Konserndirektører i styrerom på tvers av USA responderer på den voksende streikebølga – satt til å bli den største på mange tiår – med tiltakende frykt og fiendtlighet. Den lengestående politiske orienteringen om å basere seg på fagforeningsbyråkratiet for å undertrykke klassekampen mislykkes i å inneslutte utbrudd av streiker, og i tiltakende grad tyr selskapene og det politiske etablissementet til streikebryteri, domstolforordninger og trusler om statsundertrykking.
Raseriet blant brede deler av arbeiderne har begynt å koke over, etter å ha vært undertrykt av sentralorganisasjonen AFL-CIO i fire tiår. Arbeidere innen helsevesen, produksjon, transport, logistikk og lageranlegg, og andre bransjer, som alle ble spilt opp som «helter» og «essensielle» av selskapenes PR-avdelinger, har lidd hovedtyngden av Covid-19-pandemien – jobbet stadig lengre arbeidsdager på lave lønninger, og med utilstrekkelig beskyttelse mot viruset. Samtidig har arbeiderne sett på hvordan selskapsprofitter og de superrikes formuer har skutt i været siden 2020, der den siste rapporten fra Forbes viser at amerikanske milliardærers rikdommer har svulmet opp med 70 prosent, hele $ 2,1 billioner.
Med stigende husleier og priser på forbruksvarer, og selskaper som strever med en vedvarende mangel på arbeidskraft, legger et økende antall arbeidere ned arbeidet, eller de presser på for å streike for å sikre seg betydelige lønnsøkninger, både i USA og internasjonalt.
En streiketracker vedlikeholdt av Cornell University’s School of Industrial and Labor Relations (ILR) har allerede registrert 180 streiker i år, derav 39 bare i oktober, som har involvert anslagsvis 24 000 arbeidere.
Kate Bronfenbrenner, utdanningsdirektør for forskning på arbeidsliv og en seniorforeleser ved ILR, gjenspeiler den voksende bekymringen innen styringskretser over muligheten for streike-«smitte», der hun uttalte til Yahoo Finance: «Det som vil skje er at man vil se flere arbeidere gå ut i streik. Hver gang er det en ringvirkning fra hver og én av dem, om ikke John Deere-streiken snart blir avklart, vil man få se ei annen stor gruppe gå ut. Dersom selskaper ikke beveger seg, kommer man til å se dette spre seg fra den ene gruppa til den neste. Streiker er smittsomme.»
Wall Street-investorer og finansanalytikere gir stadig oftere uttrykk for tilsvarende bekymringer. Ifølge Canadas finansavis Financial Post skrev en strateg for landets sentralbank RBC (Royal Bank of Canada) nylig i et notat at streiker var den største bekymringen relatert forsyningskjeden, for 23 av S&P 500-selskapene som presenterte deres inntjeningsrapporter de to første ukene i oktober, dobbelt så mange som nevnte flaskehalser ved havneanlegg og logistikkproblemer. «Arbeidslivsinflasjon [‘labor inflation’] er definitivt et fokuselement for oss,» sa Jeremy Barnum, CFO [Chief Financial Officer] for JPMorgan, på en nylig telekonferanse.
Anslagsvis 2 000 arbeidere ansatt av helsetjenestegiganten Kaiser Permanente’s lokaliseringer på Hawaii var de siste som med overveldende margin autoriserte en streik mot selskapet, der 93 prosent denne uka stemte for å godkjenne en arbeidsnedleggelse. De slutter seg til de 35 000 Kaiser-arbeiderne i California, Oregon og Washington som tidligere har stemt for streikeaksjoner, og de 700 Kaiser-sykehusingeniørene i Bay Area [engelsk tekst], som allerede har streiket i over en måned. Tusenvis av andre Kaiser-arbeidere, av anslagsvis 52 000 totalt, med en kontrakt som utløp 30. september, skal også stemme over autorisering av streik de kommende ukene.
