I forrige uke publiserte New York Times en nøktern artikkel om utbredelsen av koronaviruset i befolkningen, under overskriften «Verden er fremdeles langt fra flokkimmunitet mot koronavirus.» De skrev: «Offisielle antall av tilfeller er ofte betydelige undervurderinger av antallet koronavirusinfeksjoner. Men i nye studier som tester befolkningen mer bredt er fortsatt prosentandelen av mennesker som så langt har blitt smittet fortsatt i enkelsifre.»

Terskelnivået for befolkningsimmunitet mot koronaviruset, en andel som naturlig driver ned veksten av overføringer i et lokalsamfunn, er fortsatt spekulativ, men konsensusen har plassert den til over 60 prosent, og noen refererer til over 80 prosent. Aktuelle seroprevalensstudier for antistoffer [dvs. blodprøveanalyser] mot SARS-CoV-2 i befolkningen har nylig blitt estimert (modellering via Imperial College London):

• New York City, 19,9 prosent har antistoffer – 2. mai

• Boston, 9,9 prosent – 15. mai

• London, 17,5 prosent, med Storbritannias nasjonale gjennomsnitt på 5 prosent – 21. mai

• Madrid, 11,3 prosent, med Spanias nasjonale gjennomsnitt på 5 prosent – 13. mai

• Barcelona, 7,1 prosent – 13. mai

• Stockholm, 7,3 prosent – 20. mai

• Wuhan, 10,0 prosent av de tilbakevendende arbeidstakerne – 20. april

• USAs nasjonale gjennomsnitt, 4,1 prosent – 21. mai

Disse estimatene må imidlertid tas med betraktelige klyper salt. Til-og-med den føderale amerikanske folkehelseetaten CDC [Centers for Disease Control and Prevention], med mange epidemiologer og forskere som nå har understreket etatens fravær under pandemien, har nylig i all offentlighet skrevet:

Serologiske testresultater burde ikke brukes til å treffe beslutninger om gruppering av personer for opphold, eller tillatelse til forsamlinger, for eksempel skoler, sovesaler eller anstalter for kriminalomsorg [dvs. fengsler]. Serologiske testresultater burde ikke brukes til å treffe beslutninger om retur av personer til arbeidsplasser. I det meste av landet, inkludert områder som har vært sterkt rammet, forventes forekomsten av SARS-CoV-2-antistoffer å være lav, fra mindre enn 5 og opp til 25 prosent, slik at testing på nåværende tidspunkt kan resultere i relativt flere falsk-positive resultater og færre falsk-negative resultater.

Dette reiser det åpne spørsmål at det individ som tester positivt for antistoffer likevel ikke har en klar garanti for at vedkommende virkelig er beskyttet. For de som har antistoffer er det fortsatt uklart hvor lang tid en slik immunitet forblir til stede i blodet. For eksempel ser det ut til at immunitet mot SARS etter eksponering avtar etter to år. «Det kan ikke med sikkerhet antas at individer med reelt positive antistoff-testresultater er beskyttet mot fremtidig infeksjon,» skriver CDC i sine oppdaterte retningslinjer. «Serologisk testing burde ikke brukes til å bestemme immunitetsstatus hos individer før immunitetens tilstedeværelse, holdbarhet og varighet er fastslått.»

Sverige ble hyllet som plakatfigur [‘poster child’] av slike som den meningssterke New York Times-spaltisten Thomas Friedman, som tok til orde for «en kirurgisk-vertikal» flokkimmunitet-politikk. En slik politikk skulle forsøke å isolere og beskytte de utsatte, samtidig som de yngre og friskere sjikt skulle utsettes for infisering for til slutt å oppnå befolkningsimmunitet, for å beskytte økonomien mot katastrofen forårsaket av nasjonale nedstenginger. «Vent litt!» skrev han. «Hva i helvete gjør vi med oss selv? Med økonomien vår? Med vår neste generasjon? Er denne kuren – selv for en kort stund – verre enn sykdommen?» Disse uttalelsene forsøkte bevisst å få etablert statspolitikk for pandemien.

Så, hva skjedde i Sverige? Gitt landets manglende intervensjon og pålagte forordninger, annet enn «personlig ansvar», for å bremse spredningen resulterte i et 10-dagers gjennomsnitt på nesten 600 daglige nye tilfeller i april, to til seks ganger høyere enn toppnivå i nabolandene, der de raskt bremset infeksjonsraten i deres respektive land, ved å innføre strenge begrensninger for økonomisk aktivitet og befolkningsforflytninger.

De kumulative dødsfallene i Sverige hadde innen midten av mai nådd 350 per million, og fortsetter å stige (nå på 435 dødsfall per million). Som kontrast har Danmark, Finland, Norge og Island holdt tallene under 100 dødsfall per million, og har nærmest stoppet økningen i antallet som bukker under for infeksjonen. Det er ikke overraskende at mange nå med ettertrykk har avkreftet Sveriges eksperiment som uholdbart og vanvittig. De kommersielle portene har imidlertid blitt slått åpne, og arbeidere har blitt tvunget tilbake til fabrikkene og varelagrene.

