Forhandlingene mellom Spanias vesentlige partier for å danne en regjering av det høyst fragmenterte parlamentet har startet etter parlamentsvalgene 23. juli.

Ingen av resultatene som diskuteres av media vil imidlertid løse noen av de fundamentale problemene arbeiderklassen står overfor. Krig, klimaendringer, fallende levestandarder og faren fra det ytre høyre kan ikke løses på en nasjonal basis, og uten et frontalt sosialt angrep på finansaristokratiets rikdommer.

Lørdag førte opptellingen av valgsedler fra 233 688 spanjoler bosatt i utlandet til en mindre, men signifikant omfordeling av setene i det spanske parlamentet. Som resultat mistet Spanias sosialdemokratiske Sosialistparti (PSOE) ett av sine seter, som nå går til det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular (PP). Resultatet kompliserer muligheten for å få dannet en regjering.

For å danne regjering trengs det absolutt flertall i den første valgrunden for Nasjonalforsamlingens 350 seter. Om det mislykkes kreves en ny valgrunde, der et enkelt flertall er tilstrekkelig.

Ifølge den reviderte setefordelingen kan høyreblokka av PP og nyfrankistpartiet Vox belage seg på 171 stemmer – 137 fra PP, 33 fra Vox og én fra det høyreorienterte regionalistpartiet Navarra-befolkningens union. Dette er fem mindre enn det absolutte flertallet, som er på 176 mandater.

Tradisjonelt har PP-minoritetsregjeringer under disse omstendighetene basert seg enten på det høyreorienterte baskiske nasjonalistpartiet PNVs eller de katalanske nasjonalistenes støtte. Disse partiene har vært nøkkelpilarer for det borgerlige styret i Spania, og har støttet landets inntreden i NATO, EU, eurosonen, og innstrammingene for arbeiderklassen siden 2008, og krig i utlandet.

Etter 23. juli-valget holder PNV for tiden fem seter og det katalanske høyreorienterte pro-separatismepartiet Junts kontrollerer syv seter. PNV avviste i forrige uke PPs appell om støtte, over alliansen med Vox. Vox har oppfordret til et forbud mot separatistpartier, avskaffelse av det regionale systemet der de katalanske og baskiske nasjonalistene har en privilegert posisjon, og for undertrykkingen av katalanske, baskiske og galisiske språklige rettigheter.

PP åpnet i løpet av helga døra for forhandlinger med Catalonias pro-separatistmeparti Junts innen «rammeverket av Den spanske konstitusjonen». Men det scenarioet er knapt sannsynlig. Den tidligere PP-minoritetsregjeringen til Mariano Rajoy lanserte et brutalt angrep på de katalanske nasjonalistene etter uavhengighetsavstemmingen i 2017, som etterlot mer enn 1 000 skadde. Dette ble fulgt opp av trusler om å innføre en militærledet unntakstilstand i Catalonia, fjerning og internering av toppfunksjonærer i den katalanske regionalregjeringen, og en skuerettssak som dømte ni av dem til et tiår i fengsel, for oppvigleri.

Siden den gang, uavhengig av hvem som har hatt makten i Madrid, enten det var PP, eller som nå koalisjonsregjeringen av PSOE og Podemos – som nå er integrert i Sumar – har styringsklassen brukt det katalanske nasjonalspørsmålet for å flytte politikken til høyre, bygge opp en politistat, og til å promotere ytrehøyrekrefter. Vox vokste ut av denne bølga av spansk sjåvinisme promotert av styringsklassen.

Et annet scenario er at PSOE støtter en PP-minoritetsregjering, enten gjennom en slags uforlignelig forhandling om en storkoalisjon, eller ved at partiet avholder seg fra deltakelse i Nasjonalforsamlingens avstemming om godkjenningen av en PP-minoritetsregjering.

PSOE avsto i 2016, for å tillate at PP dannet regjering etter to uavklarte valg. Dette ble gjort gjennom et internt kupp [engelsk tekst] i PSOE som fjernet nåværende statsminister og daværende PSOE-leder, Pedro Sánchez, og tvang PSOEs fravær i avstemmingen om PP-minoritetsregjeringen.

De politiske kostnadene var enorme. PSOE ble avslørt som et parti for et fritt marked som var krigsorientert og operert av bankene, etterretningsagenturene og militæret. Kuppet avslørte også det «venstrepopulistiske» partiet Podemos, som promoterte PSOE som sannsynlig regjeringspartner.

Så snart PP var installert ble Sánchez hentet inn i varmen igjen for å lede PSOE. Under voksende folkelig opposisjon mot PP og partiets repressive politikk i Catalonia i 2018, organiserte Podemos en parlamentarisk manøver, som kastet ut PP-minoritetsregjeringen og erstattet den med en PSOE-minoritetsregjering ledet av Sánchez. Den Podemos-støttede PSOE-regjeringen videreførte PPs innstrammingsangrep på arbeiderklassen og høyresidens repressive kampanje mot den katalanske nasjonalismen.

PSOE har så langt denne gangen nektet like åpent å gi etter for PP, og søker å danne en regjering, vel vitende at å gjøre noe annet ville provosere fram en harm respons fra arbeiderklassen.

