Fredagens terrorangrep på konsertsalen Crocus i Moskva, som drepte minst 137 mennesker og skadet over 180, er et farlig nytt stadium i imperialistkrigen mot Russland.
Ifølge Russlands president Vladimir Putin ble gjerningsmennene fanget på vei til den ukrainske grensa, hvor det var forberedt et «vindu» for at de kunne krysse inn i Ukraina. De fire hovedmistenkte ble identifisert som immigranter fra Tadsjikistan, en desperat utarmet tidligere sovjetrepublikk i Sentral-Asia. De har erkjent straffskyld og hevder å ha handlet på vegne av enda ikke identifiserte mellommenn for penger. Den afghansk-baserte islamistiske terroristgruppa ISIS-K har hevdet ansvar for angrepet.
Amerikansk imperialismes hovedtalerør, New York Times og Washington Post, har umiddelbart startet en kampanje for å benekte USAs og Ukrainas involvering i dette angrepet. Begge kanalene avfeide umiddelbart Putins uttalelse om en forbindelse til Ukraina, med henvisning til ikke-navngitte «offisielle amerikanske sikkerhetsrepresentanter». Uten å framlegge noen bevis gjentok de ganske enkelt påstandene fra Det hvite hus og Kiev, avlevert nesten så snart angrepet fant sted, om at verken USA eller Ukraina var involvert.
Hvordan er det mulig for de store amerikanske mediene umiddelbart å utelukke enhver forbindelse mellom dette angrepet og en krig som raser mellom Russland og Ukraina, med betydelig amerikansk involvering?
Deres påstander har faktisk ikke mer troverdighet enn deres tidligere benektelser av amerikansk og ukrainsk involvering i sprengingen av den tysk-russiske gassrørledningen Nord Stream. Det har vært mange tilfeller der amerikanske benektelser av skyld seinere viste seg å være falske. Dette legger bevisbyrden på dem for å bevise deres uskyld. Angrepet har preg av CIA og dets stedfortredere i Kiev over det hele.
Krigspropagandaen i media om terroristangrepet avslører dets politiske formål. Times skrev, med knapt skjult fryd, at angrepet var «et slag mot Mr. Putins aura som en leder for hvem nasjonal sikkerhet er overordnet». Nå, spekulerte Times, kan russerne «spørre hvorvidt Mr. Putin, med invasjonen og hans konflikt med Vesten, virkelig har landets sikkerhetsinteresser på hjertet – eller hvorvidt han sørgelig forsaker dem, slik mange av hans opponenter sier han gjør.»
Med ei nesten identisk linje publiserte Washington Post en artikkel under overskriften «Terroristangrep i Russland avslører sårbarhetene til Putins regime.» Den hoverte over at angrepet «brøyt gjennom Putins forsøk på å presentere Russland som sterkt, forent og motstandsdyktig» og siterte en «Moskva-forretningsmann» som kritiserte «mangelen på ansvar for sikkerhet ved store offentlige arrangementer» under Putin.
Den samme linja ble tatt i Financial Times, som erklærte at russiske påstander om ukrainsk ansvar tjener til å «avlede oppmerksomhet fra hullene i Moskvas sikkerhetssystem, som har blitt utvidet siden Putins fullskala invasjon av Ukraina for to år siden».
Påstanden at Putin ble «distrahert» av Ukraina-krigen motbeviser ikke amerikansk-ukrainsk involvering i angrepet. Den kan snarere ha vært en faktor som fikk NATO-konspiratører til å tro at et angrep hadde stor sannsynlighet for å lykkes.
Sentralt i imperialistpropagandaen om den angivelige «ikke-involveringen» av USA og Ukraina er det faktum at ISIS-K har tatt på seg ansvar for angrepet. Men involveringen av ISIS-K ville ikke motbevise ukrainsk og amerikansk involvering. Tvert imot.
ISIS-K er i vesentlig grad en skapelse av amerikansk imperialisme og dens tiår-lange kriger i Midtøsten og Sentral-Asia. Wall Street Journal rapporterte i 2021 at USA-trente etterretningsagenter og kontraopprør-elitetropper tilsluttet seg ISIS-K i Afghanistan. Tadsjikistan, der de mistenkte terroristene kommer fra, har lenge vært viklet inn i de væpnede konfliktene i Afghanistan, helt tilbake til 1980-tallet da USA trente og finansierte islamistiske fundamentalister i sin krig mot Sovjetunionen.
I denne konteksten kan 7. mars-advarselen fra den amerikanske ambassaden i Moskva, om et forestående større terroristangrep i Russland, bare tolkes som et forsøk på å skape et alibi for USA i forkant av operasjonen til en av deres stedfortredere.
Involveringen til ukrainsk etterretning, som koordinerer sine dag-til-dag operasjoner tett med NATO og USA, er også så godt som åpenbar. Times rapporterte i januar 2023 at nasjonalistiske og ytre høyre-elementer fra hele den tidligere Sovjetunionen, inkludert Russlands Nord-Kaukasus og Sentral-Asia, hadde flokket til Ukraina for å slåss i NATOs krig mot Russland.
