Gårsdagens droneangrep på en flyplass i Kursk markerer en stor eskalering i NATOs krig mot Russland. Det kom bare én dag etter at Russland beskyldte Kiev for å lansere droneangrep mot to militære flyplasser dypt inne i landets territorium.

Det var ingen personskader av angrepet, 100 kilometer fra den ukrainske grensa. Men en stor brann brøyt ut etter at oljetankere som antas å ha blitt truffet brant i 10 timer og dekket nesten 510 kvadratmeter.

Lokaliseringen av angrepene og implementeringen av dem peker nok en gang på USAs direkte involvering.

Offisielle russiske embetsrepresentanter hadde allerede klandret Kiev for mandagens angrep på to flybaser ved Ryazan og Saratov i det sørlig-sentrale Russland, som antas å ha involvert modifiserte russiske Strizh-droner fra Sovjet-æraen, som var lansert av Ukraina. Tre tjenestemenn ble drept og fire ble såret, og to fly ble skadet. Bombeflyene som ble skadet på flyplassen Engels-2 og luftvåpenbasen Dyagilevo var begge utstyrt for å bære atomvåpen. Bilder fra Dyagilevo viser et atomvåpen-kapabelt bombefly av typen Tu-22M3, med et skadet haleparti, med et Kh-22-missil montert under vingen.

Russlands forsvarsdepartement sa mandagens angrep var terroristhandlinger og lanserte et bombardement av Ukrainas nøkkelinfrastruktur som respons.

Mistenkte ukrainske droner angrep også militærflyplassen Belbek ved Sevastopol, men ble skutt ned av luftvern, mens droner også uten hell målrettet en drivstofflager i regionen Bryansk, ifølge russiske kilder.

Bryansk, Kursk og Belgorod, med umiddelbare grenser til Ukraina, har alle blitt rammet flere ganger. Men de siste angrepene og målene som var valgt, innebar åpenbart omfattende etterretningsinnhenting og samspill på høyt nivå.

Den ukrainske militæranalytikeren Serhiyj Zgurets bemerket på nettstedet Espreso TV at luftvåpenbasene som ble rammet var de eneste fasilitetene i Russland som fullt ut kunne betjene bombefly som blir brukt til å lansere angrep på Ukraina. Ukrainas regjering nektet offentlig å erkjenne angrepene, men en høytstående ukrainsk embetsrepresentant bekreftet overfor New York Times at minst én av dronene ble lansert fra Ukraina, og at ett av angrepene ble utført ved hjelp av spesialstyrker nært den russiske basen.

Disse målene er de lokalisert lengste inne i Russland som hittil er rammet under hele konflikten. En av flybasene, Ryazan, ligger bare 184 kilometer sørvest for Moskva, mens Saratov er rundt 640 kilometer fra den ukrainske grensa. Russiske militærkommentatorer understreket at dersom Ukraina kunne angripe så langt inne i Russland, da kan landet også være i stand til å ramme Moskva. Sky News Moskva-korrespondent Diana Magnay sa det «er mange spørsmål nå om nøyaktig hvordan Ukraina klarte det,» før hun antydet en «kontra-etterretningssvikt i Russland som tillot en drone lansert innefra Russland, kanskje med hjelp av ukrainske kollaboratører».

Kanalen rapporterte off-the-record-kommentarer, dvs. uoffisielle uttalelser, fra høytstående vestlige embetsrepresentanter som skrøyt at slike angrep inne i Russland må ha tildelt et kraftig psykologisk slag som «faktisk viser» at ukrainske styrker «kan operere i Russland etter eget forgodtbefinnende». Det britiske forsvarsdepartementet sa Russland sannsynligvis vil vurdere angrepene som «noen av de mest strategisk vesentlige feilene av styrkebeskyttelse siden landets invasjonen av Ukraina».

New York Times hoverte over at angrepene «føyer til tegn på at Kiev er villig til å bringe krigen nærmere Moskva og president Vladimir V. Putin,» og hadde «endret krigens geografi, vist mangler i Moskvas luftvernsystemer og signaliserte Kievs besluttsomhet om at Russland skal betale en tyngre pris for deres uopphørlige angrep på Ukrainas infrastruktur.»

Ukrainas evne til å utføre slike angrep er bare et mysterium om ikke Kiev var i stand til å basere seg på Washingtons spionnettverk og USAs omfattende kontakter innenfor Russland, bygget opp over flere tiår. Det ville plassere de siste angrepene blant et økende antall ukrainske «suksesser» og mer skjulte provokasjoner utformet for både å forlenge og eskalere krigen.

Disse inkluderer:

• Sprengingen av Nord Stream 1- og 2-rørledningene, som avsluttet leveransen av russisk naturgass under Østersjøen til Tyskland.

