Amira Mohamed Alis fratredelse som medleder for Die Linkes parlamentariske fraksjon i Forbundsdagen (Bundestag) bringer en mulig splittelse og dannelsen av et nytt parti under Sahra Wagenknechts ledelse mye nærmere. Mohamed Ali er del av ledelsen i Die Linke, som består av to partiledere og to gruppeledere for Bundestag-fraksjonen.
Mohamed Ali kunngjorde i begynnelsen av forrige uke at hun ikke stiller for gjenvalg 4. september for Die Linkes to gruppeledere for Bundestag-fraksjonen. Begrunnelsen hun ga var uforsonlige politiske meningsforskjeller. Det var blitt «umulig for henne … offentlig å støtte og representere partiets linje, framfor alt partiledelsen». Mohamed Ali sa partidireksjonens enstemmige oppfordring 10. juni til Sahra Wagenknecht om å fratre hennes parlamentariske mandat, som sa hun ikke lenger har ei framtid i Die Linke, var den siste dråpen.
Konflikten mellom Wagenknecht og partiets ledelse har ulmet lenge. Det har i månedsvis vært snakk om å grunnlegge et nytt parti. Wagenknecht har imidlertid enda ikke forpliktet seg. Én årsak kan sannsynligvis være at dersom tre eller flere av partiets parlamentsmedlemmer skulle fratre ville Die Linke-fraksjonen miste sin gruppestatus i Forbundsdagen, og resultere i tap av store statlige finansbidrag og opptil 70 partiansatte.
Wagenknecht har imidlertid uttrykt å ville å treffe beslutningen seinest innen utgangen av året. Det nye partiet vil da kunne delta i Europa-valgene i 2024 og Landtag-valgene i de østtyske Bundesländer Sachsen, Thüringen og Brandenburg, der Wagenknecht har høye akseptnivåer i rundspørringer. Mohamed Alis åpne angrep på partiledelsen er et signal om at det snart vil komme til en splittelse.
To høyrefløyer
Striden mellom partiledelsen og Wagenknecht-leiren er en kamp mellom to fløyer, som reagerer på tilspissende klassespenninger ved raskt å bevege seg til høyre.
Partiledelsen baserer seg for det første på politikere med politisk ansvar på delstatsnivå, i noen av Tysklands Bundesländer, og på kommunenivå, og – som Bundesland Thüringens ministerpresident Bodo Ramelow – ikke er til å skille fra tilsvarende politikere fra Sosialdemokratene (SPD), Die Grünen eller Kristelig-demokratene (CDU). De organiserer sosiale nedskjæringer, styrker politiet, utviser flyktninger, støtter den føderale regjeringens krigspolitikk og forfekter våpenleveranser til Ukraina.
En annen av partiledelsens grunnpilarer er pseudo-venstre-politikere som – i likhet med partiets to styreledere Janine Wissler og Martin Schirdewan – fokuserer på kjønns- og identitetspolitikken og kurtiserer Die Grünens velbeslåtte velgerbase. Begge av dem støtter de også den tyske regjeringens krigskurs og våpenleveranser til Ukraina [engelsk tekst].
Som resultat av denne høyreorienterte, antiarbeiderklassepolitikken forlater både velgere og partimedlemmer i hopetall. Etter at partiet i 2009-valget til Forbundsdagen oppnådde i underkant av 12 prosent oppslutning, klarte det i 2021 ikke engang å passere 5 prosent-terskelen for representasjon i Bundestag, og kom bare tilbake inn takket være at partiet vant tre direktemandater. I mellomtiden har det på meningsmålingene bare oppnådd 4 prosent. I partiets østtyske høyborger, der Die Linke til tider var det sterkeste partiet, inntar nå det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) topplassering. Die Linke ligger nå bare på fjerde- eller femteplass.
Partimedlemstallet falt i perioden 2009 til 2022 fra 78 000 ned til 54 000, og er nå trolig enda lavere. Ifølge Andreas Grünwald, en representant for Die Linke i Hamburg, har 10 000 partimedlemmer forlatt siden Forbundsdagsvalget i 2021.
Wagenknecht-fløyen reagerer på denne årelatingen ved stadig mer åpent å adoptere AfDs politikk.
