Del én

Første bølge: Prieto isolerer Matamoros-arbeidere og redder Villafuerte-fagforeningen

Bare to dager senere, den 9. og 10. januar, gjennomførte maquiladora-arbeidere i Matamoros ved Polytech, Dura, Autoliv, Cedros og AFX Industries – alle tilknyttet fagforeningen SJOIIM – delvise arbeidsnedleggelser over manglende utbetalinger av deres ordinære bonuser. Arbeiderne begynte å legge press på fagforeningsdelegater og spørre om sine kontrakter, og da hevdet foretaksledelsene at AMLOs heving av minimumslønna betydde at arbeidere tapte sine bonuser, mens SJOIIM-lederen Juan Villafuerte hevdet at arbeiderne ikke hadde rett til en fordobling av deres lønninger.

Den 11. januar gjennomførte arbeidere ved Edemsa, APTIV, Parker, Autoliv og andre anlegg, også delvise arbeidsnedleggelser, mens et massemøte ble organisert på sosialmedier for neste morgen. Delfina Martínez, en bildelarbeider hos Trico Componentes, fortalte reportere at den føderale økningen av minimumslønna «var et påskudd for fabrikken til ikke å betale oss hva vi normalt har fått hver januar».

Anslagsvis 2 000 arbeidere samlet seg på hovedplazaen [bytorget] kl. 09:00 påfølgende dag. Der, og på møter utenfor fabrikkanleggene, valgte arbeiderne grunnplanrepresentanter på hvert anlegg for å representere dem i forhandlinger og organisere streik, også der hvor fagforeningsrepresentanter hevdet å være «på arbeidernes side».

På nettet og på disse innledende møtene var stemningen nesten énstemmig for å forlate fagforeningen, med noen som argumenterte med at «vi trenger ikke fagforeningen for å forhandle». Da de plutselig kunne kommunisere demokratisk, etter at fagforeningen hadde blokkert nettopp den anledningen gjennom tiår, begynte arbeidere å reise sine egen krav, inkludert en lønnsøkning på 100 prosent, en tilbakevending til 40-timers uka, bonusen på 32 000 pesos, elimineringen av fagforeningsavgiftene som er 4 prosent av lønna, «ingen oppsigelser», så vel som andre av sine anliggender. Arbeidere insisterte kontinuerlig på at lønnshevingen og bonusene var «seire» som måtte forsvares.

Konfrontert med et opprørt hav av arbeidere som presset seg inn i foreningskontorene sa Villafuerte seg lørdag den 12. januar villig til å forhandle om en 20 prosent lønnsøkning og den fulle bonusen, men beordret arbeidere til å utsette enhver streik til onsdagen.

I en trossing av denne befalingen og med utgangspunkt i grunnplankomitéen på Autoliv, begynte arbeidere å samle inn for å betale sine egne røde-og-svarte flagg – det tradisjonelle symbolet på en streik i Mexico – og hengte dem opp utenfor fabrikkportene. Spontanstreiker spredte seg tvers over de 48 fabrikkanleggene i løpet av timer, etterfulgt av en hard kamp for å overbevise medarbeidere fra alle skiftene til å bli med.

Arbeidere organisert så via sosialmedier et massemøte på plazaen i Matamoros for kvelden onsdag den 16. januar, for å bli kvitt fagforeningen. Da onsdagen kom streiket ikke SJOIM, men sendte bare inn en «streikeerklæring» eller «emplazamiento», som dermed juridisk forutsetter seks til ti dager før en streik kan starte.

Hundrevis av bildelarbeidere ved Tridonex, tilknyttet en annen fagforening, sluttet seg til streiken den dagen, med en uttalelse som sa: «Alle arbeidere er uenige i den urettferdigheten fagforeningen opprettholder, og med de avgiftene de plukker av oss hver uke. I dag kan vi slåss for en endring, alle av oss sammen.»

Mellom den 11. og den 15. januar gjennomførte mer enn 3 000 maquiladora-arbeidere spontanstreiker ved Levolor i Agua Prieta og Stewart Connector Systems i Cananea – begge grensebyer i delstaten Sonora, noen få kilometer fra Tucson, Arizona.

Meksikanske og internasjonale foretaksmedier reagerte med en nesten total nyhetssperre, i frykt for at spontanstreikene skulle spre seg, og forbindes.

