Alexei Kudrin, en av Vladimir Putins nærmeste allierte, har steppet opp sin kampanje for tilnærming til imperialistmaktene.

I løpet av de siste dagene har Kudrin kommet med flere uttalelser som tyder på at en mektig fløy innen Kreml forsøker å forbedre relasjonene med Vesten. På onsdag argumenterte Kudrin for at Vestens sanksjoner «skaper store farer for hastigheten av [den økonomiske] veksten». Kudrin sa at sanksjonene ville gjøre det nesten umulig å få realisert Putins skisserte mål for sosiale forbedringer.

Dette kommer etter år med Kremls offisielle forsøkt på å argumentere for at de vestlige sanksjonene ikke har hatt noen vesentlig innvirkning på den russiske økonomien. Videre advarte Kudrin for at sanksjonene som nå blir diskutert i EU, og fremfor alt USA, «kan føre til en lavkonjunktur allerede i løpet av det neste året».

Han fortsatte med å si at Russlands utenrikspolitikk derfor måtte orientere seg mot «å minimere spenningen med andre land, for i det minste å få holdt sanksjonsregimet på samme nivå eller senket det, og i hvert fall ikke eskalere det». Han la til at han «ville måle effektiviteten av [den russiske] utenrikspolitikken» på basis av om sanksjoner ble opprettholdt eller ikke.

Noen dager tidligere var Kudrin i Riga, hovedstaden i NATO-medlemsstaten Latvia, der han foreslo forbedring av de latvisk-russiske relasjonene. Det skjer under betingelser der Latvia, som de to andre baltiske landene, har vært et stor oppmarsjområde og i front for NATOs militæroppbygging mot Russland.

Ikke i noen av sine kommentarene så mye som nevnte Kudrin NATOs systematiske omringning av Russland, eller fordømte han de endeløse imperialistiske provokasjonene om den angivelige «russiske datasnokingen» og «innblandingen» i 2016-valget i USA, eller den angivelige Skripal-forgiftningen, eller beskrev han sanksjonene som den imperialistiske økonomiske krigføringen de faktisk utgjør. Etter Kudrins politiske linje å dømme var spørsmålet om å få rettet opp relasjonene med imperialismen utelukkende et spørsmål Russlands endring av sin utenrikspolitikk.

Kudrin har også nylig uttrykt bekymringer om den rådende massefattigdommen i Russland, der han har uttalt at «gitt vårt tall for BNP per innbygger, er det æreløst å ha slike nivå av fattigdom i landet.»

Kudrins bemerkninger gjenspeiler bredere diskusjoner og skifter innen det russiske oligarkiet. Kudrin, som nå er leder for Revisjonskammeret som fungerer som budsjettvakthund, har vært en nøkkelperson i russisk politik gjennom tiår. Han vokste til makt og rikdom ved Putins side under Leningrad-borgmesteren Anatolij Sobtsjaks vinge på 1990-tallet. Under Putins to første presidentperioder var han finansminister og på begynnelsen av 2000-tallet ansvarlig for en vesentlig bølge av sosiale nedskjæringer. Hvis det så er massefattigdom i Russland, da er Kudrin blant de som primært er ansvarlig for det.

For få år siden grunnla han Senteret for strategisk forskning, tankesmia som utarbeidet planen for det dypt upopulære lovforslaget om pensjonsreformer, som Putin skrev under på i forrige uke. Mens han møter mistenksomhet og opposisjon fra deler av eliten, spesielt innen militæret og det militær-industrielle-komplekset, er Kudrin sett som en mulig kobling til den liberale pro-amerikanske opposisjonen, og han er populær i internasjonale finanskretser.

I årets tale om nasjonens tilstand i mars signaliserte Putin allerede at hans fjerde presidentperiode ville innebære langt mer vidtrekkende innrømmelser til den liberale opposisjonen. Mange pro-Kremlin medier hilste hans gjenvalg som en anledning for gjennomføring av den liberale opposisjonens reformer – nettopp de velgerne hadde uttrykt sin motstand mot ved å stemme på Putin.

Den bredt hatede pensjonsreformen er selv en del av det russiske oligarkiets forsøk på gjøre innrømmelser overfor både den liberale opposisjonen og overfor imperialistmaktene, som i flere tiår har krevd et slikt angrep på arbeidernes levestandard.