Wagenknecht, som har en doktorgrad i økonomi, var på 1990-tallet talsperson for den kommunistiske – rettere sagt: stalinistiske – plattformen i Die Linkes forgjengerparti PDS. Hun skrotet for to-tiår-siden Karl Marx’ verk og erstattet dem med skriftene til de ordoliberale økonomene fra etterkrigstidens Adenauer-æra. Begrepene «sosialisme» og «kommunisme» forekommer ikke lenger i deres vokabular.
Wagenknecht tilfører sin kapitalist-økonomiske ideologi en stor dose nasjonalistisk gift. I 2021 publiserte hun boka «Die Selbsgerechten» [‹De selvrettferdige›; lenke til todelt engelsk omtale; her på tysk], en völkisch-nasjonalistisk tirade mot kosmopolitisme og kulturell åpenhet, som forfekter proteksjonisme og en sterk stat. I boka fordømmer hun immigranter og flyktninger for å nedtrykke lønninger, for å være streikebrytere og elementer fremmede for tysk kultur.
Wagenknecht prøver å portrettere seg som forfekter for de små mennesker mot de urbane velstående middelklassene, mot «venstreliberale» og «livsstil-venstre». I hennes avskjedsbrev beskylder også Mohamed Ali partiledelsen for ikke å formulere «et fundamentalt nei til [den føderale regjerings-] koalisjonens feilaktige kurs … som ikke gjør noe mot barnefattigdom, mot lønninger som ikke er tilstrekkelige til å leve av, mot fattigdomspensjoner.» Men dette er bare hul sosial demagogi.
Wagenknecht og hennes supportere har alltid gått med på, og støttet Die Linkes antiarbeiderklassepolitikk. Da Mohamed Ali først påtok seg en offentlig funksjon for partiet hadde Die Linke i 17 år vært involvert i delsstatsregjeringer og fulgt en streng innstrammingskurs. I Berlin meldte Senatet (delstatsregjeringen), en koalisjonen av SPD og Die Linke, seg til og med ut av den kommunale arbeidsgiverforeningen for betydelig å kunne redusere lønningene i offentlig sektor, og få sagt opp titusenvis.
Etter hennes valg som parlamentarisk partileder for fire år siden har Mohamed Ali selv erklært at hun kunne tenke seg en koalisjon med SPD og Die Grünen i den føderale regjeringen. «Det handler om å få til konkrete forbedringer i livene til det store flertallet av befolkningen. Dersom det er mulig med SPD og Die Grünen, da er jeg selvfølgelig for det,» sa hun den gang til Freie Presse.
Wagenknecht og Mohamed Ali avviser forøvrig heller ikke fundamentalt sett den massive opprustingen av Bundeswehr (de væpnede styrker) og NATOs aggressive krigskurs mot Russland, en annen uenighet med partiledelsen.
Wagenknechts kritikk av Ukraina-krigen er ikke rettet mot tysk militarisme, men mot dens avhengighet av USA. Dersom Tyskland gjenoppruster for sine egne interesser, da er hun for det.
Wagenknechts mentor og ektemann Oskar Lafontaine oppfordrer i hans siste bok til « Europas frigjøring fra USAs militære formynderi gjennom en uavhengig europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk» og «en felles forsvarsallianse mellom Tyskland og Frankrike». På «fredsdemonstrasjonen» i Berlin 25. februar 2023, som Wagenknecht organiserte sammen med feministen Alice Schwarzer, var hovedtaleren pensjonerte brigadegeneral Erich Vad, en ivrig militarist [engelsk tekst].
Etter henne fratreden berettiget Mohamed Ali hennes avvisning av økonomiske sanksjoner mot Russland på Deutschlandfunk radio med at sanksjonene først og fremst skadet Tyskland. «Om det var slik at disse energisanksjonene hadde ført til at Russland hadde vanskeligheter med å fortsette denne krigen, ville jeg der hatt en annen posisjon.»
Wagenknecht-leiren er skremt over at Die Linke ikke lenger er i stand til å være en buffer mot den voksende sosiale opposisjonen, for å tjene som et fikenblad og en lynavleder for regjeringen både på føderalt- og delstatslig nivå. Partiet prøver derfor å kanalisere misnøyen inn i ei blindgate, med en blanding av sosial demagogi og reaksjonær nasjonalisme.
