Det nedre hus av det russiske parlamentet (Duma) har vedtatt pensjonsreformen, som vil heve pensjonsalderen for menn og kvinner med fem år, i en litt endret versjon i den endelige gjennomgangen torsdag den 27. september. Vedtaket av pensjonsreformen, som er den russiske regjeringens mest upopulære tiltak på flere tiår, setter scenen for en sterk opptrapping av sosiale og politiske konflikter i Russland.
Den andre gjennomgangen av lovforslaget, først introdusert i midten av juni under åpningen av verdensmesterskapet i fotball i Russland [FIFA World Cup 2018], fant sted onsdag den 26. september. Over 300 endringer hadde blitt sendt til Dumaen før den andre behandlingsrunden, deriblant ni fra president Vladimir Putin, som ga sin godkjenning for reformen i slutten av august. (Se også: «Putin stiller seg bak bredt foraktet pensjonsreform».) Alle Putins endringsforslag ble godkjent enstemmig av Duma-representantene.
Det reviderte lovforslaget legger til rette for en heving av pensjonsalderen for menn fra 60 til 65 år og for kvinner fra 55 til 60 år. Med oppstart i 2019 blir pensjonsalderen økt skrittvis, for å nå 65 år for menn innen 2028 og 60 år for kvinner innen 2034.
Etter en bedragersk debatt, som ga opposisjonens representanter fra det stalinistiske Kommunistpartiet KPRF, det nasjonalistiske partiet Rettferdig Russland og det fascistiske Liberal-demokratiske partiet LDPR, sjansen til å posere som motstandere av reformen, ble lovforslaget vedtatt i en revidert versjon der 72,4 prosent av Duma-representantene (326) stemte for. Alle opposisjonens representanter (59) stemte mot, uten å sette lovforslagets vedtak i fare.
På torsdag resulterte den tredje og endelige gjennomgangen av lovforslaget i et vedtak der 332 representanter stemte for, og 83 mot. Før lovforslaget trer i kraft skal det også behandles av Dumaens overhus den 2. og 3. oktober, der det er forventet å bli godkjent.
Pensjonsreformen blir tvunget igjennom overfor en massemotstand med meningsmålinger som indikerer at mellom 85 og 92 prosent av befolkningen motsetter seg den. Det store flertallet av den arbeidende befolkningen oppfatter med rette hevingen av pensjonsalderen som et blatant systematisert statstyveri av fondsmidler, som arbeidende russere har betalt inn i gjennom hele livet.
Staten vil som følge av reformen effektivt sett rane 1 million rubler ($ 16.000 / NOK 130.843) fra hver arbeidende kvinne og 1,5 millioner rubler (USD 24 000 / NOK 196.265) fra hver arbeidende mann. I et land der gjennomsnittslønna er 35.900 rubler ($ 567 / NOK 4.637) per måned, og enda mindre for millioner av arbeidstakere, er dette svært betydelige summer.
Etter den katastrofale sosioøkonomiske sammenbruddet på 1990-tallet under den kapitalistiske restaureringen, er forventet levealder i Russland fortsatt betydelig lavere enn i de fleste fremskredne industrialiserte land. Over en tredjedel av russiske menn vil ikke leve lenge nok til å motta sine pensjoner fra 65 år (se også: "Harme i Russland over pensjonsreformen").
Lav pensjon er allerede en kilde til sosialt og politisk opprør og avsky. Den gjennomsnittlige pensjonen på 13.300 rubler ($ 210 / NOK 1.717) i måneden holder knapt pensjonister over den offisielle fattigdomsgrensa. Over en tredjedel av russiske pensjonister er tvunget til å jobbe for å få endene til å møtes.
I en situasjon som er symptomatisk for forholdene pensjonister og arbeidere over hele landet står overfor, har de lokale nyhetene nylig rapportert at tusenvis av pensjonister i den store industribyen Krasnoyarsk i Sibir er avhengige av å handle dagligvarer med utgått utløpsdato på et gatemarked, da de ikke er i stand til å betale for maten i dagligvarebutikkene med sine elendige pensjoner. Ifølge en lokal nyhetsstasjon møter hver dag hundrevis av pensjonister opp på det lille markedet for å handle melk til 10 rubler ($ 0,15 / NOK 1,23) eller pølser for 70 rubler ($ 1,06 / NOK 8,67).