Det faktum at den amerikanske imperialismen har vist absolutt ingen tegn til å lette presset på Russland de siste årene – uansett hvilke innrømmelser Kreml var villig til å gjøre enten i sin innenriks- eller utenrikspolitikk, men tvert imot bare har fortsatt å eskalere det – understreker det russiske oligarkiets desperasjon. Uten noen utsikter for å bli belønnet for sine innrømmelser overfor imperialismen, prøver oligarkiet frenetisk å manøvrere seg ut av sin historiske blindgate.

Underliggende for de siste trekkene for å forbedre forholdet til imperialistmaktene er fremfor alt klassespenningen innen Russland. I lys av en pågående økonomisk krise, som har blitt betydelig forverret av de vestlige sanksjonene, er det et enormt raseri mot oligarkiets tiår-lange monopolisering av rikdom og politisk makt. Bankingen gjennom av pensjonsloven, som vil øke pensjonsalderen for russere med fem år, mot en uttrykt opposisjon fra om lag 90 prosent av befolkningen, har utdypt de sosiale og politiske spenningene i betydelig grad.

Den sosiale misnøyen ble innledningsvis reflektert i de siste regionalvalgene, som så opposisjonskandidatene fra det det meget høyreorienterte russiske liberal-demokratiske partiet (LDPR) og det stalinistiske russiske kommunistpartiet (KPRF) vinne i flere regioner, mens stemmeantallet for regjeringspartiet Forent Russland i mange regioner stupte med fra 10 til 20 prosent. (Se: «Kreml lider nederlag i regionalvalgene»)

Valgresultatene har forårsaket en enorm nervøsitet i Kreml. Selv om både KPRF og LDPR over tiår har vist seg å være en pålitelig «lojal» og høyrenasjonalistisk opposisjon mot det regjerende partiet Forent Russland, er oligarkiet vel inneforstått med at disse partienes valgresultat uttrykker en mye bredere anlagt politisk og sosial opposisjon mot status quo. Arbeidernes voksende kamp internasjonalt øker oligarkiets bekymringer for at arbeiderklassen i Russland også før eller senere blir drevet til kamp.

Denne frykten ble stavet ut ganske konkret i en lang artikkel publisert den 10. oktober i den Kreml-kontrollerte avisa Rossiiskaya Gazeta. Den 75 år gamle forfatteren Valerii Zorkin, lederen av Russlands Forfatningsdomstol, jobbet i flere tiår for det stalinistiske regimet før han ble en stor figur innen russisk juss under den kapitalistiske restaureringen. I sin artikkel slo han alarm om det potensielle politiske utfallet av den rådende ekstreme fattigdommen og sosiale ulikheten i Russland.

Ifølge Zorkin mottar Forfatningsdomstolen et stort antall klager om mangelen på sosialhjelpbistand i Russland. Zorkin hevdet at det er enorm misnøye over økonomisk og sosial urettferdighet og virkningen av «tre tiår med reformer», hvilket betyr – selv om Zorkin ikke våget å si det på den måten – nesten tre tiår med kapitalisme.

Han skrev: «Samfunnet oppfatter særdeles akutt og skarpt den ekstremt ulike fordelingen av byrden av de økonomiske reformene som har blitt gjennomført i landet, og det viktigste vitnesbyrdet er først og fremst den ekstraordinære sosiale ulikheten. ... Over 20 millioner russere lever under fattigdomsgrensa. I denne sammenheng kan man ikke unnlate å merke seg at for et år siden feiret vi hundreårsmarkeringen av begivenhetene i 1917, som det i dag er klart fremfor alt ble fremprovosert av den dype sosio-økonomiske splittelsen innen det russiske samfunnet.»

Blant de forslagene Zorkin presenterte var større «politisk pluralisme», deriblant muligheten for opposisjonen til faktisk å komme inn i maktposisjoner, og konstitusjonelle reformer. Ingen av hans forslag ville være til nytte for arbeiderklassen. De ville heller utgjøre – som Kudrins forslag – en bønn om at alle deler av oligarkiet og de deler av den øvre middelklassen som støtter den liberale opposisjonen, må vise større samarbeid med amerikansk imperialisme – med det formål at de forener seg mot det de oppfatter som sin felles fiende: arbeiderklassen.