The Dmitriev Affair: En forvirret og forvirrende film om historikeren av Stalins Store terror

Den nederlandske filmskaperen Jessica Gorter ga i fjor ut hennes dokumentarfilm om forfølgelsen av Yuri Dmitriev, en russisk historiker av den stalinistiske Store terroren. Verket, The Dmitriev Affair, har blitt vist på filmfestivaler i Nederland, hvor den har fått gode anmeldelser, og turnerer nå også på universiteter og festivaler i USA.

Dmitriev begynte å arbeide med historien til Den store terroren i Karelen, en region nær Russlands grense til Finland, under perestroika (på slutten av 1980-tallet), da det stalinistiske byråkratiet forflyttet seg til restaurering av kapitalisme. Siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har han og hans team avdekket Sandarmokh, et av terrorens største rettersteder, der tusenvis av mennesker, inkludert Gamle bolsjeviker og medlemmer av Leo Trotskijs Venstreopposisjon, ble myrdet i årene 1937 og 1938.

Dmitriev har også arbeidet med flere bind som dokumenterer navnene og biografiske data for Stalins ofre. Siden 2016 har han selv vært offer for en ondsinnet russisk statsvendetta, målrettet mot ikke bare å intimidere ham, men enhver som ønsker å gjøre seriøst historisk arbeid om stalinismens forbrytelser. Nå 68-år-gammel og ved dårlig helse soner han en fengselsstraff på 15 år i en straffekoloni. Til hans ære fortsetter Dmitriev fra fengselet hans arbeid med å dokumentere disse forbrytelsene, sammen med en av hans nærmeste samarbeidspartnere.

Dmitrievs sak er viktig fra et politisk og historisk ståsted. Dessverre er Gorters film imidlertid forvirret og overfladisk, og ender opp med å tjene som næring for NATOs antirussiske krigspropaganda i alliansens krig i Ukraina.

Gorter begynte å skyte filmen før Dmitrievs rettssaker begynte. På den tiden var filmens tiltenkte fokus på hans arbeid i Karelen som regionalsjef for Memorial. Sistnevnte var den viktigste forskningsinstitusjonen dedikert til bevaringen av historiske opptegnelser om Den store terroren. Memorial ble i desember 2021 stengt ned av Kreml.

Opptakene fra den tiden er fokusert på intervjuer med Dmitriev og opptak fra Sandarmokh. I en spesielt foruroligende scene ser vi hvordan Dmitriev og hans team i 1996 avdekket gravplassen, og fant skjeletter og hodeskaller bare to meter under bakken i et enormt skogsområde. Levningene tydet på at ofrene var blitt henrettet med skudd i bakhodet.

Dmitriev beretter hvordan han tilbrakte måneder i arkivene til FSB, etterfølgerorganisasjonen til NKVD, som utførte terroren og skytingene, for å finne dokumentarmateriale om ofrene.

The Dmitriev Affair (2023)

Historikeren beretter også hvor forvirrende og sjokkerende avsløringene om terroren under perestroika-perioden var for ham (som de var for mange andre). Før det, mintes han, hadde han alltid trodd sovjetregjeringen hadde kjempet for sosialisme. Selv om den kunne ha gjort visse feil, ville han på det tidspunktet aldri ha trodd at slike forbrytelser kunne ha blitt begått av staten mot befolkningen. Den dag i dag er han tydelig forvirret over terrorens omfang.

På et punkt uttrykker han fullstendig vantro over hvorfor staten under Stalin for eksempel ville myrde et stort antall snekkere. Som han bemerker, med store følelser, ble ikke en eneste håndlanger fra Sandarmokh – eller terroren generelt – noen gang tiltalt for hans eller hennes forbrytelser. Om en NKVD-offiser noen gang ble disiplinert, var det ikke for drap, men for å stjele eiendeler fra de drepte.

Dmitrievs uttalelser avslører både hans beundringsverdige besluttsomhet for å fortsette arbeidet til tross for tiltakende motstand fra staten, og hans egen politiske og historiske forvirring. Der han blir spurt om hvorfor Putin-regimet ville forfølge ham, hevder Dmitriev at «folket» vil ha sannheten om denne historien, men det gjør ikke regjeringen. Han observerer også, helt korrekt, at Putin-regimet anser seg som en arving etter det stalinistiske regimet. Putin-regimet oppsto faktisk fra det stalinistiske byråkratiets ødeleggelse av Sovjetunionen. Putin, selv en utdannet KGB-agent, har overvåket en systematisk rehabilitering av Stalin og en form for nystalinisme i utenrikspolitiske orienteringer og i sentrale elementer av regimets ideologi.

Men så fortsetter imidlertid Dmitriev med å si at han og andre blir målrettet fordi Russland, etter hans syn, vender tilbake i landets innenrikspolitikk til 1930-tallet. Denne analogien er ahistorisk og falsk, og viser hans egen manglende forståelse av det historiske opphavet til både Den store terroren og det nåværende russiske regimet. Filmskaperen gjør ingenting for å besørge en større forståelse. Det er ingen historisk forklaring eller kontekst gitt til verken terroren eller Dmitrievs eget arbeid siden slutten av 1980-tallet.