På onsdag kveld ankom Susana Prieto til Matamoros, med påstand om at arbeidere hadde invitert henne på sosialmedier, og tok over scenen på massemøtet. En av hennes første uttalelser var å advare om at «98 prosent av det som er på sosialmedier, er falskt». Da hadde World Socialist Web Site publisert to artikler om streiken, den 15. og den 16. januar [på norsk den 16. og den 17.], som ble delt og tilgjengeligjort av tusenvis av streikende arbeidere via Facebook, under medias nyhetssperre. Én av artiklene advarte: «Streikende meksikanske arbeidere må ikke miste initiativet ved å feste sin lit til noen som helst politiker, eller til fagforeningen eller de som feilaktig hevder at denne korrupte organisasjonen kan ‘reformeres.’»

WSWS-artiklene inkluderte også oppfordringer fra Tridonex- og Autoliv-arbeidere for en internasjonal kamp sammen med amerikanske og kanadiske bilarbeidere, i tillegg til en melding fra amerikanske bildelarbeidere som sa til de meksikanske arbeiderne at de måtte «stå sammen som en samlet global kraft».

På dette kritiske tidspunktet fordømte Prieto fagforeningen SJOIIM og argumenterte til fordel for spontanstreikene ved de 48 SJOIIM-organiserte anleggene, med radikalt lydende uttalelser som at «det er på tide å treffe en beslutning» og «der hvor det er én arbeider, der er det en leder».

Hun hevdet videre at AMLO «ikke ville skvise [‘screw’] fagforeningene på egne vegne, men han håpet at dere ville gjøre det». Men, hun konkluderte imidlertid med at: «Denne bevegelsen dere etablerte har allerede unnsluppet Villafuertes kontroll. Dere organiserte dere selv, på egne vegne. Men, grunnen til at de har så mye makt er fordi dere ikke kan autorisere en streik, det kan bare gjøres via en fagforening ... Dere må presse, og først og fremst, på fagforeningen. For øyeblikket kan dere ikke frigjøre dere fra Villafuerte.»

Med andre ord, enhver påstått støtte til de teknisk sett ulovlige spontanstreikene, der til og med Prieto selv marsjerte med arbeidere de neste dagene for å kalle ut alle skiftene, var et bedragersk trekk for å forhindre dem fra å organisere seg utenfor fagforeningen.

Den 17. januar ble tusenvis av maquiladora-arbeidere ved Kemet og APTIV (tidligere Delphi Automotive, General Motors’ selvstendiggjorte bildeldivisjon) i byen Ciudad Victoria i delstaten Tamaulipas, inspirert av sine arbeiderkollegers arbeidsnedleggelser 320 kilometer nordøst i Matamoros, og gikk til spontanstreik med krav om en 30 prosent lønnsøkning. Den dagen dro et team av WSWS-reportere til GMs Detroit-Hamtramck-anlegg og til flere bildelleverandører i Michigan, for å diskutere Matamoros-opprøret. Sally, en amerikansk arbeider, erklærte: «Vi må forene oss! Hold dere sterke.» WSWS publiserte også støtteuttalelser fra bildelarbeidere i Ontario, Canada.

En arbeider ved Easy Way i Matamoros appellerte gjennom WSWS til arbeidere på tvers av hele Nord-Amerika: «Sammen kan vi beseire alle de utbytterne som har beriket seg takket være det slaveriet vi er utsatt for.»

Prieto derimot forsvarte Villafuerte sterkt på et massemøte den 17. januar utenfor SJOIIM-kontorene, og hevdet at arbeidere var «ubehøvla» og «ignorante», ved å fordømme ham etter at han hadde sendt inn streikemeldingen.

Den 18. januar ble hundrevis av APTIV-arbeidere i byen Reynosa i Tamaulipas, bare 88 kilometer vest for Matamoros, sparket for å ha krevd en 100 prosent lønnsøkning.

Den morgenen fløy Prieto tilbake til Ciudad Juárez via Mexico City, angivelig for å delta i demonstrasjonen hun hadde kalt for den 19. januar. Der hun reiste tusenvis av kilometre og var i kontakt med arbeidere på tvers av grensa, som står overfor den samme konspirasjonen mellom foretakene og Morena-administrasjonen, gjorde Prieto ingen seriøs innsats for å forene disse kampene.

I stedet organiserte Prieto delegasjoner av arbeidere for å dra til Mexico City og til Monterrey for å møte fagforeningsbyråkrater. Det er ingen uskyldig forklaring på dette: Akkurat som i 2016 jobbet hun for å isolere kampene, og holde dem under begrensningene av et fagforeningsapparat som er knyttet til staten og imperialismen.

