«Helen var et av de beste produktene som kom ut av den amerikanske arbeiderklassens rekker»

Vi publiserer her hyllesten til Helen Halyard skrevet av David Walsh og Joanne Laurier. Walsh er kunstredaktør for World Socialist Web Site og Laurier en vesentlig og jevnlig bidragsyter til nettstedets kunstseksjon. Helen, et ledende medlem av den amerikanske og internasjonale trotskistbevegelsen i mer enn 50 år, døde plutselig 28. november i en alder av 73.

Forleden søndags minnemøte var veldig kraftfullt. Vi kjente Helen i 50 år. Hele den tiden, på en eller annen måte, direkte eller indirekte, var hun sentral i våre liv. Det er utfordrende å forstå tapet av henne og utfordrende å uttrykke det tilstrekkelig med ord.

David Walsh og Helen Halyard der de taler på SEPs nødskonferanse om sosial krise og krig, 18. april 2010, i Ann Arbor, Michigan.

Helen var en av de mest bemerkelsesverdige menneskene vi noen gang har kjent, eller noen gang vil kjenne. Hun var et av de beste produktene som kom ut av den amerikanske arbeiderklassens rekker.

Hun var en uunnværlig del av denne bevegelsens stoff og substans. Hun arbeidet med mennesker, snakket med dem, var nysgjerrig på og interessert i dem, prøvde å finne ut av dem politisk og personlig, prøvde å bistå dem til å utvikle seg. Hun ønsket å hjelpe folk til å forstå partiet, historien, deres egen rolle, deres potensial. Hun var veldig seriøs om seriøse ting, og lo av andre ting, inkludert seg selv noen ganger.

Den typen dybde og forståelse, og sympati, kommer man ikke over hver dag. Vi vil snakke oppriktig: Yngre mennesker bør lære av og etterligne Helens eksempel på så mange måter. Først og fremst, hennes studie av og bekymring for partiets perspektiv og historie. Men også, marxistisk politikk handler ikke bare om de rette ideene eller orienteringen, det er også en holdning til andre mennesker, deres evner, deres feil.

Det å reise og begjære underskrifter med Helen i Alabama i 1988 var en spesielt uforglemmelig opplevelse. Vi begjærte fra 9:00 til 21:00 seks dager i uka, noen ganger seks og en halv, i syv uker. Vi snakket med titusenvis av svarte og hvite arbeidere. I dette arbeidet var Helen rolig og bestemt, utrettelig. Vi lyktes i å få Ed Winn på stemmeseddelen for presidentvalget. Dette er episoder som blir innlemmet i deg, blir del av deg.

Helen var en uforsonlig revolusjonær dedikert til å opplære en ny generasjon ungdom som trotskister. Hun var også varm, og den mest solide kamerat og venn.

Vi vil gjerne referere noen av Helens skriftlige kommentarer, eller kommentarer som hun samarbeidet om.

Det er passende at vi inkluderer Helens observasjoner i 2007 om døden 10 år tidligere av Jean Brust, en annen bemerkelsesverdig figur i denne bevegelsens historie. Helen kunne ha skrevet om seg selv da hun sa: «Jeg vil aldri glemme den innbitte besluttsomheten [Jean] tilførte alt hennes politiske arbeid. Hun så ut til å nyte energireserver som bare vellet opp fra de prinsipielle overbevisningene som utgjorde kjernen av hennes eksistens.»

Videre: «Jean oppmuntret meg til å lese klassikerne til Marx og Trotskij og til å studere sosialistenes rolle i den amerikanske arbeiderklassens tidlige kamper. Det som ble enda tydeligere for meg når jeg snakket med denne kameraten var den svarte nasjonalismens gjennomgående reaksjonære karakter. I Marx’ Kapital poengterer han at de hvite arbeiderne aldri kan bli frie så lenge de svarte arbeiderne er i lenker. Dette kan sies på en annen måte. Det kan ikke bli noen frigjøring av de svarte arbeiderne og ungdommen uten en samlet kamp av hele arbeiderklassen.»

Helen med Joanne Laurier rundt 1998.

Helen kom tilbake til disse temaene utallige ganger i hennes politiske liv. Først lærte var de uatskillelige fra henne.

Hat av rasisme og det tilbakestående, promotert av styringsklassene, var en vesentlig del av hennes vesen. Da Helen i 2004 skrev om det amerikanske justisdepartementets åpning av en etterforsking av Emmett Tills forferdelige død i 1955, skrev hun at «metodene for rasistisk vold og tildekking forblir like amerikanske som kirsebærpai. Bare formen er endret. På 1950-tallet framstilte den sørlige maktstrukturen svarte som undermennesker. I dag skildrer amerikansk imperialisme, i dens pådriver for å kolonisere Irak, de arabiske massene på samme måte, og bruker metoder mot fangene i Abu Ghraib som Ku Klux Klan ville gjenkjenne.»

Helen snakket og skrev skoldende om det privilegerte afrikansk-amerikanske sjiktet som utviklet seg fra 1970-tallet og framover og dets likegyldighet til fattigdommen til massen av den svarte og hvite arbeiderklassen. Hun og Fred skrev i 2012 en kommentar om boka The New Jim Crow, forfattet av Michelle Alexander. De bemerket at de som presiderte over de forferdelige betingelsene for ungdom og arbeidere i indre byer «inkluderer mange tusen svarte folkevalgte, borgermestere i større byer og delstatlige og lokale embetfunksjonærer. Kriminaliseringen av de fattige som har ført til den enorme utvidelsen av fangebefolkningen er faktisk bare én side av ligninga. De 40 siste årene har sett en historisk uforlignelig lagdeling av den afrikansk-amerikanske befolkningen side om side med den enorme veksten av sosial ulikhet i Amerika som helhet.»

Til slutt, i hennes foredrag om Ebonics fra 1997 argumenterte Helen for at «det store unevnelige i amerikansk politikk er at vi lever i et samfunn som blir mer og mer sosialt polarisert. Alt i dette landet er beskrevet i rasebaserte og etniske termer, snarere enn fra et klassesynspunkt.»

«Som sosialister avviser vi disse falske synspunktene og oppfordrer svarte, hvite, latinamerikanske og immigrantarbeidere til å forene seg i kampen for sosial likhet ...»

«Vi ser på menneskelig framgang som knyttet til kampen for å forene arbeidere internasjonalt med det formål å omorganisere samfunnet på grunnlag av menneskelige behov, ikke profitt. Som sosialister har vi en fast tro på menneskehetens evne til å overvinne det tilbakestående og undertrykkelse.»

«Gjennom hele historien har de største sinnene hatt perspektivet at menneskeheten kunne overvinne betingelsene av fattigdom og sult og slåss for et rettferdig og humant samfunn. Som marxister er dette det målet vi tilslutter oss.»

David Walsh

Joanne Laurier

Loading