Imperial College estimerte at utbredelsen av Covid-19 i den amerikanske befolkningen er på anslagsvis 4 prosent, basert på deres siste modelleringsprognoser. Med 331 millioner mennesker i USA betyr det at 317 millioner mennesker fortsatt er sårbare for infisering. Ved å akseptere minimumsgrenseverdien på 60 prosent for å oppnå befolkningsimmunitet reiser dette følgende spørsmål: Kan arbeiderklassen møte et angrep på deres lokalsamfunn og nabolag 15 ganger heftigere enn hva den allerede har vært igjennom? Sagt på en annen måte, er denne politikken for flokkimmunitet som nå promoteres av styringsklassen, for å få berget deres profitter og formuer som er i nedstengningenes kvelertak, verdt den sosiale katastrofen av morderisk å uttynne arbeiderklassen inntil et tilstrekkelig antall har blitt smittet slik at infeksjonens naturlige forløp skal brenne ut?

Den første referansen innen det vitenskapelige samfunn til populasjonsimmunitet (begreper som nå forstås som flokkimmunitet) fra et viralt patogen ble gjort i publiserte observasjoner i 1933, av Baltimore-legen dr. A. Hedrich, i en artikkel med tittelen «Månedlige estimater av barnepopulasjonen utsatt for meslinger, fra 1900 til 1931».

Han fant at forekomsten av meslinger i Baltimore ville svinge med en periodisitet på fra to-til-tre år. Like før et stort utbrudd varierte brøkdelen av befolkningen under 15 år som var mottagelig fra 45 til 50 prosent. Da epidemien begynte å svekkes hadde andelen sårbare barn falt til fra 30 til 35 prosent. Han konkluderte med at når befolkningens immunitet vokste over 55 prosent, ble meslingepidemien begrenset og kontrollert.

Forfattere av en uttalelse om folkehelse med tittelen «Epidemiologisk grunnlag for utryddelse av meslinger i 1967», publisert i mars 1967 da det ble gjort et forsøk på å eliminere meslinger i USA, skrev: «Det er vanskelig å estimere om terskelnivået for flokkimmunitet for en gjennomsnittlig amerikansk by nå ville være høyere eller lavere enn Hedrichs estimat for Baltimore, for fra 30 til 70 år siden. Det er klart at det må antas en betydelig variabilitet for dette terskelnivået fra byområde til byområde, og innenfor varierende etniske og sosioøkonomiske grupper innen et enkelt byområde. Det er imidlertid ingen grunn til å stille spørsmål ved gyldigheten av den grunnleggende antakelsen om at forekomsten av meslingepidemier avhenger av balansen mellom de som er immune og de som er mottagelige ...»

Forfatterne av 1967-artikkelen konkluderte med at de i tillegg til den rutinemessige og universelle immuniseringen av spedbarn og skolebarn, ga sin tilslutning til intensiv innsats fra lokale, delstatlige og føderale helsemyndigheter til å utvikle praktiske overvåkningstiltak og infrastruktur for øyeblikkelig epidemisk kontroll, ved å verifisere diagnosen, spore smittekilden, oppdage andre ikke-rapporterte tilfeller, og fastslå eksponerte mottakelige kontakter.»

Hovedmålet med dette universelle vaksinasjons- og folkehelseprogrammet var å etablere et høyt nivå av populasjonsimmunisering. «Dersom slike immuniseringsprogrammer blir gjennomført raskt og effektivt kan en meslingepidemi begrenses innen to-til-tre uker. Fortsettelsen av en epidemi lenger enn tre uker er en klar indikasjon på det planlagte programmets mangler.» Det fortjener å bli observert at disse vurderingene og prognosene ble gitt for mer enn 50 år siden, selv om føderale finansieringsanliggender forhindret iverksettingen av et bredt meslingprogram i USA så snart en vaksine var tilgjengelig. Meslinger er seks ganger mer smittsomt enn SARS-CoV-2.

Uten en vaksine for bredbasert offentlig immunisering mot koronaviruset er de grunnleggende folkehelsetiltakene – kontaktsporing, testing, sporing, isolering og behandling – fortsatt hjørnesteiner for å få dempet pandemiens herjinger. Gitt dagens teknologi og medisinske fremskritt er en kollaborativ innsats for å utvikle en vaksine, eller et terapeutisk middel, av første prioritet. Slike tiltak må raskt skaleres opp og besørges tilgjengelig på en global basis i henhold til retningslinjer fastlagt av medisinske eksperter og epidemiologer.

Oppfordringer til en politikk for flokkimmunitet kommer fra de mest reaksjonære stemmene innen finansoligarkiet, som bruker mediene for å få sosial eller vitenskapelig troverdighet for deres dødelige agenda. Konsekvensene for USA er at 1,4 millioner flere personer vil måtte dø, 3-til-5 millioner flere mennesker vil bli innlagt på sykehus, og mange flere syke vil bli liggende hjemme og trenge omsorg fra familien, før befolkningen som helhet kan forvente at virusets vekst vil bli naturlig dempet. Folkehelsetiltak har allerede vist seg å være mye mer effektive og håndterbare i mange land, og har reist et seriøst spørsmål om den avhengslede politikken som nå blir promotert. Doktrinen om flokkimmunitet er en eksplisitt politikk for en sosioøkonomisk pogrom.

Forfatteren anbefaler også:

Sveriges politikk for «flokkimmunitet» resulterer i en av verdens høyeste dødlighetsrater

[28. mai 2020]

«Flokkimmunitetens» morderiske pseudovitenskap

[18. mai 2020]

_______________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

• Dow Jones til 25 000 der antallet pandemidødsofre når 100 000 (28. mai 2020)

• Den globale pandemien og den globale krigen mot immigranter og flyktninger (27. mai 2020)

• Amerikansk pandemi-tilsløring ansvarlig for tituseners død (23. mai 2020)