I løpet av de to siste ukene av januar publiserte WSWS 12 forskjellige artikler med uttalelser fra arbeidere på tvers av USA, Canada, Mexico og Europa, som uttrykte støtte for en felles kamp uavhengig av fagforeningene – et gjennomsnitt av én artikkel hver dag. Den 19. januar advarte WSWS om Prietos posisjon: «Til tross for advarsler om at dette er den eneste ‘lovlig sanksjonerte’ kursen, vil det uunngåelig føre til et knefall overfor selskapene og fagforeningens svik, som vil overlate arbeidere til å måtte forsvare seg selv så snart selskapene og statsmyndighetene går med voldsomhet til motangrep mot de mest militante arbeiderne.»

Så langt fra at bevegelsen «falt fra hverandre» uten henne i byen, som Prieto senere hevdet, tok arbeidere skritt i retning av å utvikle sine grunnplaninitiativ og forsterke sine klassebaserte appeller. Den 18. januar kalte arbeiderkomitéen ved Parker, fra utenfor SJOIIM-kontorene: «Send to representanter fra hver maquiladora [-fabrikk] for å være til stede, som en komité» for å diskutere fremtidige tiltak. Flere fabrikkanlegg sendte sin komité den kvelden.

Neste dag streiket arbeidere tilknyttet andre fagforeninger, ved maquiladora-fabrikkene Avances Científicos, Varel, Sliding, Fisher Dynamics og andre, med krav om 20/32. Dusinvis av arbeidere ble raskt sparket, mens Jesús Mendoza Reyes, lederen av fagforeningen SITPME, Fagforeningen av arbeidere i maquiladora- og sammenstillingsanlegg, forsvarte oppsigelsene, kalte de streikende «kriminelle» og sendte politi og bøller for å true streikevaktene.

Den 19. januar var WSWS først med å publiserte en rapport [på norsk den 21. januar] som antydet at bilproduksjonen i USA og Canada ble stengt ned på grunn av delmangler forårsaket av streiken i Mexico, basert på meldinger fra en amerikansk arbeider ved Ford-Assembly-anlegget i Flat Rock, Michigan. Lignende rapporter de påfølgende dager og uker fra arbeidere på tvers av USA og Canada, ble senere bekreftet av andre medier.

På søndag den 20. januar organiserte arbeidere på egen hånd en massedemonstrasjon over hele byen under banneret «Fagforeningen og selskapet dreper arbeiderklassen». Formålet var å oppfordre arbeidere på tvers av Mexico til å bli med på en «Dag uten arbeidere» mandag den 21. januar. Appellen ble deretter på mandagen utvidet til et internasjonalt opprop, da tusenvis av arbeidere fra ulike fagforeninger og sektorer, sammen med studenter og ungdom, alle marsjerte i retning den internasjonale brua over til Brownsville, Texas, i den største demonstrasjonen så langt under opprøret. Der de bar plakater som inkluderte slagord som «Dagen i dag vil gå inn i arbeidsbevegelsens historie, alle reiser seg,» ropte arbeidere til sine amerikanske arbeiderkolleger på andre siden av grensa: «Gringos, våkn opp!»

Uten Prieto til å gripe inn den dagen var borgermester Mario López tvunget til å tale til mengden da den nådde plazaen, for å forsvare selskapenes «rett» til å beskytte sine profitter. Da han ble buet ut intervenerte Javier Zúñiga García, en leder fra Gruvefagforbundet i Tamaulipas. «La oss vise vår tillitt til borgermesteren,» sa han. «Vi må fortsette å stole på våre institusjoner. Skulle Villafuerte eller Mendoza komme, ville de ha samme rettigheter som borgermesteren.»

På et tidspunkt da fagforeningsbøller, og delstats- og føderalpolitiet sammen med marinesoldater, trakasserte streikevaktene, kom det rapporter om at arbeidere hadde dannet sine egne forsvarskomitéer for å beskytte de streikende.

Arbeidere rapporterte også til WSWS at nettstedets artikler hadde blitt «lest av alle», og til og med hadde kommet opp i forhandlinger med selskapene. Der de så sin makt til å stenge ned produksjonen over hele kontinentet og organisere seg selvstendig, samtidig som å appellere til arbeidere internasjonalt, begynte arbeidere å trekke revolusjonære konklusjoner. Om kvelden den 21. januar sa en Dura-Automotive-arbeider i et intervju som ble publisert tre dager senere av WSWS [på norsk den 25.]: «Jeg vil at den internasjonale arbeiderklassen skal stå opp mot selskapene som holder dem undertrykt, utslitte, som holder dem fattige for fortsatt å ha billigarbeidskraft til sin disposisjon.»

