samling, Rassemblement nacional (RN), i Frankrike, og Tysklands Alternative für Deutschland (AfD).
Franco-æraen er fortsatt et levende minne for en tredjedel av den spanske befolkningen, som alt for godt husker tidsepokens brutalitet og sosiale undertrykking. Det er fortsatt over 2 200 massegraver med anslagsvis 114 000 Franco-ofre spredt over hele landet, en forferdelig påminnelse om konsekvensene av Den spanske revolusjonens nederlag i 1936. Det er også en utbredt forståelse av at samfunnets toppsjikt og store selskaper skylder deres nåværende posisjon ikke bare til rikdommer akkumulert under general Franco, men også til deres aktive deltakelse i hans brutale regime.
Men det ville være et feiltak å se denne responsen som særegen for Spania. Det er en indikasjon på at arbeidere overalt er inneforstått med faren fra det ytre høyre, og ønsker å gjøre noe med den.
Valgresultatet mot det ytre høyre kan ikke skilles fra arbeiderklassens framvoksende bevegelse mot venstre, og dens bestrebelser for å ta på seg og beseire styringsklassens sosiale offensiv og få slutt på pådriveren til krig. Forøvrig, forflytningen av sjikt av middelklassen vekk fra Vox understreker at partiets elevering først og fremst er resultat av støtten det og andre ytre høyre-partier har fra staten og styringsklassen.
Påstandene fra Sumar og PSOE om faren fra det ytre høyre dermed er over er imidlertid farlige løgner. Disse kreftene søker å avvæpne arbeiderklassen i møte med den fascistiske trusselen, som på ingen måte har blitt forvist. PP er stint av figurer som ikke har noen vesentlige meningsforskjeller med Vox, som eksempelvis Madrids regionalpremier Isabel Ayuso.
Det er nå åpnet for en langtrukken periode med politisk usikkerhet i Spania, der det ikke er garanti for noen til å kunne danne regjering. Men PSOE og Sumar vil fortsette, i eller utenfor embetet, å fremme politikk som er antiarbeiderklasse, probusiness og prokrig, og som i siste instans vil være til det ytre høyres fordel, samtidig som de kynisk vil bruke krav om enhet mot høyresiden som et politisk våpen mot voksende sosial og politisk misnøye.
Det ytre høyres vekst har ikke foregått fordi de har en sosial massebase, som tilfellet var på 1930-tallet, men takket være styringsklassens aktive promotering av dem og fraværet av et genuint alternativ. I årevis har regjeringer fra den nominelle høyre- og venstresiden pålagt brutale innstramminger hjemme og en nedstiging til militarisme og krig i utlandet.
Arbeidere på søk etter et politisk alternativ ble tilbudt nye «breie venstre»-formasjoner som SYRIZA i Hellas, bare for å få deres forhåpninger forrådt og det politiske initiativet igjen overlatt til høyresiden.
I Spania har denne rollen blitt spilt av partiet Podemos [‹Vi kan›], dannet i 2014 på initiativ av den pabloistiske grupperingen Anticapitalistas og ei gruppe stalinistiske professorer, deriblant det nye partiets leder Pablo Iglesias. De fikk deretter tilslutning av ei rekke andre pseudo-venstre-grupper. Dette var del av en internasjonal omgruppering, med siktemål å forhindre et arbeiderklasseopprør mot de sosialdemokratiske partiene og fagforeningsbyråkratiet, og å få kanalisert misnøye over til angivelig radikale, men prokapitalistiske formasjoner.
Det er signifikant at nedgangen i Vox’ velgeroppslutning ikke kom den Podemos-ledede valgplattformen Sumar til gode, til tross for dens politiske omprofilering. Etter parlamentsvalget i november 2019 gikk Podemos inn i en koalisjonsregjering med PSOE. I løpet av de tre neste årene marsjerte Podemos skulder ved skulder med PSOE i en regjering som ledet Spanias deltakelse i NATOs de facto krig mot Russland i Ukraina, igangsatte et brutalt og morderisk tilslag mot immigranter og voldelige politiangrep mot streikenede arbeidere, og som førte tilsyn med det største fallet i levestandarder siden den globale økonomikrisa i 2008.
Styringselitenes vending i retning fascisme og diktatur er fundamentalt forankret i den ekstreme veksten av sosial ulikhet og eskaleringen av imperialistkrig. Den vil ikke bli stoppet gjennom kapitalistpartiers valgmanøvrer, men gjennom utviklingen av den ekspanderende klassekampen over hele verden, til en bevisst politisk bevegelse for sosialisme.
Arbeidere og unge mennesker som søker en genuin vei videre i kampen mot innstramminger, diktatur og krig må nå sette seg inn i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales historie og program, og ta del i byggingen av seksjoner av ICFI i Spania og alle andre land.