Som Times skrev: «De fleste av dem nærer langsiktige politiske ambisjoner om å vende hjem og styrte den russiske og den belarussiske regjeringen. … De frivillige sier selv at de handler med full viten og under ordrer fra den ukrainske hæren og etterretningstjenestene. Mange av deres operasjoner er skjulte, inkludert farlige rekognoserings- eller sabotasjeoppdrag bak russiske linjer.»
Og bare dager før terrorangrepet i Moskva hyllet Times russiske nynazister, som «åpent ble støttet av Ukrainas militære etterretningsbyrå» for en inntrenging i landet under presidentvalget som «opprørske russere». Deres «dristige angrep», skrev Times, kunne bidra til å «undergrave fornemmelsen av stabilitet i Russland og avlede landets militære ressurser fra Ukraina».
Argumentasjonslinja utviklet av Times og i sin tur kringkastet i verdenspressen avslører det politiske formålet med terroristaksjonen. Med NATOs stedfortrederstyrker i Ukraina som står overfor en militær fiasko var terrorangrepet i Moskva del av tiltakene for å åpne opp en andre front i krigen, inne i selve Russland.
Målet er tredelt: For det første, å oppmuntre opposisjonen mot Putin-regimet innen oligarkiet og statsapparatet; for det andre, å provosere fram en militær respons fra Kreml som kan tjene som påskudd for en ytterligere eskalering av krigen av NATO; og for det tredje, å underbygge etniske og religiøse spenninger innen Russland som ville destabilisere regimet og tilrettelegge for imperialistmaktenes oppstykking av hele regionen.
Denne strategien står i en lang og uhyggelig tradisjon. Nazistene mobiliserte nasjonalistiske og ytre høyre-krefter fra den såkalte Intermarium-alliansen over hele Øst-Europa og Kaukasus da de invaderte Sovjetunionen i den andre verdenskrig. Under den kalde krigen aktiverte USA disse fascistnettverkene i sin skjulte krigføring mot Sovjetunionen. Den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionen og gjenopprettingen av kapitalisme gjorde det mulig for imperialistmaktene å forfølge denne reaksjonære strategien i et hittil usett omfang.
Dette gjelder ikke minst for Russland selv. I over et tiår har imperialistmaktene systematisk bygget opp en antiPutin-fraksjon i det russiske oligarkiet og staten rundt avdøde Aleksej Navalnyj. Mens han ble glorifisert av Times som en «demokrat» var Navalnyj i årevis medarrangør av Russlands største årlige fascistbegivenhet, «Den russiske marsjen», fordømte immigranter fra Kaukasus og Sentral-Asia som «kakerlakker» og opprettholdt nære bånd til separatisttendenser over hele landet. Andre prominente opposisjonsledere, eks-oligarken Mikhail Khodorkovsky, og Ilya Ponomaryov tar åpent til orde for oppdelingen av Den russiske føderasjonen i en serie separate småstater.
Mens over 70 prosent av Russlands befolkning på rundt 140 millioner er etniske russere, er landet hjemstavn for over 190 etniske grupper. Muslimer utgjør minst en tiendedel av befolkningen. Mange av dem lever i noen få stort sett muslimske republikker, så vel som i Nord-Kaukasus, hvor Kreml fra 1994 og til 2009 førte to brutale kriger mot tsjetsjenske separatister. I tillegg lever det rundt 17 millioner immigranter i Russland som for det meste kommer fra tidligere sovjetrepublikker som Tadsjikistan, og tilhører de mest utbyttede delene av arbeiderklassen.
Det sosiale grunnlaget og politikken til det oligarkiske Putin-regimet gjør det svært sårbart for imperialistmaktenes intriger. Dets påkalling av stor-russisk sjåvinisme og nasjonalisme tjener til å desorientere, splitte og demobilisere arbeiderklassen og, i siste instans, bistår de imperialistiske krigsmålene.
Det er en reell fare for at Putin-regimet og andre høyreorienterte krefter vil forsøke å rette det folkelige sjokket mot målretting av ulike nasjonale og etniske lokalsamfunn samtidig som de trapper opp statlig undertrykkelse. Moskva-politiet satte allerede på lørdag i gang razziaer i immigranters boligområder, og rapporter på sosialmedier indikerte en voksende boikott av hovedsakelig tadsjikiske drosjesjåfører.
Terroristangrepet i Moskva er en farlig og kriminell eskalering av en krig som allerede har krevd hundretusenvis av liv. Imperialistmaktenes hensynsløshet er svimlende. Mens de støtter Israels kaldblodige folkemord på palestinerne i Gaza, oppmuntrer de til voldelige nasjonale og etniske konflikter i Russland og risikerer Putin-regimets anvendelse av atomvåpen. Den eneste bærbare veien for arbeiderklassen ut av denne farlige situasjonen ligger i utviklingen av en mektig, sosialistisk antikrigbevegelse, som må være forankret i tradisjonene av revolusjonær marxisme og den internasjonale foreningen av arbeiderklassen.