I et trekk som blir gjentatt i kontraktsforhandlinger med selskaper over hele USA, har Kaiser krevd at lønnsforhøyelser skal begrenses til bare 1 prosent, og at det skal etableres et nytt nivå med lavere lønninger for nyansatte, til tross for at de i 2020 tok inn over $ 2 milliarder i driftsinntekter. Fagforeningene har imidlertid nektet å fastsette en streikedato, og har holdt arbeiderne i arbeid i flere uker uten en kontrakt.
Avstemming for streikeutoriseringer fortsetter også i andre bransjer. Lærere i skoledistrikter fra Pennsylvania og Ohio til California har den siste uka godkjent streik. Flere hundre av ombordpersonalet ved Piedmont Airlines, et regionalt flyselskap for American Airlines, så vel som SEPTA-transittarbeidere i Philadelphia, stemmer denne uka om de skal gå ut i streik.
Den amerikanske styringsklassen har hittil i vesentlig grad basert seg på deres lojale assistenter i fagforeningsbyråkratiene – som i flere tiår har håndhevet selskapenes angrep på lønninger og arbeidsbetingelser – i forhåpninger om at de kan få innesluttet og undertrykt den voksende streikebevegelsen. Biden-administrasjonen har gjort promoteringen av fagforeningene til et sentralt element i sin politikk, der den anser fagforeningene å være brannmurer og håndhevere av «arbeidsfred».
Den største arbeidsnedleggelsen som nylig truet, den til 60 000 fjernsyns- og filmproduksjonsarbeidere i California, ble i siste øyeblikk avlyst av fagforeningen International Alliance of Theatrical Stage Employes (IATSE) sist helg. De initielle detaljene utgitt av IATSE om den såkalte «Hollywood ending»-avtalen, viste imidlertid at denne tentative avtalen ville fortsette å sanksjonere brutalt lange arbeidsdager, som framkalte utbrudd av raseri [engelsk tekst] fra arbeidere, og fordømmelser av avtalen som et knefall.
Det gamle prinsippet «ingen kontrakt, ikke noe arbeid» har i stadig større grad blitt forvandlet av fagforeningene til «ingen kontrakt, ingen streik», der de jobber desperat for å holde arbeidere tilbake så lenge som mulig. Hos bildelprodusenten Dana Inc. har fagforeningene United Auto Workers (UAW) og United Steelworkers (USW) holdt 3 500 arbeidere i arbeid under dag-til-dag forlengelser av en utløpt kontrakt i flere måneder, selv etter at arbeidere med 90 prosent stemte ned den fagforeningsstøttede tentative avtalen. UAW og USW er for tiden engasjert i et forsøk på å banke gjennom i vesentlig grad identiske avtaler ved Dana [engelsk tekst], som igjen mislykkes i å oppfylle arbeidernes krav om seriøse lønnsøkninger og en slutt på de forferdelige sweatshop-arbeidtidsskjemaene.
UAW håper å kunne sikre en kontrakt ved Dana så raskt som mulig, i frykt for den voksende støtten til streiken til de 10 000 arbeiderne ved John Deere, den multinasjonale produsenten av landbruksmaskiner og anleggsutstyr. Dana-arbeidere, som forsyner Deere med kritisk nødvendige komponenter, har selv med økende insistering forlangt å gå ut i streik.
Mens selskapene og deres politiske representanter arbeider tett med fagforeningsledere for å holde arbeiderne tilbake, overalt hvor de føler de kan, er de samtidig foruroliget over arbeidernes voksende trossing av, og forakt for fagforeningenes ordrer. En næringslivsspaltist i Los Angeles Times bemerket nylig: «Etter flere tiår med sløv søvnighet ser det ut til at amerikanske arbeidere rører på seg, men Deere-streiken kan være det beste eksempelet akkurat nå på hvor lei de fagorganiserte arbeiderne har blitt av deres lederskap. UAW tillot i 2007 Big Three-bilprodusentene å pålegge to-sjikt-lønnssatser, en ettergivelseskonsesjon som raskt spredte seg til andre UAW-kontrakter, deriblant ved Deere.»
Følgelig, når fagforeningene viser seg å være ute av stand til å holde arbeidere tilbake fra å streike, som ved Deere, da tyr selskapene raskt til alle de gamle metodene for klassekrig og statsundertrykking.
