Den 6. august 1945, for 78 år siden, slapp et amerikansk B-29 Superfortress-bombefly, beordret av president Harry Truman til å utføre sitt oppdrag, ei atombombe med klengenavnet «Little Boy» på den japanske byen Hiroshima.
Nasjonalmuseet for den andre verdenskrig, National WWII Museum, skriver at bomba «oppslukte byen i et blendende glimt av hete og lys. Temperaturen på bakkenivået nådde på mindre enn et sekund 7 000 grader Fahrenheit (°F), 3 871 grader Celsius (°C). Bomba fordampet mennesker en halv kilometer vekk fra Ground Zero. Bronsestatuer smeltet, takstein smeltet sammen, og menneskers eksponerte hud kilometervis unna brant, av den intense infrarøde energien som ble sluppet løs. Minst 80 000 mennesker døde momentant.» Bomba ødela 70 prosent av alle bygningene i Hiroshima, og innen utgangen av 1945 hadde anslagsvis 140 000 mennesker dødd. Overlevende led av økte forekomster av kreft og kronisk sykdom.
Nasjonalmuseet for nukleær vitenskap og historie, National Museum of Nuclear Science and History, forklarer at personer «nært eksplosjonens episenter ble ganske enkelt fordampet av hetens intensitet. Én mann etterlot seg bare en mørk skygge på trappa til en bank der han satt. … Mange andre i Hiroshima, lenger vekk fra Little Boy-episenteret, overlevde den initielle eksplosjonen men ble hardt skadet, som inkluderte brannskader over store deler av kroppen. Blant disse menneskene rådet panikk og kaos der de kjempet for å finne mat og vann, medisinsk assistanse, venner og slektninger, og flyktet fra brannstormene som oppslukte mange boligområder.»
Et vitneutsagn: «Folks utseende var … vel, de hadde alle hud svertet av brannskader. … De hadde ikke hår, for det var brent vekk, og med det første blikket kunne du forundres om du så dem forfra eller bakfra. … Mange av dem døde langs veien – jeg kan fortsatt se dem for meg, i mine tanker – som vandrende spøkelser. … De så ikke ut som mennesker av denne verden.»
Tre dager seinere, før japanske myndigheter i det hele tatt hadde hatt anledning til å evaluere situasjonen, autoriserte Truman at ei andre, litt større bombe, «Fat Man», ble detonert over byen Nagasaki. «Det er anslått at et sted fra 40 000 til 75 000 mennesker [i Nagasaki] døde umiddelbart etter atomeksplosjonen, mens ytterligere 60 000 mennesker led alvorlige skader. Det totale antall dødsfall innen utgangen av 1945 kan ha nådd 80 000.» (National Museum of Nuclear Science and History). Fra 200 000 til 250 000 mennesker i de to byene døde direkte av USAs handlinger, og utallige flere i årene som fulgte.
Disse bombingene utgjør de mest uhyrlige krigsforbrytelsene noen gang begått. Til den dag i dag har bare den amerikanske regjeringen og dens militær, det selverklærte lederskapet i den «frie verden», anvendt atomvåpen.
Fysikeren Leo Szilard argumenterte seinere, om Nazi-Tyskland hadde sluppet atombomber på to amerikanske byer, men fortsatt til å tape krigen: «Kan noen tvile på at vi da ville ha definert slippingen av atombomber over byer som en krigsforbrytelse, og at vi da i Nüremberg ville ha dømt tyskerne skyldige i denne forbrytelsen til døden, og hengt dem?»
Ingen militær nødvendighet, i konvensjonelle borgerlige termer, rettferdiggjorde ødeleggelsen av Hiroshima og Nagasaki og deres befolkninger, som alle objektive observatører har påpekt. Japan var på dette tidspunktet en beseiret motstander. Til og med krigshisseren general Douglas MacArthur forklarte seinere journalisten og forfatteren Norman Cousins at han ikke hadde sett «noen militær begrunnelse for å slippe bomba. Krigen kunne ha sluttet uker tidligere, sa han [MacArthur], dersom USA hadde gått med på, som landet gjorde seinere uansett, for å opprettholde keiserens institusjon.»
Dwight D. Eisenhower skrev om hans «alvorlige motforestillinger» i hans memoarer. «Japan var allerede beseiret og ... slipping av bomba var helt unødvendig ... jeg mente at landet vårt burde unngå å sjokkere verdensopinionen ved å bruke et våpen, hvis anvendelse, mente jeg, ikke lenger var et obligatorisk tiltak for å redde amerikanske liv.»
Dette siste argumentet, at bombingen reddet «amerikanske liv», som amerikanske media fortsatt sirkulerer, var en tilbakevirkende fiksjon laget for å unnskylde den uhyrlige, blodige handlingen.
De mer dyptgripende motivene bak bombingene involverte den amerikanske imperialismens mål om å terrorisere Sovjetunionen som del av den allerede utfoldende kalde krigen. Som den nylige filmen Oppenheimer gjorde klart var «Trinity», kodenavnet for den første testen av et atomvåpen, planlagt til 16. juli 1945, slik at Truman kunne holde bombas eksistens som et demoklessverd over hodet på Stalins og Sovjetunionens delegasjon på Potsdam-konferansen, som åpnet dagen etter. Ifølge denne tankegangen ville ikke USA måtte innvilge noen innrømmelser, og kunne tvinge sovjetledelsen til å underkaste seg deres forlangender.
