Pseudo-venstre-tendensene i og rundt Die Linke (Venstrepartiet) reagerer på massedemonstrasjonene mot nyfascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD) og økningen av streiker og protester her og internasjonalt med en ytterligere dreining til høyre. De frykter at motstanden mot fascisme og raseriet over sosial ulikhet, flyktningfiendtlig agitasjon og en krigsorientert politikk støttet av alle etablissementspartiene, vil gli ut av regjeringens og fagforeningsbyråkratiets kontroll og anta uavhengige former.
Mens Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, slåss for å utvikle protestene og streikene til en bevisst bevegelse av arbeiderklassen mot regjeringen og kapitalisme, forsvarer de viktigste pseudo-venstre-gruppene – Marx 21, SAV og RIO – nettopp organisasjonene med ansvar for høyreorientert politikk og fascistenes framvekst. Deres orientering i retning av styringspartiene, fagforeningene og den borgerlige staten er ikke rettet mot AfD, men har som målsetting å undertrykke en uavhengig sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalisme, fascisme og krig.
Marx 21 og ropet på den borgerlige staten
Dette er spesielt tydelig i Marx 21s rop om et AfD-forbud. Den statskapitalistiske tendensen oppsto som en satellitt av Storbritannias Socialist Workers Party (SWP). Janine Wissler, som sømløst flyttet seg fra statskapitalistene til å bli medstyreleder for Die Linke, erklærer i en kommentar at et «statlig partiforbud» mot AfD ville være «et hardt slag mot den mektigste høyreorienterte strukturen på tiår». «Et AfD-forbud ville ikke bare stenge pengekrana, men ville også innebære et omfattende forbud mot [partiets] aktiviteter. AfD og direkte etterfølgerorganisasjoner må ikke lenger få lov til å være aktive.»
For å unngå å framstå som en fullstendig ukritisk tilhenger av et undertrykkende statsapparat som er spekket med høyrekrefter, bemerker Marx 21 proforma at kravet om forbud også er forbundet med «mange fallgruver». Statsapparatet har for eksempel «gjentatte ganger tidligere vist at det er blindt på det høyre øyet». Bare for deretter å gjenta hennes forlangende: «Dersom en antifascistbevegelse samler seg bak en forbudskampanje, må vi ikke bli sekteriske og trossende.»
Opposisjon mot oppfatningen at den borgerlige staten kan spille en rolle i kampen mot høyresiden har ingenting med sekterisme å gjøre, men er en elementær forutsetning for å bygge en reell bevegelse mot fascisme. Statsapparatet er ikke bare «blindt på det høyre øyet», men faktisk et sentrum for den høyreorienterte konspirasjonen. Tysklands politi, militære og hemmelige tjenester er gjennomsyret av høyreekstreme krefter og spiller en sentral rolle i framveksten av AfD.
Dette er mest tydelig når man ser på Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV), Forbundskontoret for forfatningens beskyttelse, som Tysklands hemmelige innenlandsetterretning kalles. Verfassungsschutz ble i årevis ledet av en fascist, Hans-Georg Maassen, som ved flere anledninger møtte representanter for AfD for å diskutere etterretningsbyråets rapporter om «antikonstitusjonelle» grupper. Maassen ble av etablissementspartiene utnevnt til å lede Verfassungsschutz for å styrke de høyreorienterte nettverkene og rette statsapparatet enda mer åpent mot illegaliseringen av marxisme og undertrykkelse av all venstreorientert opposisjon.
Det er toppen av historisk forfalskning at Marx 21 berettiger ropet på den borgerlige staten for å handle mot fascistene i Leo Trotskijs navn. «Det kan ikke være vår strategi utelukkende å fokusere på en sosial revolusjon, som så vil bli kvitt fascisme» skriver gruppa. «Helt i ånden av Trotskijs bilde av den primære kampen mot fascismens revolver i hånda, og den knapt mindre viktige kampen mot kapitalismens saktevirkende gift, må vårt mål først være å slå våpenet ut av motstanderens hånd.»
Påstanden at Trotskij – ved siden av Lenin den viktigste lederen av Oktoberrevolusjonen og grunnleggeren av Venstreopposisjonen og Den fjerde internasjonale – baserte seg på at den borgerlige staten skulle undertrykke fascismen, snur virkeligheten på hodet. Trotskij kjempet heftig mot det sosialdemokratiske partiets (SPD) holdning at den borgerlige staten og dens organer kunne benyttes til å bekjempe fascismen. I «Hva nå?» karakteriserte Trotskij SPDs politikk som en slavisk orientering til staten, politiet og Reichswehr (de væpnede styrker) i kampen mot Hitler, (med ropet på staten: «Hjelp! Grip inn!»), og konkluderte: «På denne måten arbeider reformistene, som har overlevd deres egen dag, for fascistene langs byråkratiske linjer.»