• Eksplosjonene i Sevastopols marinehavn 29. oktober, som også tilsynelatende involverte droner, og som delvis ødela ei strategisk bru.

• Eksplosjonene 15. november i en polsk jorbrukslandsby, som drepte to sivile.

Hver og én av disse handlingene har en eim av skjult involvering fra USAs og NATOs side, og hver mer hensynsløs og potensielt farlig enn den forrige.

Attentatet på den russiske fascistideologen Daria Dugina var en klar advarsel til Russlands oligarker om at straffen for å støtte Putin går utover sanksjoner og beslagleggelse av eiendeler. Nord Stream-sprengingen nektet Russland viktige inntekter og bekreftet deres isolasjon fra europeiske markeder, etter måneder med Det hvite hus’ fordømmelser av Tyskland.

Implikasjonene av Ukrainas bestrebelser for å klandre Russland for sitt eget rakettangrep på Polen, som innebar Kievs forlangender til NATO om å påkalle Artikkel 5, som forplikter medlemslandene til gjensidig forsvar, var så alvorlige at USAs president Joe Biden grep inn for å opponere mot det som ville ha betydd et umiddelbart trekk i retning av direkte krig med Russland, som USA enda ikke var beredt til.

De siste angrepene dypt inne på russisk territorium kan ha vært orkestrert av deler av det amerikanske militæret, etterretningstjenestene og den politiske eliten som presser på for et slikt resultat – uansett hvor potensielt katastrofalt resultatet av en slik duellering måtte bli.

New York Times skrev i en kommentar til angrepene at det er «lite spillerom for Russland til å kunne eskalere» som respons. Avisa siterte Mick Ryan, en pensjonert australsk hæroffiser, som relatert Ukrainas angrep sa: «Det er ikke, som noen sikkert vil hevde, en eskalering. Men det er et nødvendig politisk og militært tiltak for Ukraina til å begrense den humanitære skaden påført av Russlands brutale drone- og missilangrep.»

Denne uttalelsen er absurd. Ukrainas angrep, koordinert med USA, er en vesentlig eskalering av krigen. USA har, etter å ha egget til og provosert fram en krig som har drept titusenvis av ukrainere, ikke bare krysset Russlands «røde linjer,» men deres egne.

Hver gang USA har påstått de ikke ville gjøre noe i Ukraina, har de gått fram og gjort det.

Biden publiserte i mai en gjestekronikk i New York Times, med tittelen «Hva Amerika vil og ikke vil gjøre i Ukraina,» der han uttalte: «Vi oppmuntrer ikke til, eller gjør det mulig for Ukraina å angripe utenfor landets grenser». Men Washington har gjort nettopp det ved å besørge informasjon for målretting, våpen og logistikkstøtte som har tillatt Ukraina å angripe dypt inne i russisk territorium.

Et mønster oppstår – et mønster der USA og NATO fortsetter å presse på mot Russland for å teste hvor langt de kan gå uten å provosere fram en respons fra Putin-regimet.

Det er helt klart en kalkyle om at å pålegge Russland et stadig større økonomisk, militært og politisk press vil forverre splittelser blant oligarkene og åpne muligheten for et internt regimeskifte gjennom en form for palasskupp. Etterretningen som ble anvendt av Ukraina i deres siste offensiv kunne i siste instans stamme fra høyt plasserte russiske støttespillere, med allerede eksisterende forbindelser til Washington, som presser på for en løsning av konflikten for enhver pris.

Samtidig er det krefter innen Russlands oligarki som presser på for en langt mer aggressiv respons fra det russiske militærets side.

USAs hensynsløse og uopphørlige eskalering av krigen medfører risikoen for at den russiske regjeringen responderer med deres egen vesentlige eskalering, med potensielt katastrofale konsekvenser.

International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) avholder et online-møte kommende lørdag, 10. desember, kl. 19:00 norsk tid, «For en massebevegelse for å stoppe Ukraina-krigen!»

Oppropet til dette møtet forklarer:

«Samspillet mellom NATOs imperialistiske militarisme, som hensynsløst forfølger sin globale geopolitiske agenda, uansett konsekvensene, og den tiltakende desperasjonen til Russlands oligarkiske kapitalistregime truer med å eskalere til en kjernefysisk brannstorm.»

«Håpet om at ‘fornuften vil råde’ og at krigen snart vil bli brakt til en framforhandlet konklusjon er en politisk lammende og farlig vrangforestilling. NATO ønsker ikke ‘fred’. Alliansen vil ha krig.»

«Krig vil ikke stoppes av appeller og protester rettet til styringsklassen og dens regjeringer, men gjennom politisk mobilisering av den internasjonale arbeiderklassen.»

Alle lesere av World Socialist Web Site bør legge planer for å delta på 10. desember-stevnet.