Da bomba ble utviklet som del av Manhattan-prosjektet forestilte Truman-administrasjonen seg at dens antatte nukleære monopol ville sikre USAs hegemoniske rolle i årene som kom. Denne oppfatningen ble av forskere ansett som vrangforestillinger, da de forsto det bare var et spørsmål om tid før Sovjetunionen (USSR) ville utvikle bomba. Truman var faktisk ignorant nok til å hevde at «disse asiatene» (i Sovjetunionen) aldri kunne bygge et så komplisert våpen.
Da Sovjetunionen i august 1949 konkluderte deres første vellykkede atomvåpentest førte hendelsen til paroksysmer av antikommunisme, som del av en prosess innen da godt på gang.
Kort tid deretter, i koordinering med fascistiske størrelser som general Curtis LeMay, utviklet det amerikanske flyvåpnets krigsplanavdeling, US Air Force War Plans Division, et forslag, ifølge en LeMay-profil i magasinet New Yorker i 1995, som «innebar å ødelegge sytti sovjetbyer på tretti dager med hundre-og-trettitre-atombomber, som skulle forårsake opptil 2,7 millioner dødsfall og ytterligere fire millioner krigsskadde. Amerikanske luftmaktstrateger hadde et navn for et slikt angrep som LeMay foreslo: ‹Drepingen av en nasjon.›»
Le May argumenterte, i et foredrag han i april 1956 holdt for National War College, for angrep på Sovjetunionen, og så for seg muligheten for at fra «solnedgang i kveld og til soloppgang i morgen tidlig ville Sovjetunionen sannsynligvis slutte å være en stor militærmakt, eller engang en stor nasjon. ... Daggry kan bryte over en nasjon som er uendelig mye fattigere enn Kina – mindre befolket enn USA, og dømt til en agrarisk eksistens kanskje i generasjoner framover.»
Den vesentligste faktoren som avgjorde at atombomber faktisk ikke ble brukt av USA, etter bombingene i august 1945, var frykten for Sovjetunionens gjengjeldelse, selv om skikkelser som LeMay argumenterte for «forebyggende» angrep før Sovjetunionen kunne utvikle sitt luftforsvar. Bortsett fra frykten for sovjetgjengjeldelse synes det sikkert at uansett hvilke ekstremt begrensede skrupler den amerikanske styringseliten hadde, ville de blitt overstyrt med den samme kalde likegyldigheten som de ble i 1945.
I løpet av den kalde krigens tiår brukte verken USA eller Sovjetunionen disse forferdelig ødeleggelsesvåpnene, i en relasjon kjent som MAD, eller «mutual assured destruction», dvs. «gjensidig sikret ødeleggelse». Vitenskapens representanter har imidlertid konsekvent advart for at eksistensen av atomvåpen uunngåelig vil føre til deres spredning.
Den offisielle totalen på anslagsvis 13 000 atomvåpen deles i dag mellom landene USA, Russland, Kina, Frankrike, Storbritannia, Pakistan, India, Israel og Nord-Korea, med seks andre nasjoner som er kjent for å være vertskap for dem: Italia, Tyrkia, Belgia, Tyskland, Nederland og Belarus.
Selve eksistensen av disse masseødeleggelsesvåpnene har utgjort den alvorlige faren for at de på et gitt tidspunkt, i en tid med intens krise, vil bli brukt mot utenlandske fiender eller sågar innenlandsk opposisjon.
Årsdagen for Hiroshima-bombingen og utgivelsen av Oppenheimer, som åpenbart har anslått en foruroligende akkord blant publikum (filmen har passert $ 550 millioner i globalt billettsalg), må ses i sammenheng med dagens utviklingstrekk.
Biden-administrasjonen og dens NATO-allierte har så godt som åpenlyst forkastet MAD-doktrinen, og gjentatte ganger hevdet de ikke vil la seg «avskrekke» av faren for atomkrig. Dette står uimotsagt, og blir til og med applaudert av amerikanske og europeiske media. Slike uttalelser kom som respons på bekymringer for at USA var «så bekymret for atomvåpen og en tredje verdenskrig at vi har latt oss fullt ut avskrekke», med Philip Breedloves egen formulering, en pensjonert firestjerners general fra det amerikanske luftforsvaret som ledet amerikanske styrker i Europa, og tjente som NATOs øverste allierte kommandant fra 2013 til 2016.
Forestillingen at USA ikke lenger er «bekymret for atomvåpen og en tredje verdenskrig» kan bare bety, om språk har noen betydning, at den amerikanske styringseliten har til hensikt å forfølge sine hensynsløse, rovmålsettinger uansett konsekvensene. Ikke bare muligheten, men uunngåeligheten av nukleær utsletting, vil ikke stoppe den amerikanske regjeringen, eller regjeringene i Frankrike, Storbritannia og NATO-maktene.
I de styrende kretser råder det nå total hensynsløshet.
Dette er hvor vi har ankommet, 78 år etter Hiroshima-katastrofen. For det borgerlige samfunnets del er vi vitner til en stor sosial, politisk og moralsk regresjon. Alternativene i dag er sosialisme eller barbari, enten tar arbeiderklassen makten ellers setter kapitalismen en stopper for den menneskelige eksistens.