Wagenknecht og AfD
Wagenknechts nye partiprosjekt nyter stor støtte blant styringsklassen. Hun blir jevnlig invitert til de viktigste talkshowene. Bøkene hennes er blåst opp som bestselgere, som gjør henne til en av de best-tjenende representantene i Forbundsdagen; hun har siden valget til Forbundsdagen for to år siden rapportert en sideinntekt på nesten € 800 000. Store medier som Der Spiegel og The Pioneer vier henne jevnlig omfattende forsidehistorier.
Denne propagandaen når toppen av kynisme når Wagenknechts høyreorienterte prosjekt blir framstilt som et forsøk på å trekke teppet vekk under AfD. Der Spiegel oppfordret eksplisitt i en lederartikkel 9. august Wagenknecht til endelig å opprette et nytt parti: «Gjør det, Frau Wagenknecht!» Som begrunnelse het det: «For Die Linke ville en splittelse under Wagenknechts ledelse være et alvorlig tilbakeslag. For demokratiet kan det være gode nyheter.»
«Med Wagenknechts nye parti kan et ‹venstrealternativ› vokse fram i øst for å samle de skuffede og uengasjerte,» fortsetter forfatteren Severin Weiland. «Noen av dem som nå med dårlig samvittighet vurderer å stemme på AfD, ville muligens med god samvittighet stemme for ei venstreorientert pakke med til dels lignende innhold. … En svekkelse av AfD, spesielt i øst, vil være en gevinst for republikkens demokratiske stabilitet.»
Den konservative avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung uttrykker en tilsvarende oppfatning. Under overskriften «Mulig Wagenknecht-parti: fare også for AfD», står det: «Et Wagenknecht-parti ville ikke bare trekke [velgere] i østtyske venstreorienterte høyborger, men også fra velgergrunnlaget til AfD, som i stor grad er høyreorienterte ekstremister. Programmatisk tilbyr populistiske Wagenknecht en attraktiv blanding av klassisk venstreorientert sosialpolitikk og en restriktiv nasjonal retning i immigrasjons- og flyktningeanliggender, for ideologisk ikke-tilknyttede protester og folk som ikke har stemt.»
Mohamed Ali argumenterer også i denne retningen når hun beskylder partiledelsen for «i økende grad å kjøre Die Linke i grøfta og til politisk irrelevans» fordi partiet ikke klarer å «nå folk som et venstreorientert parti framfor alt burde lage politikk for». Dette skulle inkludere AfD-velgere «som fortsatt kan vinnes tilbake».
Et Wagenknecht-parti som kombinerer høyreorienterte og nasjonalistiske posisjoner med sosial demagogi vil i realiteten styrke de mest reaksjonære kreftene. Det ville til og med kunne alliere seg med AfD. Syriza, Die Linkes greske søsterparti, demonstrert dette allerede da det etter sin valgseier for åtte år siden dannet en koalisjon med de høyreekstreme «Uavhengige grekerne», og realiserte de internasjonale bankenes diktater.
Dette er grunnen til at mange medier hyller Wagenknechts prosjekt. I møte med økende internasjonale klassekamper – pensjonsprotestene i Frankrike, streikebølga i USA, tariffkonfliktene ved Deutsche Bahn, osv. – er styringsklassen avhengig av fascistkrefter for å intimidere og undertrykke motstand.
Derfor ruller de ut den røde løperen i Berlin, Brussel og Washington for den italienske fasciststatsministeren Giorgia Meloni. I Tyskland kurtiserer de etablerte partiene AfD-representanter og velger dem til høye parlamentariske embeter. Den eneste grunnen til at de (fortsatt) viker tilbake fra å ta dem inn i regjering er fordi de frykter et offentlig ramaskrik. Avledningene via et Wagenknecht-parti burde bøte på dette.
Det er bare én måte å kunne bekjempe AfD og fascistfaren. Det er byggingen av en internasjonal, sosialistbevegelse av arbeiderklassen som kombinerer motstand mot sosiale nedskjæringer, oppsigelser og sosial ulikhet med kampen mot krig, fascisme og deres årsak, kapitalismen. Dette er hva Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) står for.