Da han etter syv dager ble utskrevet av sykehuset, tre av dem tilbragt på intensivavdeling, takket den britiske statsministeren Boris Johnson sine leger, sykepleiere og andre NHS-arbeidere som hadde reddet ham fra koronaviruset. Johnson talte fra sitt landsted Checkers, og sa at NHS «har reddet mitt liv. Uten tvil.» Johnson erklærte i lyriske utgytelser:
«Vi gjør fremskritt i dette nasjonale slaget fordi den britiske offentligheten dannet et menneskelig skjold rundt dette lands største nasjonale aktivum, vårt nasjonale helsevesen (NHS) [National Health Service]. Vi forsto, og vi besluttet at såfremt vi sammen skulle kunne trygge vårt NHS, dersom vi kunne forhindre at vårt NHS ble overveldet, da kunne vi ikke bli slått, og dette landet ville sammen reise seg og overvinne denne utfordringen, som vi har overvunnet så mange utfordringer tidligere.»
Johnson satte menneskelige ansikter på denne kollektive innsatsen, ved å navngi noen av de involverte, og «spesielt to sykepleiere som sto ved min seng i 48 timer, da ting kunne ha gått hvilken som helst av to veier,» Jenny [McGee] fra New Zealand og Luis [Pitarma] fra Portugal.
«Og grunnen til at kroppen min til slutt begynte å få nok oksygen, var fordi de hvert sekund gjennom natta overvåkte alt, og de tenkte og viste omsorg, og gjorde de inngrepene jeg trengte. Så det er slik jeg også vet at over hele landet, 24 timer i døgnet, for hvert sekund av hver time, er det hundretusener av NHS-ansatte som opptrer med samme omsorg og omtanke og presisjon som Jenny og Luis.»
Høytflyvende veltalenhet, så visst – og hykleri av rang. I over fire tiår, siden valget av Thatcher-regjeringen i 1979, har Johnson og hans likesinnede ikke gjort annet enn å angripe NHS og forsøke å få ødelagt institusjonen. NHS har lidd en død av tusen kutt, i tillegg til bakdørsprivatisering av de mest lønnsomme sektorene, gjennomført av både Tory-regjeringer og Labour-regjeringene til Tony Blair og Gordon Brown – akkurat like fiendtlige overfor forestillingen om universelle offentlige helsetjenester, gratis ved brukerpunktet.
Over det siste tiåret skrudde Toryene opp offensiven mot NHS – blant annet ved å slå kloa i milliarder av pund fra institusjonens budsjetter, i form av «effektivitetsbesparelser». Resultatet har vært katastrofalt under koronaviruspandemien.
NHS-personalet reddet Johnsons liv, men hans regjering er ansvarlig for døden til mer enn 40 NHS-arbeidere som pådro seg koronaviruset under deres behandling av de utallige tusener som måtte sykehusinnlegges takket være regjeringens strategi for «flokkimmunitet», som i flere uker tillot den ubehindrede spredningen av viruset.
Millioner av mennesker har blitt fortørnet over å se leger og sykepleiere i frontlinja som jobber uten engang det mest grunnleggende personlige verneutstyret (PPE) [Personal Protective Equipment]. Denne uka fikk vi å vite at Tory-nedskjæringer til NHS inkluderte en reduksjon, fra 2013 til 2016, på 40 prosent av lagerbeholdningene av PPE.
I juni 2017 stemte de samme Tory-MP-ene [Members of Parliament] som nå berømmer NHS, og blant dem Johnson, ned et magert Labour Party-tilleggsforslag til dronningens tale, om å gi NHS-personalet en lønnsøkning over 1-prosent-nivået det hadde vært frosset på de foregående syv årene.
Johnsons fremhevede sykepleiere fra New Zealand og Portugal, og arbeidsimmigranter forøvrig, utgjør en vesentlig del av NHS-arbeidsstyrken. Men hans søtladne platityder kan ikke skjule det faktum at hadde ikke Covid-19-pandemien brutt ut, kunne begge disse sykepleierne stått kort før å bli sparket ut fra Storbritannia av Priti Patels innenriksdepartement.
Tidligere denne måneden kunngjorde innenriksministeren at leger, sykepleiere og ambulansepersonell med arbeidsvisum som var satt til å utløpe før den 1. oktober, ville få dem «automatisk forlenget med ett år, slik at de kan fokusere på bekjempelsen av koronavirus.» Men denne utsettelsen for 2 800 NHS-ansatte var imidlertid fra Patels foreslåtte nye visumordning, som del av Toryenes «poengbaserte» post-Brexit-immigrasjonssystem.
Mediene ønsker å se denne historikken over regjeringskriminalitet feid vekk av ei tidevannsbølge av offentlig sympati for Johnson, som nå har gjennomgått en Damaskus-konvertering relatert bragdene utført av NHS. Dette er så ønsket en politisk lovprising på grunn av det raseriet og den bitterheten arbeidere nærer overfor regjeringen, på grunn av dens nekting av å iverksette essensielle tiltak for å forsvare deres helse og velferd. Styringskretser kalkulerer med at Johnson nå har fått en gylden anledning til å gjenopprette nasjonal enhet, ved å hevde at britene på en eller annen måte er «alle sammen om dette», enten det er en statsminister eller en sykepleier.