Historien bekreftet Trotskijs advarsel. Hitler ble brakt til makten i januar 1933 av en konspirasjon mellom politikken, big business og militæret. Den 23. mars 1933 stemte alle de borgerlige partiene for «das Ermächtigungsgesetz» og overleverte Hitler og nazistene diktatoriske fullmakter.
Trotskij foretok ikke «revolver-gift»-sammenligningen for å berettige støtte til de reaksjonære kreftene som dermed hjalp Hitler til makten, slik Marx 21 antyder. Sammenligningen stammer fra et brev til en tysk arbeider-kommunist fra desember 1931, som ble utgitt under tittelen «Wie wird der Nationalsozialismus geschlagen?» («Hvordan skal nasjonalsosialismen beseires?» publisert på engelsk som «The impending danger of fascism in Germany»). I brevet tar Trotskij til orde for enhetsfronttaktikken mot den stalinistiske politikken om sosialfascisme.
Det tyske kommunistpartiet (KPD), under Stalins innflytelse, nektet blankt å stå opp for en enhetsfront mot nazistene med SPD – som, i motsetning til i dag, fortsatt ble støttet av en betydelig del av arbeiderklassen. I stedet tok KPD til orde for ei ultra-venstrelinje som likestilte sosialdemokrati med fascisme, splittet og forvirret arbeiderklassen og utsatte store deler av småborgerskapet for Hitlers fascistiske demagogi. KPD avviste ikke bare ethvert samarbeid med SPD mot fascistfaren, men gjorde i noen tilfeller til og med felles sak med nazistene – for eksempel da partiet i 1931 støttet folkeavstemmingen initiert av NSDAP (nazipartiet) for å styrte den SPD-ledede delstatsregjeringen i Preussen.
Trotskij sloss mot denne katastrofale politikken. Han erklærte at KPDs sentralkomité «tar utgangspunkt i ideen at det er umulig å overvinne fascismen uten først å beseire sosialdemokratiet». Trotskij skrev at selv om dette var helt riktig i en «historisk skala» betydde det slett ikke «at man med dens hjelp, det vil si, ved enkel repetisjon, kan løse dagsaktuelle spørsmål».
«En idé, korrekt fra revolusjonær strategis synspunkt som helhet», fortsetter Trotskij, «blir til ei løgn og dermed til ei reaksjonær løgn, om den ikke blir oversatt til taktikkens språk.»
Siden det ikke var mulig at KPD i de kommende månedene ville «beseire både sosialdemokratiet og fascismen», utgjorde avvisingen av enhetsfronten at KPD-ledelsen vurderte «fascismens seier som uunngåelig». Det er i denne konteksten at Trotskij refererer «revolver-gift»-sammenligningen. For å slå revolveren ut av nazistenes hender, måtte man gå inn for en enhetsfront med SPD.
Trotskij forfektet ikke å blande programmene til KPD og SPD. Han avviste svertingen fra KPD om at han forlangte at partiet skulle støtte det semi-diktatoriske regimet til Heinrich Brüning som et «mindre onde», som SPD gjorde. Spørsmålet om hvorvidt Hitler eller Brüning var det «mindre onde» ga «ingen mening, for systemet som vi kjemper mot trenger alle disse elementene. Men disse elementene er for øyeblikket involvert i konflikter med hverandre, og proletariatets parti må dra fordel av disse konfliktene i revolusjonens interesse.»
Taktikken med enhetsfronten tjente dette formålet. «Når en av mine fiender setter fram for meg små daglige porsjoner med gift og den andre, på den andre siden, er i ferd med å skyte rett på meg, da vil jeg først slå revolveren ut av hånda på min andre fiende, da dette gir meg en anledning til å bli kvitt min første fiende. Men det betyr slett ikke at giften er et ‹mindre onde› i forhold til revolveren.»
Enhetsfronten som Trotskij forfektet tjente til å frigjøre arbeiderne fra sosialdemokratiets lammende innflytelse i møte med fascistfaren og vinne dem over til et revolusjonært sosialistisk program mot kapitalisme. Brevet, som Marx 21 bemerkelsesverdig verken nevner eller siterer nøyaktig, sier: «Og denne felles fronten for direkte kamp mot fascismen, som involverer hele proletariatet, må utnyttes i flankeangrepene mot sosialdemokratiet, som for alt dette er ikke mindre effektive.»