Den 22. januar kalte den største arbeidsgiverorganisasjonen i landet, Business-koordineringsrådet (CCE), for at AMLO måtte «intervenere, siden dette ustabilitetsmomentet som arbeids- og næringslivet konfronterer i Matamoros, kan føre til uopprettelige konsekvenser for regionens økonomi». Senere samme morgen «gjentok og støttet» Villafuerte dette kravet til AMLO.

Da streikebevegelsen truet med å vokse ytterligere ut av kontroll returnerte Prieto og monopoliserte igjen mikrofonen på et nytt massemøte samme dagen. Den fulle betydningen av hennes ord og handlinger trengs å fordøyes. «Vi trenger den føderale regjeringen,» hevdet hun, som et ekko av business-ledernes krav, før hun inviterte den lokale journalisten Mario Ramos til å tale. Etter å ha formanet arbeiderne til ikke å stole på det som ble publisert på sosialmedier, la han ut på en 15-minutters raljering mot sosialisme. «Denne bevegelsen er ikke kommunistisk eller sosialistisk. Det ser ikke ut for meg at dere kunne ha slik en fredelig bevegelse, dersom dere var sosialister eller kommunister,» sa han.

Deretter innrømmet Ramos: «Jeg er kapitalist, jeg liker penger.» Prieto nikket samtykkende og sa: «Jeg også.» Arbeiderne lo og ropte ut at Ramos måtte gå av scenen. Da han spurte om han kunne tale senere, skreik publikum i samstemt harmoni: «Nei!»

På sin morgenpressekonferanse neste dag, den 23. januar, responderte AMLO på kravet fra CCE og Prieto, og tok opp Matamoros-streiken: «Det ser ut til at arbeidere har gått til opprør mot sine fagforeningsledere, og saken har vokst ut av kontroll. Selv om det ikke er et vårt direkte anliggende å sette oss inn i fagforeningenes liv, må vi være respektfulle hvis vi er ute etter en løsning og et forlik.»

Med andre ord måtte sakene igjen bringes under fagforeningenes kontroll. Ifølge en Associated-Press-artikkel den 1. februar rapporterte selskapsledere at Morena-administrasjonen, så langt fra en hendene-vekk-tilnærming, «aktivt oppfordret Matamoros-fagforeningen til ikke å gå for lønnsøkningen».

Prieto responderte imidlertid på AMLOs adressering med å forsøke å forvirre arbeiderne, og sa: «Jeg tror ikke den føderale regjeringen er uenig med det vi gjør.» Derpå, da arbeidere reiste sine bekymringer om AMLO-administrasjonen og fagforeningene, gjentok hun igjen: «Ikke følg alt slags søppel dere leser på sosialmedier,» og hun fordømte hånende arbeiderne for å ha «meninggitt» [«opinionitis»]. Arbeidere tolket dette som et sleivspark mot WSWS.

Den 24. januar var Polytech det første foretaket som innvilget ‘20/32’-kravet. I mistillitt til fagforeningen spurte arbeidere på de fleste fabrikkanleggene Prieto om å gi grønt lys angående den juridiske gyldigheten av hver ny kontrakt.

Noen flere fabrikker innvilget ‘20/32’-kravet kort før og like etter at SJOIIMs streikebekjentgjøring trådte i kraft kl. 14:00, fredag den 25. januar, som dermed gjorde streiken «lovlig» på disse anleggene. Klokka 13:00 holdt imidlertid Alfredo Domínguez Marrufo, føderal viseminister for arbeid, og José Ramón Gómez Leal, føderal representant for delstaten Tamaulipas, en pressekonferanse som AMLOs direkte utsendinger til Matamoros, der de mislyktes med sine oppfordringer til en «utsettelse i ti dager eller mer ... for å unngå en streik som kan føre til uante konsekvenser».

Den morgenen besøkte Prieto flere fabrikkanlegg der hun appellerte til arbeidere om ikke å forhindre selskapene fra å fjerne maskiner, og være beredt til å følge en beordring fra SJOIIM om å utsette streiken. «Dette er ikke tidspunktet å slåss mot deres fagforeningsdelegater ... Fagforeningsdelegater er ingenting annet enn arbeidere som dere, med en lisens til å representere,» hevdet hun. Med SJOIIMs skjebne og sitt eget lederskap fortsatt i vektskåla gjorde Villafuerte ingen forsøk på å utsette streiken.

Redninsoperasjonen for SJOIIM, der hele ansvaret hviler fullt og helt på Prieto, tillot de internasjonale foretaksmediene å begynne å rapportere om begivenhetene i Matamoros, mens de utelot å nevne grunnplanopprøret mot fagforeningene som styringsklassen fryktet ville spre seg. Etter en total taushet i to uker publiserte Associated Press en artikkel den 26. januar, som satte tonen for andre publikasjoner, der de refererte prominent at «Fagforeningslederen Juan Villafuerte takket fagforeningens medlemmer som hadde stått ute i regn og kulde, der han bemerket ‘vi håper snart å konkludere denne arbeidsaksjonen.’»