En eldre kvinne som er tvunget til å handle mat på dette markedet sa at det var den eneste måten hun kunne ernære seg på med en pensjon på 12.000 rubler ($ 183 / NOK 1.497) i måneden. «Jeg vil be alle de store supermarkedene [i området] om på en eller annen måte å organisere salg av denne typen dagligvarer som er forbi utløpsdatoen, men som likevel er helt spiselig for stakkars faener som meg. Og det er mange av oss. Vi takler ikke dette livet.» Siden nyheten brøt om dette har en veldedighetsorganisasjon startet en online innsamling av matvarer forbi utløpsdatoen, for distribusjon til pensjonister.
I Russland, mer enn i Vest-Europa eller Nord-Amerika, bor og lever mange pensjonister med sine barn og barnebarn. Millioner av familier er avhengige av pensjonsutbetalinger som bidrag til sine egne magre lønninger. Pensjonerte familiemedlemmer er ofte nøkkelen til at begge foreldre eller enslige foreldre kan jobbe en eller flere jobber for å opprettholde familien, med barnepass av de små ivaretatt. I særdeleshet vil hevingen av pensjonsalderen for kvinner dermed legge betydelige økonomiske og logistiske byrder på det som allerede er en dypt utarmet arbeiderklasse.
Argumentet som fremmes av forsvarerne av reformen, inkludert av Vladimir Putin, om at den er nødvendig for å kunne opprettholde pensjonsordningen og kunne øke pensjonsutbetalingene, blir erkjent som en gjennomskuelig løgn. Putin taler for et super-rikt oligarki med formuer som er basert på den hensynsløse plyndringen av arbeiderklassen og landets råvareressurser. Ressursene som er nødvendige for å imøtekomme samfunnets behov, inkludert pensjoner og lønninger som arbeidere faktisk kan leve av, er konsentrert i deres hender. Disse menneskene inkluderer milliardærer som Alisher Usmanov med en formue på $ 12,3 milliarder, Viktor Vekselberg som «er verdt» over $ 13 milliarder, Vladimir Potanin ($ 14,8 milliarder), Alexei Mordashov ($ 18,4 milliarder) og Leonid Mikhelson (over $ 20 milliarder).
Den hensynsløsheten som har kommet for dagen i måten det russiske oligarkiet har presset gjennom denne reformen på bare noen få måneder gjenspeiler borgerskapets stadig mer aggressive trekk mot arbeiderklassen internasjonalt, eksempelvis Trump-administrasjonens massive skattekutt for de superrike og eskalering av sosial sparepolitikk i Frankrike under Macron.
Det er derfor ingen tilfeldighet at pensjonsreformen får bred støtte av regjeringer internasjonalt, og at den har faktisk blitt promotert av Verdensbanken og imperialistiske tenketanker i mer enn et tiår. I sin nåværende form har reformen fremfor alt blitt utviklet av Alexei Kudrin, Russlands tidligere finansminister og en nær alliansepartner av Putin, som regnes som en av figurene i den russiske politikken med de beste forbindelsene til vestlige imperialistregjeringer og næringslivskretser.
Masseharmen over dette frontalangrep på arbeidernes levestandard finner ingen uttrykk i det eksisterende politiske systemet. De protestene mot pensjonsreformen som ble organisert av en allianse av høyrepartier, som spenner fra det stalinistiske Kommunistpartiet KPRF og andre pseudo-venstre formasjoner, og til den amerikanske imperialismens nasjonalistiske marionette Alexei Navalnij og det fascistiske Liberal-demokratiske partiet LDPR, har bare klart å mobilisere et begrenset antall på noen få tusen deltakere eller færre, og har til slutt så godt som opphørt. Som WSWS tidlig advarte var formålet med disse protestene fra begynnelsen av å kvele enhver massemotstand, ved å styre den inn i høyreorienterte nasjonalistiske kanaler og dermed tilrettelegge for at Kreml kunne presse gjennom pensjonsreformen.
I motsetning til alle de borgerlige og småborgerlige partienes promotering av nasjonalismen i Russland må opposisjonen mot pensjonsreformen rettes inn mot å knytte russiske arbeideres fremvoksende kamp sammen med arbeidernes kamper i hele Europa og USA. Den må bli en del av den internasjonale arbeiderklassens sosialistiske kontraoffensiv og en kamp for å velte kapitalismen.
Forfatteren anbefaler også:
[24. mars]