På onsdag sikret Deere seg en midlertidig domstolsforordning [engelsk tekst] mot streikende arbeidere i Davenport, Iowa, som de siste dagene hadde gjennomført massestreikevakter, og har forespurt om en ny rettsforordning mot arbeidere på fabrikken i nærheten av Des Moines, delstatens hovedstad. Rettskjennelsen fra dommer Marlita Greve i tingretten Scott County District Court solidariserte seg uforbeholdent med Deere, der hun beklaget at selskapet ble «påført, og vil fortsette å lide betydelig og uopprettelig skade» på grunn av arbeidernes streikevakter.
Rettskjennelsen forsøker å tilrettelegge for Deere’s anvendelse av streikebrytere, ved sterkt å begrense arbeidernes evne til å mønstre streikevakter, ved å begrense dem til bare å kunne omfatte fire individer ved hver port, samtidig som den provoserende forbyr bruken av stoler og tønner med ved for å holde varmen.
UAW har helt forutsigbart respondert med å beordre arbeiderne til å etterkomme påbudet, uten å tilby et snev av protest, enn si forsøke å mobilisere til motstand, som de facto indikerer deres støtte.
UAWs rolle i forsøket på å overlate arbeidere forsvarsløse for selskapenes streikebryteri og angrep, har gjenspeilt seg i større eller mindre grad i andre pågående kamper. Hos matvareprodusenten Kellogg’s, hvor 1 400 arbeidere har streiket i flere delstater, har deres fagforening BCTGM, Bakery, Confectionery, Tobacco Workers and Grain Millers International Union, forsvart planene til fagforeningene for bygg og anlegg (BCTCU) om å tvinge deres medlemmer til å krysse streikevakter i Omaha, Nebraska.
På sykehuset St. Vincent Hospital i Worcester, Massachusetts, har sykepleierfagforeningen Massachusetts Nurses Union (MNU) isolert 700 sykepleieres syv-måneder-lange streik, uten å gjøre noe for seriøst å motsette seg arbeidsgiveren Tenet Healthcare’s anvendelse av permanente erstatninger, eller selskapets ensidige pålegging [engelsk tekst] av sine kontraktsfordringer. Streikebrytere har også blitt brakt inn for å knuse kampene til Heaven Hill-destilleriarbeidere i Tennessee og Warrior Met Coal-gruvearbeidere i Alabama. I sistnevnte tilfelle har fagforeningen United Mine Workers (UMW) etterlatt gruvearbeidere åpent eksponert for volden utøvd av selskapets streikebrytere og innleide bevæpnede kjeltringer, der arbeidere på streikevakt har blitt påkjørt av streikebrytere og angivelig har blitt skutt på.
Anvendelsen av slik direkte undertrykking og alle de mest ondskapsfulle selskapstaktikkene fra begynnelsen av 1900-tallet utgjør alvorlige farer for arbeidere. Det er imidlertid ikke en indikasjon på den kapitalistiske styringsklassens mektige posisjon, men snarere tvert imot dens svakhet og desperasjon, der den langer ut mot arbeideres voksende opprør, som truer med å bryte ut i en målestokk ikke sett på generasjoner.
For å kontre og overvinne angrepene fra selskapene og deres fagforeningspartnere, må arbeidere ha organisasjoner og en egen strategi. Kritisk viktige skritt i denne retningen har allerede blitt initiert av bilarbeidere ved Volvo Trucks og Dana Inc., blant Deere-arbeidere, og av Amazon-arbeidere, lærere og andre, som har dannet grunnplankomitéer for å koordinere deres kamper og motsette seg pro-selskap-manøvrene til fagforeningene og for å bryte isoleringen av de pågående streikene. Disse komitéene må bli utvidet til arbeidsplasser overalt, både i USA og internasjonalt, for å knytte sammen arbeidere til en global bevegelse for å sikre arbeiderklassens rettigheter og interesser. For mer informasjon om bygging av disse komitéene, anbefales arbeidere å kontakte WSWS.