Trotskij insisterte på at i siste instans kunne bare en «sosial revolusjon» stoppe fascismen. Han forsto som ingen andre at fascismen var et produkt av kapitalistkrisa og bare kunne stoppes ved den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen. Han opponerte mot kapitalistpolitikken med fascisme og krig med strategien for sosialistisk verdensrevolusjon. Dette forblir det eneste levedyktige perspektivet i dag.
Ulikt til på 1930-tallet er det imidlertid i dag ingen fascistisk massebevegelse og ingen arbeidernes massepartier, men statens og de borgerlige partienes rolle er den samme. Akkurat som den gangen reagerer de borgerlige institusjonene og partiene, som i dag inkluderer SPD, på den kapitalistiske krisa ved å vende seg i retning fascisme. De har systematisk styrket AfD og integrert partiet inn i parlamentarisk arbeid på føderalt og delstatlig nivå. AfDs program – massedeportasjoner, massiv militær bevæpning og støtte til genocidet i Gaza – har lenge blitt satt ut i livet av dem.
Når regjeringspartiene og fagforeningene nå intervenerer i masseprotestene mot AfD under slagordet «Sammen for Demokrati», er deres mål å dekke over deres egen høyreorienterte agenda og underordne protestene til statsapparatet.
SAV glorifiserer fagforeningene og en allianse av Die Linke-SPD-De grønne
Denne orienteringen støttes av hele pseudo-venstre. SAV (Sosialistisk Allianse), oppsto som den tyske tilknytningen til Storbritannias Militant Tendency/Socialist Party. I likhet med Marx 21 er SAV en integrert del av Die Linke, og besørger også næring til illusjoner i den borgerlige staten i deres artikler om protestene. «Et konsekvent forbud mot alle fascistorganisasjoner og deres avvikling, konfiskeringen av deres eiendom og fengslingen av nazistiske voldsutøvere og rasistiske agitatorer som for tiden er på frifot, kombinert med en klar holdning fra staten mot rasisme og støtte til antifascistisk nettverksbygging og pedagogisk arbeid, ville hjelpe i kampen mot høyresiden», heter det i en artikkel.
SAV vet meget vel hvor absurd det er å tillegge statsapparatet slike karakteristikker, som er spekket med høyreorienterte ekstremister og fører en veritabel krig mot antifascister og venstreorienterte. «Men dette er ikke strategien til de borgerlige partiene eller dem med økonomisk makt», hevder artikkelen bryskt. «Kravet om et statsforbud av AfD» ble derfor «ikke framsatt».
Dette endrer ikke den reaksjonære orienteringen. Mens Marx 21 eksplisitt oppfordrer staten til å handle mot fascistene, gjør SAV det indirekte ved å gi næring til illusjoner i de nominelt «venstre»- regjeringspartiene og ved å rope på Die Linke og fagforeningene. SPD og De grønne representerer en «demokratisk motpol» til AfD, foreslår SAV i en uttalelse med tittelen «Hvordan stopper vi AfD og skiftet til høyre?»
Samtidig appellerer SAV til Die Linke om å gripe mer aktivt inn i protestene for å ta brodden av dem: «Partiet Die Linke må ta stilling til om det passivt vil støtte protestene og posisjonere seg som nok et ‹demokratisk parti› ved siden av SPD og De grønne eller om de vil ta avstand fra dem, gripe inn med egne krav og ta et klart standpunkt mot innstrammingspolitikk og statlig rasisme.»
Selve innrømmelsen at deres moderparti, Die Linke, de facto ikke er forskjellig fra SPD og De grønne, avslører SAV som en i all hovedsak høyreorientert, borgerlig tendens. Som de ledende partiene i den føderale koalisjonsregjeringen, trapper SPD og De grønne stadig opp krigskursen mot Russland og i Midtøsten, ruster opp massivt og får arbeiderklassen til å betale for det. Tidlig i forrige uke vedtok den føderale koalisjonen det største krigsbudsjettet siden slutten av den andre verdenskrig, ledsaget av voldsomme angrep på områdene helse, utdanning og sosial velferd.