Robert Shrimsley skriver i Financial Times: «Kritikere vil med rette stille spørsmål ved [Johnsons] ledelse og forvaltning av denne krisen. Storbritannias dødstall kan ende opp å være de høyeste i Europa, og det er anliggender rundt tilgjengeligheten av verneklær for helsearbeidere. Men hans personlige krise har påfylt hans politiske kapital. ... Den følelsesladede filmen utgitt like etter at han forlot sykehuset, var suverent anlagt. ... Nå, med hans inderlige hyllest for organisasjonen som ‘reddet mitt liv’, har en Tory-leder gjort seg selv til yppersteprest for institusjonen beskrevet som Storbritannias nasjonale religion.»
Simon Kelner i Independent hevder at «det ikke lenger vil være tilrådelig for en Konservativ-regjering å presentere NHS som et monolittisk, oppblåst statsinstrument, ineffektivt og overbestykket bemanningsmessig. De til høyre i politikken vil ikke lenger kunne tute frem den utslitte tropen at de eneste organisasjonene som sysselsetter flere mennesker enn NHS er Kinas Røde armé og Indias jernbaner.»
Alt dette er en giftig blanding av ønsketenkning og tåketale. Minner er ikke så korte, og arbeidere heller ikke så tilgivende. Arbeidere kommenterte til-og-med på Johnsons egen Twitter-posting av hans tale:
• «Husker dere hvordan alle Toryene jublet da de blokkerte for den forlengst betimelige lønnsøkningen for sykepleiere?»
• En annen refererte noen av Johnsons tidligere rasistiske kommentarer: «Ironien i å bli reddet, delvis av ikke-hvite folk som så ut som ‘Postkasser’, og ga deg ‘Vannmelon-smil’ haha. ...»
• Et bilde av Johnsons «kampbuss» fra Brexit-kampanjen, som presenterte løftet om å overføre £ 350 millioner [NOK 4,5 milliarder] i uka fra EU og over til NHS, er lagt ut med spørsmålet: «Hvor er pengene?»
• En person skriver om reddingen av Johnsons liv, at «det var jo flott, fordi flere NHS-ansatte skylder jo Boris Johnson sin død».
• En annen kommenterer: «Vi er satt til å få den høyeste dødsraten i Europa. … Leger tigger fortsatt om PPE. Jeg hater deg.»
Selv mens Johnson forberedte sine platityder gjorde hans statsråder det til overmål klart at NHS-arbeidere bare kan forvente seg fortsatte angrep og svik fra regjeringens side.
De konservatives helseminister Matt Hancock provoserte på fredag til en uttømming av offentlig forargelse, der han under fredagens Downing Street-briefing sytet over at NHS-arbeidere brukte for mange PPE-sett!
«Det er nødvendig at alle-og-enhver må behandle PPE som den dyrebare ressursen det er. … Alle burde anvende det utstyret de klinisk sett har behov for, i tråd med retningslinjene: hverken mer eller mindre.» Da han uttalte seg til BBC, gjentok Hancock: «Jeg vil ikke hope beskyldninger på personer som har brukt mer PPE enn det retningslinjene anbefaler, fordi jeg forstår vanskelighetene. Det jeg vil si, det er at det er veldig viktig å bruke det riktige PPE, og ikke overforbruke det.»
Helsearbeidere responderte i harnisk. Rachel Clarke, en palliativ lege, meldte en tweet: «Jeg skal si deg det, Matt Hancock, ingen ‘sett’ er mer dyrebare enn en sykepleier, en pleier, en lege. Ansatte som bare altfor villig risikerer livet for andre – mens du ikke er i stand til å beskytte oss.»
På søndag tilføyde Hancock salt til såret, der han fortalte Sky News at han «ikke var klar over» noen sammenheng mellom mangel på PPE, og helsearbeideres dødsfall.
På lørdag ble Priti Patel bedt om å unnskylde på vegne av regjeringen for dens fiasko, der hun svarte gjennom sammenbitte tenner: «Jeg beklager, dersom det er folk som føler at det har vært svikt.» En Twitter-bruker kommenterte: «I de siste to ukene har jeg vært redd og skremt over mangelen på #PPE. Men jeg var aldri sint. I dag er jeg rasende. ... Hun er ikke skikket til å regjere.»
Det vil ikke gå lang tid før Johnsons lovprising av NHS bare er et bittert minne, referert av rasende leger og sykepleiere når Toryene gjenopptar deres bestrebelser for å få ødelagt institusjonen. De som nå blir hyllet i mediene som «våre modige helter», vil bli fortalt: Forvent flere nedskjæringer, mer smerte, slik at vi i fellesskap får betalt for de £ 350 milliarder pluss, som nylig ble tildelt bankene og storselskapene i den nødvendige ånden av «nasjonal enhet» og «delt oppofrelse».
Og det vil ikke gå lang tid før arbeidere blir tvunget til å gi deres svar til Johnson og hans likesinnede, ved å føre den nødvendige politiske kampen for å få ned Toryene og slåss for en arbeidernes regjering og sosialisme.
Forfatterne anbefaler også:
Storbritannias statsminister: Offer for sin egen «flokkimmunitet»-politikk
[9. april 2020]
[25. mars 2020]
Valget av Boris Johnson og Corbynismens fallitt
[16. desember 2019]
Jeremy Corbyn og Boris Johnsons vei til makten
[31. juli 2019]
__________________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
Arbeiderklassen, sosialisme og kampen mot pandemien
[2. april 2020]
Koronaviruspandemien og perspektivet for sosialisme
[31. mars 2020]
Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen
[18. mars 2020]