PSOE oppnådde i 23. juli-valget 7,7 millioner stemmer (31 prosent) og 121 seter, til tross for de fire årene med en krigsorientert innstrammingspolitikk ført sammen med Podemos siden 2019. Dette valgresultatet var for PSOE en betydelig økning fra de 6,7 millioner stemmene i 2019-valget, eller de samlede 6,2 millioner stemmene i de nylige lokal- og provinsvalgene i mai [engelsk tekst].

Det meste av den nye oppslutningen kom fra velgere som tidligere stemte for de katalanske og baskiske nasjonalistene og på Sumar, som nå inkluderer det massivt diskrediterte pseudo-venstre-partiet Podemos, ledet av fungerende visestatsminister og arbeidsminister Yolanda Díaz. Sumar tapte 600 000 stemmer sammenlignet med de som var Unidas Podemos til del i 2019-valget, hvilket bekrefter partiets nedadgående spiral etter sin krigsorientering og innstrammingstiltak i embetet.

Som WSWS bemerket i sitt perspektiv om valget: «PSOEs økte oppslutning, til tross for partiets politiske historikk, kan bare forstås som en delvis og sterkt forvrengt klasserespons rettet mot trusselen reist av en PP-Vox-regjering og gjenkomsten av utilslørte frankister til makten for første gang siden diktaturets fall og ‹overgangen til demokrati› i 1978 – la Transición.»

PSOE vil nå prøve å utnytte arbeiderens klare ønske om å forhindre en frankistregjering til å bestrebe seg for en fornyet krigsorientert innstrammingsregjering sammen med Sumar, støttet av regionalistiske og separatistiske krefter. PSOE og Sumar har allerede lovet € 24 milliarder i nedskjæringer i løpet av det kommende året, og å intensivere Spanias bidrag til den USA-NATO-ledede krigen mot Russland i Ukraina.

En slik regjering vil bli enda mer høyreorientert enn den nåværende, og i vesentlig grad adoptere programmet til PP og Vox, mens den bestreber seg for å demobilisere klassekampen med trusselen om at dens kollaps vil være forvarsel for en ytrehøyreregjering. Den vil basere seg på støtte fra sine tilknyttede fagforbund, Comisiones Obreras (CCOO), og Unión General de Trabajadores y Trabajadoras (UGT), som har arbeidet for å stenge ned ei bølge av streiker under tiltakende opposisjon mot PSOE-Podemos-regjeringen og USA-NATO-krigen.

Før lørdagens tap av det ene setet trengte PSOE-Sumar, da med 153 seter og 23 unna et flertall, støtte fra småpartiene ERC (7), PNV (5), EH Bildu (6) og BNG (1) for å sikre seg 172 stemmer mot høyreblokkas 171. Med lørdagens tap av det ene setet, som gikk til PP, må PSOE nå sikre seg det katalanske pro-separatistismepartiet Junts stemmer, i stedet for en avtale om bare å avstå.

Junts, som nå har blitt valgets kingmaker, forlanger offentlig et referendum om løsrivelse og amnesti for 3 000 aktivister og velgere som er forfulgt på grunn av den antikatalanske kampanjen. Carles Puigdemont, Junts’ partileder og tidligere katalanske regionalpremier og nå EU-parlamentetsmedlem (MEP), står overfor en mulig arrestasjon. EU-domstolen strippet i begynnelsen av juli Puigdemont for hans parlamentariske immunitet. Han har siden 2017 levd i eksil i Belgia.

Forhandlingene er problematiske, spesielt gitt at PSOE ikke må bli sett av borgerskapet for å gi etter for separatisme. Men likefullt fortsetter de. Puigdemont meldte lørdag en tweet der han sa Junts var åpne for å stemme for en PSOE-Sumar-regjering dersom en avtale blir oppnådd om «den katalanske konflikten». Dette høyst tvetydige begrepet åpner muligheten for å skrinlegge referendumkravet.

Separatistene er vel inneforstått med at støtten for uavhengighet har forvitret til et historisk lavmål. Med mindre enn én million stemmer i det siste valget var dette deres verste valgresultat på over et tiår, siden de i 2012 begynte å agitere for uavhengighet.

Som en klar indikasjon på at det spanske borgerskapet for tiden foretrekker en minoritetsregjering av PSOE og Sumar til å fortsette krig innenriks og i utlandet, gikk høyesterettsdommer Pablo Llarena – som er nært PP – med på ikke å presentere en europeisk arrestordre for Puigdemont, der han avviste anmodningen fra Vox og statsadvokatembetet.

Skulle forhandlingene mellom PSOE, Sumar og separatistene mislykkes, kan ikke et gjentatt valg i desember eller januar utelukkes.

Uansett hvilken regjering som måtte dannes er det ingen gylden vei ut av krisa. En PSOE-Sumar-regjering er ikke svaret på det ytre høyre. I den grad arbeidere fortsetter å akseptere PSOE og Sumar som et mindre onde, vil det bare avvæpne dem politisk.

Den presserende oppgaven for arbeiderklassen og ungdommen er å sikre deres politiske og organisatoriske uavhengighet fra PSOE, Sumar og fagforeningsbyråkratiet, og å forberede massekamper mot innstramminger og krig, i en revolusjonær sosialistisk og internasjonalistisk offensiv mot kapitalismen. Det betyr å grunnlegge et Socialist Equality Party i Spania, som en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).