Samtidig gjennomfører koalisjonsregjeringen fascistenes program i flyktningpolitikken. Den 18. januar vedtok de «das Rückführungsverbesserungsgesetz», loven om forbedring av tilbakeføring, som ytterligere begrenser rettighetene til flyktninger og forbereder massedeportasjonene som AfD forlanger. Asylsøkere uten oppholdsrett som har bodd og jobbet her i årevis kan nå uten forvarsel hentes, holdes i varetekt i nesten en måned og tvangsutvises. Politiet er ikke bare tillatt uten rettskjennelse å ransake deres bolig og deres mobiltelefoner, men også naboers bolig.
Die Linke posisjonerer seg ikke mot «nedskjæringer og statlig rasisme», som SAV vil ha oss til å tro, men går sterkt inn for tiltakene. Uansett hvor partiet styrer på delstatlig nivå sammen med SPD og De grønne, er det spesielt aggressivt når det gjelder å implementere sitt program mot flyktninger og arbeiderklassen. Thüringen spesielt – der Die Linke har deres eneste delstatspremier, Bodo Ramelow – er beryktet for å gjennomføre brutale deportasjoner, har høye deportasjonsrater og hjelper etablissementspartiene med å styrke AfD, som Die Linke også er aktivt involvert i.
Den samme høyreorienteringen til pseudo-venstre kan sees i deres glorifisering av fagforeningene. SAV hevder disse spiller en «sentral rolle» i å bygge en bevegelse som «fjerner grobunnen for AfD» og «kan overvinne betingelsene høyrekreftene drar nytte av». Fagforeningene «samler arbeidere med og uten migrasjonsbakgrunn og forklarer for deres medlemmer interessesammenstøtet mellom arbeidere og kapitalister».
Dette er ingenting annet enn skygjøkeland. Fagforeningene står faktisk forlengst utelukkende på kapitalistenes side i klassekampen. Ved å selge ut arbeidslivskonflikter og streiker og systematisk undertrykke klassekampen, er det dem som skaper «grobunnen» for fascistene og forsvarer kapitalistrelasjoner på høyreekstremt grunnlag. De støtter eksplisitt regjeringens høyrepolitikk.
For bare noen få dager siden fornyet lederskapet i Forbundet av tyske fagforeninger, der Deutsche Gewerkschaftsbund (DGB), og ledende bedriftsrådsrepresentanter deres pakt med regjeringen og selskapene på invitasjon fra forbundspresident Frank-Walter Steinmeier. Målet er å presse på med den høyreorienterte krigs- og innstrammingspolitikken og undertrykke den voksende motstanden mot den i arbeiderklassen.
RIOs «enhetsfront» med høyreorienterte borgerlige krefter
Den revolusjonære internasjonalistiske organisasjonen, die Revolutionäre Internationalistische Organisation (RIO), er den tyske avleggeren av den morenoistiske «Trotskist-fraksjonen – Fjerde internasjonale», la Fracción Trotskista por la Cuarta Internacional (FT-CI). Selv om RIO ikke formelt er del av Die Linke tar organisasjonen på seg oppgaven med å gi denne høyreorienteringen i retning av regjeringspartiene og fagforeningene en «uavhengig» eller til og med «antikapitalistisk-revolusjonær» finér. I en lederartikkel om masseprotestene på deres nettside Klasse Gegen Klasse (Klasse mot klasse) understrekes nødvendigheten «for en antifascisme nedenfra i stedet for ovenfra» og det erklæres: «De regjerende koalisjonspartiene, fagforeningene og selskapene er ikke allierte i kampen mot høyresiden.»
Bare for så å forfekte en allianse med nettopp disse høyrekreftene! «Det vi har i tankene ... ikke bare en ‹forent front blant venstresiden›», skriver RIO. «Det er ikke nok for alle venstrekrefter å koordinere aksjoner mot høyre. Det ville ikke nå ut til de millioner av mennesker som er villige til å gå ut i gatene mot AfD, men som enda ikke har brutt med regjeringen og dens organisasjoner i den utvidede staten.»
RIOs «forente front» inkluderer med andre ord til og med de nominelt høyreorienterte kapitalistpartiene som utgir seg for å støtte demonstrasjonene mot AfD. Og organisasjoner som fagforeningene og Fridays for Future (FFF), som RIO roser spesielt voldsomt. RIO gjør dette i full visshet om at de på alle måter støtter en høyreorientert og pro-militaristisk agenda.
Partiene i koalisjonsregjeringen har «beveget seg så langt til høyre at de iverksetter et AfD-lite-program», skriver Klasse gegen Klasse. Og Die Linke har også ført en politikk innrettet på regjeringsdeltakelse, «som sammen med SPD og De grønne var ansvarlig for at det i ingen annen føderal delstat ble gjennomført så mange deportasjoner som i Berlin.» FFF har en «tilpasset holdning til regjeringen», som uttrykt i støtten til De grønne og «i FFF Tysklands pro-israelske posisjon».