Scener fra minnemøter ved Sandarmokh viser for eksempel en mann med et ukrainsk flagg i nærbilde. Enhver tilskuer vil selvfølgelig tenke på krigen i Ukraina, men hva forteller denne mannen med et ukrainsk flagg oss faktisk om terroren? Filmen forklarer ingenting. Det er vanskelig å se dette som ikke mer enn et ikke så subtilt bukk til NATOs krigspropaganda.

World Socialist Web Site har ubetinget forsvart Yuri Dmitriev fra den russiske statens angrep. Dette har vi gjort til tross for at hans egne historiske og politiske synspunkter er grunnleggende i strid med en marxistisk forståelse av terroren og opposisjon mot Putin-regimet. Dmitrievs synspunkter er tydelig formet av hans religiøsitet. Forøvrig er historiens gang, etter hans syn, forklart av individers gjerninger og intensjoner. Denne subjektive og til og med mystiske tilnærmingen forklarer hans egen manglende evne til å forstå terroren og hans politiske orientering i retning av den liberale opposisjonen i Russland, som støttes av imperialismen. Dette reduserer ikke betydningen av hans arbeid eller hans mot. Hans politiske og historiske desorientering kan i stor grad forklares med den enorme forvirringen skapt av tiår med stalinisme og klimaet av fullskala reaksjon og antimarxisme som da dominerte etter ødeleggelsen av Sovjetunionen i 1991 og restaureringen av kapitalisme.

Det fritar imidlertid ikke kunstnere som behandler hans sak fra å hanskes med denne historien på et mer seriøst nivå. Men dette var tydeligvis ikke filmskapernes målsetting. Filmen fokuserer, for det meste, på å følge Dmitriev og hans familie gjennom prøvelsen av flere rettssaker. Myndighetene raidet i 2016 hans hjem på et anonymt tips, og de fant nakenbilder av hans adopterte datter på hans datamaskin. Bildene dannet grunnlaget for anklager om «barnepornografi» og «mishandling».

The Dmitriev Affair

Dmitriev forklarte at da han hadde adoptert jenta var hun underernært og hadde andre utviklingsproblemer, og at han tok bildene for å dokumentere hennes utvikling, etter råd fra eksperter. På det tidspunktet ble anklagene breit publisert på russisk statlig fjernsyn, fotografiene (stort sett sladdet) ble utgitt, sammen med navnet på hans adopterte datter. Dmitriev ble i to rettssaker hvitvasket for disse anklagene.

Etter en frifinnelse i 2019 åpnet imidlertid statspåtalemyndigheten, åpenbart misfornøyd med dommerens kjennelse, en ny sak, der Dmitriev denne gangen ble siktet for seksuelle overgrep mot en mindreårig. Hans adopterte datter og hennes bestemor hadde da brått brutt kontakten med Dmitriev og hans familie, og fungerte som vitner for påtalemyndigheten. Dmitriev og hans familie og venner antyder at myndighetene hadde «arbeidet på dem» for å finne et grunnlag for nye anklager. Dmitriev ble funnet skyldig og dømt til tre års fengsel, langt mindre enn den faktiske siktelsen vanligvis innebærer, før straffen seinere ble utvidet til 15 år. Nesten hele rettssaken foregikk bak lukkede dører.

Vi ser de tragiske konsekvensene av statsforfølgelsen for Dmitriev og hans familie, inkludert hans adoptivdatter, som ble tvunget til å returnere til hennes bestemor som i utgangspunktet hadde gitt henne opp for adopsjon. Men selv om dette absolutt gir en fornemmelse av omfanget av statsvendettaen og dens kostnad for Dmitriev og hans kjære, går både de politiske dimensjonene av saken og hans arbeid fullstendig tapt.

Følgelig, selv om filmen gir en fornemmelse av den russiske statens fiendtlighet mot den historiske sannheten om Den store terroren, tilbyr den ingen historisk eller politisk forklaring eller kontekst for verken terroren eller vendettaen mot Dmitriev. Dette er politisk og historisk farlig. En klar forståelse av karakteren og de historiske implikasjonene av stalinismens forbrytelser er sentralt i utviklingen av en genuin antikrigbevegelse, uavhengig av NATO og Putin-regimet.

Den store terroren var, fundamentalt sett, et politisk genocid. Den ble begått av et byråkrati som hadde oppstått etter den sosialistiske Oktoberrevolusjonen i 1917, under betingelser av den første arbeiderstatens internasjonale isolasjon, og som nøt store sosiale privilegier. Terrorens politiske og sosiologiske funksjon lå i utslettingen av tradisjonene og de revolusjonære som hadde gjort 1917-revolusjonen mulig, med dens mål om internasjonalisme og sosial likhet som var uforenlige med det sovjetiske byråkratiets program og selve eksistens.