Den utbredte stemningen blant arbeidere var fortsatt for å organisere seg uavhengig av fagforeningene, både før og etter at foretakene sa seg enige i 20/32. Etter at streiken ble «lovlig», fortalte en Autoliv-arbeider til WSWS: «Jeg mener at, faktisk så er de uavhengige komitéene mye mer nyttige enn fagforeningen, for vi har spurt oss selv: ‘Dette er forslaget, hva gjør vi?’ – noe fagforeningen aldri gjorde.» WSWS advarte for at Prieto ville «omgå det arbeidet som grunnplankomitéene har gjort ved å kommunisere demokratisk med sine arbeidskolleger og på den måten beslutte hvilke skritt å skulle ta».

Arbeidsmyndighetene kunngjorde at 13 bildelfabrikker var oppført av NAFTA under føderal myndighet, som dermed medførte at streikemeldingen som ble registrert gjennom det lokale styret var ugyldig. Lørdag den 26. januar og tidlig på søndag morgen beordret AMLO-administrasjonen Ricardo Monreal Ávila, Morena-lederen i Senatet, til å ringe Villafuerte og Prieto og befale dem til å stenge ned streiken.

Den 27. januar sa Villafuerte til arbeidere ved Autoliv at Monreal hadde gitt ham ordre fra den føderale regjeringen om å formidle trusselen om at statspolitiet ville bryte opp deres streikevakter med vold. Prieto ankom da mens hun var i samtale med Monreal og advarte ham om at han var på høyttalende telefon. Han fortsatte likevel, med å si: «Vi vil ikke la økonomien i delstaten og kommunen krasje. Den kriminelle straffesaken [mot arbeidere] er allerede på Den offentlige statsanklagers kontor. Jeg forstår at disse [streikene] bare såvidt har begynt, men jeg håper de blir stoppet, og at de blir rettsforfulgt.»

Da Prieto forsto at Monreal ikke bare hadde eksponert det føderale tilslaget mot Matamoros-arbeiderne, men også Morena-administrasjonens antiarbeiderkarakter i en bredere grad, begynte hun å gråte og forsøkte frenetisk å dekke sine egne spor, der hun ropte ut: «Jeg trodde på López Obrador, fordi jeg trodde han skulle få en slutt på korrupsjonen, men jeg var naiv. Det er for mange interesser involvert!» Da videoen fra begivenheten ble spredt, meldte Monreal en erklæring der han hevdet at det ikke var hans stemme på telefonopptaket.

Neste dag fortale Prieto til reportere at Monreal også hadde sagt: «Jeg ringer på vegne av vår venn [presidenten] Andrés Manuel ... ‘las Maquilas’ [fabrikkene] må åpnes på mandag. Siden arbeiderne stoler på deg, må du overtale dem til å oppheve streiken.» Hun svarte at arbeidere ville «lynsje» henne om hun fremmet et slikt forslag.

Da de fikk en slik bekreftelse på at AMLO-administrasjonen ikke støttet deres kamp appellerte arbeiderne med større besluttsomhet til sine brødre og søstre internasjonalt om støtte for sin kamp. «Vi kaller for deres støtte, for å bli hørt over hele verden, som et desperat rop, siden vår økonomi overalt er i hendene på noen få som truer vår integritet med statsrepresalier,» uttalte Rosalinda, en streikende arbeider på Kearfott, som produserer navigasjonssystemer for det amerikanske militæret og andre kunder.

Den 29. januar [på norsk den 30.] oppfordret WSWS arbeidere til ikke å la Prieto og fagforeningen «skyfle dem tilbake til jobb», og la til: «Med støtte fra fagforeningen og regjeringen vil selskapene prøve å klore tilbake eventuelle innrømmelser de har gitt ved den første mulige anledning, akkurat som de gjorde da de avviste den avtalte bonusen.» WSWS publiserte også en uttalelse, med tittelen «Forsvar Matamoros arbeiderne! For en forent kamp av amerikanske, kanadiske og meksikanske arbeidere til forsvar for jobber og anstendig livsvilkår!» fra Styringskomitéen for koalisjonen av grunnplankomitéer, som består av arbeidere over hele USA som kjemper for å forene sine kamper internasjonalt og uavhengig av fagforeningene og det politiske etablissementet.

Fortsettelse følger