Det samme gjelder fagforeningene, «og deres ledere som har kalt for pro-israelske demonstrasjoner sammen med regjeringen, Die Linke og kristelig-demokratene (CDU/CSU).» Likevel må lederskapet i de «store masseorganisasjonene» som fagforeningene og klimabevegelsen «tvinges til å radikalisere deres krav og metoder og bryte deres relasjoner med de borgerlige partiene».
Dette har noe av politisk schizofreni over seg. Lederne i FFF og fagforeningene, som Luisa Neubauer (De grønne/FFF) eller DGB-styreleder Yasmin Fahimi (SPD), er selv borgerlige politikere og vil aldri kutte deres bånd til seg selv og partiene de tilhører. De reagerer på protestene ved å forfølge deres pro-kapitalistiske og militaristiske program, som i all hovedsak er det samme som AfDs, stadig mer aggressivt.
Begrepet «forent front» brukes av RIO for å skjule denne realiteten. Som forklart ovenfor hadde taktikken for en enhetsfront som ble foreslått av Trotskij på begynnelsen av 1930-tallet i Tyskland som mål å forene arbeiderklassen i møte med fascisttrusselen, både for å overvinne KPDs fatalisme og for å frigjøre arbeiderne fra den lammende innflytelsen fra sosialdemokratiet og vinne dem for et revolusjonært sosialistisk program.
RIOs «front» er rettet mot det motsatte målet og tjener til å underordne arbeiderne til høyreorienterte borgerlige organisasjoner. Fagforeningene i dag – akkurat som SPD og Die Linke – er ikke lenger reformistiske organisasjoner som representerer medlemmenes interesser, i det minste i dag-til-dag anliggender, men er en slags korporativ mafia som organiserer ødeleggelsen av arbeidsplasser og lønninger i statens og big business’ interesse, undertrykker streiker og sosiale kamper for å håndheve regjeringens pro-krigspolitikk mot voksende motstand.
Arbeiderfiendtlige røtter
Når pseudo-venstre glorifiserer disse kreftene som allierte i kampen mot fascisme, er ikke dette en misforståelse, men er forankret i deres egen klasseorientering og politiske historie.
Trotskist-fraksjonen – Fjerde internasjonale (FT-CI), som RIO har tilhørt siden 2011, er til tross for navnet ikke en trotskistisk tendens. FT-CI følger tradisjonene til den argentinske pabloisten Nahuel Moreno, som forfulgte likvideringen av Den fjerde internasjonale i Latin-Amerika og gjentatte ganger underordnet arbeiderklassen til borgerlige og småborgerlige nasjonalister – fra Juan Peron i Argentina til Fidel Castro på Cuba – med katastrofale politiske konsekvenser.
Marx 21 oppsto fra International Socialist Tendency (IST), grunnlagt av Tony Cliff, som for mer enn seksti år siden erklærte hans fiendtlighet til Den fjerde internasjonale og trotskisme. På den tiden stemplet IST Sovjetunionen som «statskapitalistisk» og nektet å forsvare den i tilfelle et angrep fra imperialistmaktene. Som tidligere varianter av «statskapitalisme» var Cliffs holdning en tilpasning til imperialismen og en form for antikommunisme pyntet med venstreorienterte fraser.
Som tidligere medlem av Committee for a Workers International (CWI) har SAV sine røtter i den britiske Militant Tendency, som er beryktet for å tillegge selv de mest høyreorienterte sosialdemokratiske organisasjonene en progressiv karakter. Fram til midten av 1990-tallet arbeidet SAV innenfor SPD, og prøvde å gi partiet en venstreorientert og til og med sosialistisk finér. Gruppa spiller samme rolle i dag relatert Die Linke.
Med deres orientering til kapitaliststaten og høyreorienterte borgerlige partier og organisasjoner taler ikke Marx 21, SAV og RIO for den internasjonale arbeiderklassens interesser. De artikulerer interessene til velstående middelklassesjikt som, i kapitalismens dypeste krise siden 1930-tallet, forflytter seg langt til høyre, og frykter arbeidernes uavhengige revolusjonære bevegelse. Kampen mot fascisme, akkurat som kampen mot militarisme, sosiale nedskjæringer og krig, krever et hensynsløst oppgjør med disse pro-kapitalistiske og historisk arbeiderklassefiendtlige strømningene og deres reaksjonære konsepter.