Terroren innebar en helskala utrensking av sovjetstaten og partiet. Nesten hele det bolsjevikiske lederskapet i perioden 1917 og den påfølgende borgerkrigen, sammen med generasjoner av sosialister og revolusjonære, ble myrdet. Dette inkluderte, spesielt ved Sandarmokh, et stort antall arbeidere fra fabrikker i St. Petersburg (Leningrad), revolusjonsbyen. (Dmitriev og andre historikere har gjenopprettet mange av deres navn.) Terroren omfattet også nasjonale minoriteter, inkludert ukrainere og forskjellige baltiske befolkninger, hvorav et betydelig antall også ble henrettet ved Sandarmokh. Denne terroren i Sovjetunionen ble ledsaget av det sovjetiske hemmelige politiets massemordkampanje i utlandet, som framfor alt var rettet mot trotskister, og som kulminerte med mordet på Leo Trotskij selv i august 1940.

Det var gjennom en enormt utstrakt terror at sovjetbyråkratiet befestet sin parasittiske posisjon innen arbeiderstaten. Oligarkiet som styrer Russland, Ukraina og andre land i den tidligere Sovjetunionen i dag, oppsto fra en kontrarevolusjon, som kulminerte med restaureringen av kapitalisme og ødeleggelsen av Sovjetunionen. Til den dag i dag nærer alle disse oligarkiene seg, ideologisk sett, på en eller annen måte, på arven etter stalinismen.

Leo Trotskij, grunnleggeren av Den fjerde internasjonale

Det er vanskelig å overvurdere terrorens innvirkning på utviklingen av revolusjonen og generasjoner av arbeidere inne i og utenfor Sovjetunionen. Som Trotskij skrev på høydepunktet av terroren i oktober 1937,

Ingen, heller ikke Hitler unntatt, har tildelt sosialisme så dødelige slag som Stalin. Dette er knapt overraskende siden Hitler har angrepet arbeiderklassens organisasjoner utenfra, mens Stalin gjør det innenfra. Hitler angriper marxismen. Stalin ikke bare angriper, men prostituerer den. Ikke et eneste prinsipp har forblitt uten forurensing, ikke en eneste idé er ubesudlet. Selve navnene sosialisme og kommunisme har blitt grusomt kompromittert, fra den dagen da ukontrollerte politimenn som tjente deres levebrød med et «kommunistisk» pass, ga navnet sosialisme til deres politiregime. Avskyelig skjensel! GPUs brakker er ikke idealet som arbeiderklassen kjemper for. Sosialisme betegner et reint og klart sosialt system som er tilpasset sliternes selvstyre. Stalins regime er basert på en styrernes konspirasjon mot de styrte. Sosialisme innebærer en uavbrutt vekst av universell likhet. Stalin har reist et system av avskyelige privilegier. Sosialisme har som sitt mål en allsidig blomstring av individuell personlighet. Når og hvor har menneskets personlighet blitt så nedverdiget som i USSR? Sosialisme ville ha ingen verdi annet enn fra de uselviske, ærlige og humane relasjonene mellom mennesker. …

Menneskehetens minne er storsinnet hva angår bruken av harde tiltak i tjenesten for store historiske mål. Men historien vil ikke benåde en eneste dråpe blod som er utgytt som offer til den nye Moloch av egenvilje og privilegier. Moralsk sensibilitet finner sin høyeste tilfredsstillelse i den uforanderlige overbevisningen at historisk gjengjeldelse vil svare til forbrytelsens omfang. Revolusjon vil låse opp alle de hemmelige avlukkene, gjennomgå alle rettssakene, rehabilitere de baktalte, reise minnesmerker over ofrene for vilkårlig hensynsløshet og tildekke bødlenes navn med evig vanære. Stalin vil forlate åstedet lastet med alle forbrytelsene han har begått – ikke bare som revolusjonens graver, men som den mest ondskapsfulle figuren i menneskehetens historie. («The Beginning of the End», oktober, 1937.

Tilgjengelig: https://www.marxists.org/archive/trotsky/1937/10/begin.htm)

Det er nettopp derfor Dmitrievs arbeid for å gjenopprette den historiske sannheten om terroren og dens ofre, uansett dets alvorlige begrensninger, er av enorm betydning. Men det er også grunnen til at arbeidere, unge mennesker og intellektuelle må ha en klar forståelse av terrorens politiske og historiske opphav. Gorters film er nok en indikasjon på en urovekkende trend blant kunstnere og intellektuelle til å nærme seg de mest grunnleggende historiske og politiske spørsmålene med ekstraordinær overfladiskhet, og gjøre dem, bevisst eller ikke, til praktiske verktøy i tannhjulene til den imperialistiske propagandamaskina. Filmen understreker nok en gang et grunnleggende faktum: Dmitrievs forsvar og historisk sannhet vil ikke bli fremmet av disse sjiktene, men i kampen for å bygge en sosialistisk antikrigbevegelse i den internasjonale arbeiderklassen.

Loading